I august 2021 ble Synne Skouens verk «Hva sa Schopenhauer … ? Et partiturinnlegg» fremført i Bergen av BIT20 Ensemble og sangeren Hilde Annine Hasselberg.

Tekst: Bodil Maroni Jensen
Toppfoto: Euishin Kim/ Det Norske Kammerorkester

Verket ble første gang fremført på Festspillene i 1977, året Synne Skouen debuterte som komponist. Nå, drøyt seksti verk senere, ser vi tydelig at nesten alle kjennetegn vi kan forbinde med Skouens musikk har vært til stede allerede fra start: tekst, teater, modernisme, den klassiske arven, kabaret og folkemusikk.

Så har noe kommet i tillegg senere, som pauser, stillhet i lydbildet og gestiske utsagn av enkeltinstrumenter (jeg kaller dem bevisst ikke solistiske).  

Hva sa Schopenhauer?

«Tekst er mye viktigere for meg, tror jeg, enn for mange andre komponister» sier Synne Skouen i boken Den nysgjerrige lytter. Så hva var det Schopenhauer sa, og som hun her bruker i sitt partiturinnlegg? Blant annet dette:

Kvinderne passer til at pleie og opdra os i vor første barndom netop av den grund at de selv er barnaktige, overfladiske og indskrænkede …

De blir staaende paa en art middelvei mellom barnet og manden, som i egenskap av mand er det egentlige menneske.

«Hvad sier Goethe, Schopenhauer og Nietzsche?»
En antologi av Reidar Øksnevad, Aschehoug 1937

Og hvem var Schopenhauer? Tysk filosof, virksom fra tidlig på 1800-tallet frem til sin død i 1860. Blant annet berømt og beryktet for sitt kvinnehat, ironisk nok wikipediaomtalt i en fjern fremtid som sønn av en «innflytelsesrik forfatterinne», Johanna Schopenhauer.

Modernisme og kabaret

Hva gjør så Skouen med disse tekstene? Hun lar en kvinnelig skuespiller og sanger stille utsagnene til skue i all tydelighet, freser dem gjennom modernistiske agitato-passasjer og drar dem langsomt med i en tango før hun ganske enkelt tar fra ham ordet ved å la dansen dø ut, diminuendo e morendo. Og så? En bånsull: Søv no … eg skal blåse på … søv no venen … I bakgrunnen opptak av en mannsstemme som gjentar Schopenhauer-sitatene vi alt har hørt, inntil dirigenten slår opptaket av. Søv no venen, søv no.

En megetsigende, kort og elegant harselas.

Du skjønner, jeg mener jo faktisk at jeg er en tabloid person. Jeg ser poenget med å fatte seg i korthet. Jeg liker syvminuttersformatet. Nesten alle mine stykker varer i syv minutter.

Den nysgjerrige lytter – Samtaler med Synne Skouen
Solum Bokvennen 2020

Partituret angir nøyaktig ensembleoppstilling, forflytninger på scenen, lyssetting, hva som kreves av rekvisitter. Hun kaller seg selv en kontroll-freak. Anmerkningen «eventuelle kostyme-effekter, sparsomme» er likevel typisk. Ikke for mye. Less is more er en kjent Skouen-devise.

«Kvinnelig komponist i Norge»

I debutåret fyller Synne Skouen tjuesju år og har allerede gjort seg bemerket i norsk musikkliv. Hun har fire år ved Musikkhøgskolen i Wien bak seg, samt et treårig diplomstudium fra Norges musikkhøgskole. Hun hadde begynt som musikkanmelder i Arbeiderbladet tre år tidligere, samme år som Kunstneraksjonen -74 fremsatte sine krav om økte vederlag og utvidet bruk av skapende kunstneres arbeider.

Jeg tror at man ikke fullt ut forstår hvor viktig Kunstneraksjonen var for en felles forståelse blant kunstnere, for hvilke utfordringer vi hadde, hvordan vi skulle kjempe og hvordan vi kunne hjelpe hverandre og støtte hverandre og bruke hverandre. Alt dette som også lå bak opprettelsen av Ballade.

