Bodil Maroni Jensen

Akkordeonreisen

Geir Draugsvoll har tatt akkordeonet med på en reise i den klassiske musikkverdenen, til steder instrumentet aldri har vært. Reisefører og døråpner er den russiske komponisten Sofia Gubaidulina.

Tekst: Bodil Maroni Jensen.  Foto der ikke annet er angitt: Bodil Maroni Jensen

Da London symfoniorkester markerte Gubaidulinas 80-års dag i Barbican Hall i 2011, var det med fiolinkonserten In tempus praesens og akkordeonkonserten Fachwerk, konserter som er skrevet for, og tilegnet, solistene, henholdsvis Anne-Sophie Mutter og Geir Draugsvoll. Dette var første gang orkesteret hadde et akkordeon på solistplass. Konserten førte til at sjefdirigenten, Valerij Gergiev, inviterte Draugsvoll til å spille Fachwerk med Marinskij-teatrets orkester i St. Petersburg året etter og med Münchenfilharmonien da Gergiev underskrev kontrakt om sjefdirigentstillingen der i 2013.

– Sofia Gubaidulina er den komponisten som i dag er aller viktigst for at akkordeon, eller bajan, som det heter på russisk, kommer ut i de store konsertsalene rundt omkring. Hun er et ikon blant nålevende komponister, og det er viktig for et instrument som mitt, som ikke har så mye repertoar, at en komponist som er kjent og blir spilt over hele verden, velger å skrive for instrumentet.

Dette sier Geir Draugsvoll i forbindelse med fremføringen av Fachwerk i Semperoper i mars i år, der det igjen er første gang at orkesteret, denne gang Dresden Staatskapelle, har en solist på akkordeon. Gubaidulina, som i alt har komponert  elleve verk for akkordeon, har hatt en avgjørende betydning for Draugsvolls internasjonale karriere.

Akkordeonet – kjempepopulært

Geir Draugsvoll. Foto: Logolink

For Draugsvoll begynte det hele i en musikkbarnehage på Voss. Han husker det ikke selv, hvor morsomt det var med musikalske leker, men han som drev barnehagen, og senere ble Draugsvolls akkordeonlærer, har kunnet fortelle om en særs interessert treåring. Da Geir  var sju, hørte han et akkordeonorkester for første gang. Han husker godt hva de spilte; Midnatt over Moskva – et megetsigende frempek til samarbeidet med komponisten Sofia Gubaidulina tjue år senere. På denne tiden, i 1974, hadde hun allerede bodd tjue år i Moskva, under vanskelige forhold, økonomisk og kunstnerisk, fordi hun ikke fulgte kulturmyndighetenes retningslinjer. Mye av det hun skrev ble liggende i skrivebordsskuffen og fremført først utpå 1980-tallet og senere, etter at hun hadde fått et navn i Vesten. Tilbake i Draugsvolls historie begynte han å spille akkordeon da han var åtte, hos Olav Ullestad, en ildsjel på dette instrumentet i Norge. Ullestad hadde startet undervisning på Voss Musikkskole i 1970, og akkordeon var blitt et av de mest populære instrumentene, forteller Draugsvoll.

– I min skoleklasse var vi ti elever, og på et eller annet tidspunkt i barneskoletiden så spilte åtte av dem akkordeon. Det vil si at du var en outsider hvis du ikke spilte instrumentet, motsatt av på mange andre plasser, der du er litt spesiell hvis du spiller et sånt instrument. Akkurat her var det en helt naturlig del av lokalsamfunnet og hele min skoletid.

Trekkspill, akkordeon?

Geir Draugsvoll på en prøve i Nidarosdomen i 2009

Jo, akkordeon er en type trekkspill, med en egen konstruksjon. Mens trekkspillet har venstrehåndsknapper som gir akkorder, har akkordeonet kun én knapp for hver tone, i begge hender. Olav Ullestad var i utgangspunktet folkemusiker som spilte trekkspill, men etter at han hadde vært på kurs hos den danske akkordeonisten Mogens Ellegaard, var det akkordeon han underviste i. Ellegaard kom også på besøk til Voss, holdt konserter og underviste musikkskoleelevene ved flere anledninger. Draugsvoll var elleve da han første gang spilte for Ellegaard.

– Jeg spilte en Scarlatti-sonate for ham. Han har nevnt det flere ganger senere; en rødhåret knekt fra Voss som spilte Scarlatti da han var såpass ung. Helt fra starten av var Ellegaard interessert i min utvikling. Jeg møtte ham med jevne mellomrom i årene fremover og bestemte meg da jeg var sånn sytten-atten, at hvis jeg skulle studere dette instrumentet, da ville jeg til København.