Den nysgjerrige lytter – Samtaler med Synne Skouen
Solum Bokvennen 2020

Ballade ble opprettet av foreningen Ny Musikk, og Synne Skouen ble tidsskriftets første redaktør. Også det i 1977. Dette var lenge før noen hadde tenkt på magasinflater i NRK, så det ble laget et eget program med Synne Skouen, til og med anmeldt i Aftenposten to dager senere.

Under tittelen «Kvinnelig komponist i Norge» samtalte Cecilie Dahm og Synne Skouen, en av dagens unge komponerende kvinner. Synne Skouen hevdet at årsaken til at så få kvinner ble komponister var tidligere tiders materielle og sosiale undertrykking av kvinnen. Dette var et sårbart punkt for en kunstart som musikk, der man var avhengig av praktisk orkestererfaring, arbeidsværelse, utdannelse m.m.

Harald Herresthal: «Kvinnelig komponist i Norge»
Aftenposten 8.6.1977

Her hadde Synne Skouen åpenbart bedrevet folkeopplysning. Denne forklaringen på den lave kvinneandelen blant komponister er en av flere som for lengst er blitt allment anerkjent.

Ingen hverdagslig sak

Tall fra Norsk komponistforening viser at 5 av de drøyt 70 medlemmene var kvinner da Synne Skouen ble medlem i 1981. En kvinneandel på 7 prosent. I dag er 57 av 307 medlemmer kvinner, en andel på 19 prosent. Synne Skouen har selv et skråblikk på denne statistikken i en av sine mange spalter i Aftenposten, i godt voksen alder:

For min del er jeg utdannet i et særdeles mannsdominert yrke, men kan ikke påberope meg å ha vært holdt nede av den grunn. Kanskje fikk jeg i startfasen til og med litt ekstra oppmerksomhet, fordi jeg var «kvinne og komponist».

Synne Skouen: «Det første kjønn»
Aftenposten 13.12.2005

Etter hvert ble prefikset «kvinnelig» mer og mer uaktuelt i omtale av yrkesutøving. Utidig, i dobbelt forstand. I en av sine kommentarer kommer derfor Synne Skouen med et sjeldent fremført perspektiv når hun skriver om Simone Young, daværende sjefdirigent i Bergenfilharmonien, som hun nylig har opplevd på konsert:

Jeg ble så rørt! Jeg ble så himla beveget. Det var slett ingen hverdagslig sak. Å ignorere at dirigenten var dame, ville vært det samme som å se bort fra det fabelaktige, tause bildet av tusener på tusener utestengte kvinner før henne i musikkhistorien, som fulgte henne fra skyene denne kvelden, og smilte.

Synne Skouen: «Tøff dame med brahmsk pondus»
Aftenposten 01.03.2002

Teatralisere konsertrommet

Skouens dragning mot det teatrale i musikken startet allerede da hun studerte utenlands, fra 1969 til 1973.

Når det gjelder den modernismen som jeg kom hjem med fra Wien, så har jeg følt at det var en mer teatral modernisme. Jeg behøver ikke engang å si modernisme. Jeg kan si avantgardisme, hvor jeg fikk med meg en mye friere holdning til hva jeg kunne gjøre, en mer anekdotisk tilnærming til musikkhistorien, til samtiden, til det politiske. En større lekenhet og åpenhet.

Den nysgjerrige lytter – Samtaler med Synne Skouen
Solum Bokvennen 2020

Stikkordet er anekdotisk tilnærming. Det er ikke noe helt annet enn den postmoderne tilnærmingen hvor såkalt «alt» er lov. Hun sier det selv:

Jeg har vært heldig: jeg ble komponist i en tid da «alt» var lov.

Synne Skouen: «81 manifester»
parergon nr. 10 1999

Hun har følt seg fri til å hente og bruke det hun har funnet av materiale på sin vei. Som en Askeladd, sier hun. Det har hun til felles med mange komponister i vår tid. Men for henne har det bidradd til en følelse av å stå utenfor tradisjonen også fordi hun er kvinne.

Og denne tradisjonen, tradisjonen fra Bach, Beethoven, Brahms, Mahler, Stravinskij, Schønberg, Stockhausen, Berio ogsåvidere – den står jeg i bunn og grunn elskende, men uinnviet utenfor. Det er fælt å si det – for dette er faget mitt, livet mitt, men sånn kjennes det. 