Mogens Ellegaard er blitt kalt «det klassiske akkordeonets far», en betegnelse som ikke er helt entydig, for det var særlig den nye musikken han ivret for. Han utforsket instrumentets klang- og uttrykksmuligheter og samarbeidet med en rekke komponister for å utvikle nytt repertoar. Ole Schmidt  var én av dem, men oppfattes nok i dag som mer musikantisk i stilen. Det var først og fremst Niels Viggo Bentzon, Per Nørgård, Vagn Holmboe og Ib Nørholm som skrev akkordeonet inn i modernismen. Her hjemme var Arne Nordheim en foregangsmann på området, med fire verk for akkordeon, alle komponert i samarbeid med Ellegaard. Da Draugsvoll gikk på musikklinjen på Voss, var det denne musikken som opptok ham. Både partiturene og det som fantes av innspillinger.

– Når jeg tenker tilbake på den innstillingen til repertoar Mogens hadde, og den musikken han spilte, var det faktisk det som appellerte og inspirerte mest. Jeg var veldig fascinert av den nye klangverdenen. Derfor var det dobbeltinteressant for meg å reise til København; både på grunn av Mogens, men også på grunn av all den nye musikken som fantes der.

Akkordeonmiljøet på Voss rekrutterte mange fremtidige musikere. Tolv-femten av Ullestads elever studerte videre, forteller Geir Draugsvoll, enten på Musikkhøgskolen i Oslo eller på Konservatoriet i København.

 Nybråttsarbeid

Han selv var en av disse, som ønsket å gjøre hobbyen til et yrke. Men å forestille seg en karriere på klassisk akkordeon, var ikke opplagt. Det fantes ikke mye eget repertoar for instrumentet, og det var ikke mange akkordeonspillere som hadde etablert seg som profesjonelle. Men Draugsvoll hadde noen forbilder.

– Jostein Stalheim, ikke minst, fra miljøet på Voss. Han var seks-sju år eldre enn meg og komponerte også. Når du ser opp til noen du har fulgt siden barnsben, er det spennende å følge med på hva de gjør. Han var en de første som kom til å gjøre en litt større karriere innenfor den klassiske musikken, og han gikk i København. Så var det disse russerne, da, som jeg kjente til, fordi de hadde vært i Norge og spilt konserter. En av dem var Friedrich Lips, som Gubaidulina samarbeidet med da hun begynte å interessere seg for instrumentet. Jeg husker ham veldig godt fra mine barneår. Han spilte russisk musikk, litt mer i det tradisjonelle hjørnet; et litt annet klang- og instrumentalideal enn det Mogens Ellegaard hadde. Det syntes jeg også var spennende, men jeg har vel alltid vært mer tiltrukket av det moderne.

Akkordeonstudiet på Konservatoriet i København var blitt etablert av den samme Ellegaard i 1970. Da Geir begynte der i 1986, fikk han snart justert oppfatningen  av akkordeonets posisjon i den klassiske verdenen.

– Det er først når du blir student at du finner ut at instrumentet ikke er så populært som du muligens gikk og trodde i din egen hverdag. Da går det opp for deg at det blir en slags pionervirksomhet du skal i gang med. De andre instrumentalistene, fiolinister og pianister og sånt, visste veldig lite om hva et akkordeon er for noe. Da går det opp for deg at det er en ganske lang vei å gå for å opplyse folk om at dette er liv laga innenfor den klassiske verden.

Til topps i Danmark

For å komme litt videre, som han sier, meldte Draugsvoll seg på den nordiske solistbiennalen. Mens Leif Ove Andsnes vant fra Norge, var Draugsvoll den som vant fra Danmark.

– Biennalen var mitt første store skritt inn i en større og kanskje farligere verden for meg. Og det gav en kickstart til å komme ut av akkordeonghettoen, den jeg kjente så godt fra før. Nå kom jeg inn i en setting som var for det meste klassisk. Det var en stor ting for meg, og kanskje også for instrumentet, å få komme med i den sammenhengen.

Det var også gjennom biennalen at impresarioen Kjell Wernøe ble oppmerksom på Draugsvoll, noe som har hatt stor betydning for karrieren hans.

– For meg var det spennende å komme inn i et agentur på den måten, noe det var ganske sjelden  at akkordeonister var med på. Sånn er det stadig vekk. Det er jo ikke det instrumentet man kanskje først og fremst tenker på å selge, klassisk akkordeon.

Etter seks år på Konservatoriet hadde Draugsvoll tilbakelagt et normert åtte års studieløp. Han tok masterstudiet som privatist og avsluttet soliststudiet i 1992.

Trekkspillet sent ute

Da Draugsvoll var liten, så han et bilde av Mozart i en bok som het Dragspel. Mozart med trekkspill på fanget. Dette var før fotoshop og den slags, så han trodde på det han så, inntil han begynte å tenke. Han kjente godt til Mozart, som døde i 1791, og det første instrumentet kom i 1829. Dette kunne ikke stemme.