Synne Skouen: «Kvinners musikk, finnes den?»
Aftenposten 14.12.2014

Et utenforskap som har vært med på å åpne opp for den teatrale alvorsleken i musikken hennes.

Det er ingenting som tilsier at jeg skal kjenne meg som en forlengelse av tradisjonen fra Beethoven og gutta. Derfor har jeg også en viss affinitet til montasjeteknikk: jeg kan ikke komponere ufortrødent videre som ingenting (som om jeg var en av gutta). Jeg kan bare hente det jeg trenger, som konkrete rekvisitter, inn i egen regi. I beste fall oppstår det en dialog. Mellom da og nå, og mellom dem og meg.

Synne Skouen: «81 manifester»
parergon nr. 10 1999

I Skouens musikk finnes det derfor en musikalsk undertekst, nei, jeg vil heller si en musikkdramatiskundertekst, der musikalske og tekstlige utsagn, stiluttrykk, idéer snakker sammen. En vev av assosiasjoner, konnotasjoner og håndverk. Det trenger ikke å være uvesentlig for uttrykket at komposisjonen også viser hvem hun er og hvor hun er i historien.

Gestikk, pust, følelse er alt

Når alt er lov, må det likevel treffes valg, og i Skouens musikk er det svært ofte musikkdramatikeren som velger. Men en fast scene for ny musikkdramatikk fantes ikke i norsk musikkliv tidligere. «Det var derfor vi, i vår nød, teatraliserte konsertsalen», sier hun.

Vi laget stykker som i bunn og grunn var små operascener, små operatiske stykker, rett og slett for å få brukt talentet vårt.

Den nysgjerrige lytter – Samtaler med Synne Skouen
Solum Bokvennen 2020

Mens diskusjonen om et nytt bygg for Den Norske Opera foregikk, var det derfor ikke beliggenheten som var avgjørende for Synne Skouen.

Det vi ønsket oss, var en biscene eller en scene 2 som kunne fungere som en utklekkingsanstalt for oss som ville skrive opera, slik at vi fikk et sted å prøve ut ting. Det er den viktigste rollen for en biscene. Og dette ønsket var noe av det som gjorde at hele det skapende samtidsmusikkinteresserte musikklivet stilte så helhjertet opp bak kravet om å få bygget en ny opera, enten det nå ble her eller der. Men det ble i Bjørvika.

Den nysgjerrige lytter – Samtaler med Synne Skouen
Solum Bokvennen 2020

Og her, På Den Norske Opera & Balletts Scene 2 i Bjørvika, har Synne Skouen fått anledning til å utfolde seg med sitt eget format: musikere og sangere sammen på scenen, uten dirigent. Aktører som reagerer på impuls på hverandres «utsagn». Da blir «det å finne den riktige gestusen alt», sier hun. Og vanskeligere kan det ikke bli, for «den endres jo hele tiden, akkurat som menneskelighet».

Men hun lyktes, i stort monn, med sin første opera, «Ballerina», som ble fremført i Bjørvika-operaen i 2017 og nominert til Nordisk Råds Musikkpris i 2018. Nå arbeider hun på en neste opera som skal være ferdig i 2022, «Fram», også den bestilt av Den Norske Opera & Ballett.

Det er en fantasi, en feiring av fantasien, forteller hun. Den handler om en eldre kvinne som drømmer om at hun reiser til Nordpolen ombord i Fram, sammen med Nansen … Nok sagt. Vi forstår at målet er dialog, mellom fantasi og virkelighet, mellom da og nå, mellom musikken og oss.

Og folkemusikken? Den dukker alltid opp et sted på veien, noen ganger i en vending, i et intervall, i en spillemåte, andre ganger i lengre linjer. Og ikke er den alltid norsk. Men alltid er den melankolsk. Selv om alt er lov.

Dette er en langversjon av artikkelen publisert på BIT20 Ensemblets hjemmeside 24. august 2021.

Informasjon om BIT20 Ensemblets konsert i Peer Gynt-salen i Grieghallen 28. august 2021 her.