– Det var selvfølgelig en eller annen morsom type som hadde gjort et fake bilde av Mozart. Men jeg husker da jeg var liten, at det var fascinerende. Og hadde trekkspillet kommet 50 år før, i wienerklassisismen, kunne disse akkordene i venstrehånd gjort at vi virkelig hadde fått en del kunstmusikk da.

Trekkspillet ble patentert med sine dur-, moll- og septimakkorder i 1829 og ble raskt etablert i folkemusikken. Men i kunstmusikken var ikke disse akkordene særlig brukbare. Det var først da det klassiske akkordeonet kom på 1950-tallet, at instrumentet egnet seg til klassisk musikk. For mange akkordeonister har repertoaret siden bestått av transkripsjoner; lån av musikk for andre instrumenter og av forskjellig type mer diverterende musikk. Men for Draugsvoll har først og fremst den originalskrevne kunstmusikken vært sentral. Denne begynte å ta form rundt 1960, og nettopp det at musikken er skrevet spesielt for akkordeonet, var vesentlig også for Mogens Ellegaard.

– Vi syntes begge at hvis instrumentet skal overleve innenfor klassisk musikk, så blir det nødt til å ha sin egen identitet, og for å få det, er det nødt til å ha et eget repertoar.

Den norske komponisten Magnar Åm har skrevet flere stykker spesielt for Geir Draugsvoll

De siste tjue årene har akkordeonkomponistene blitt mer og mer interessert i det instrumentspesifikke, mener Draugsvoll. Samarbeid med utøvere er derfor ofte en del av komposisjonsprosessen. Etter at han ble professor på Konservatoriet i København, har han lagt til rette for dette i prosjekter der komponiststudenter og akkordeonstudenter samarbeider over tid. Det har ført til klanglige og uttrykksmessige oppdagelser og musikk som baserer seg instrumentets egne muligheter.

– Repertoaret har utviklet seg ganske mye gjennom de femti-seksti årene som kunstmusikken har eksistert på instrumentet. Fra det konserterende til det eksperimentelle.

Ekte kunst

Geir Draugsvoll traff Sofia Gubaidulina første gang på Lerchenborgfestivalen i Danmark i 1994. Dette forteller de begge om når jeg treffer dem i Dresden i mars i år. Gubaidulina er tilstede som sesongens Capell-Compositrice i Dresden Staatskapelle, Draugsvoll for å fremføre tre av hennes verker.

Gjennomgang av Fachwerk i Semperoper, mars 2017

Draugsvoll:

– Jeg husker veldig godt da jeg fikk lov å spille for henne første gangen. Hun husker kanskje mest Silenzio; hun har henvist til det mange ganger. Men det aller første jeg spilte til henne, kanskje samme dag, var De Profundis. I en tom sal. Nå skal vi sikkert arbeide oss gjennom stykket, tenkte jeg, men hun ble bare sittende helt stille da jeg hadde spilt. Så begynte hun å snakke om min interpretasjon, om tiden jeg turte å ta. Hun var veldig begeistret, husker jeg.

Arbeidet gir nye idéer

Gubaidulina:

– Da jeg kom inn i rommet, satt det tre mennesker og prøvde på Silenzio. Jeg henvendte meg til hovedpersonen i ensemblet, bajanisten, ikke fiolinisten, men denne unge mannen med et så stort alvor. Han hadde den dypeste forståelse for formen i verket og det største ansvar for musikken. Jeg snakket til ham, for han var regissøren, dirigenten, i dette ensemblet.

Hvor ligger utrykket i denne salen?

De holdt kontakten etter dette møtet, og det ble etter hvert klart at Gubaidulina ville skrive et verk for Draugsvoll. Fachwerk for bajan, slagverk og strykere ble urfremført i Gent i Belgia i 2009, og Draugsvoll har siden fremført det nærmere førti ganger, for det meste i Europa, men også i Kina og i USA. Ved over halvparten av disse fremføringene har Gubaidulina vært tilstede. Da forbereder de fremføringen sammen, diskuterer detaljer, nyanser, timing. En videreutvikling de færreste samtidsverker får gjennomgå.

– Jeg ble fascinert av denne musikeren fra første stund, sier Gubaidulina. – Det er en slik dyp forståelse mellom oss, som kunstnere. Uten overdrivelse kan jeg si at verket er vårt felles anliggende. Det er når komponist og utøver er forbundet, som her, at det til slutt, endelig, blir ekte kunst. Jeg tror verket på denne måten er blitt svært vellykket.

For Gubaidulina er den russiske versjonen av akkordeon, bajan, et av hennes yndlingsinstrumenter. Man må ha kraft og lidenskap for å spille det, sier hun.

– Det er som et levende vesen, med sin egen personlighet. Og den mest verdifulle egenskapen: Bajan kan puste. Dette er noe helt spesielt for en komponist, denne muligheten. Jeg opplever at ingen andre instrumenter i orkesteret puster på denne måten. Fantastisk i dypt register; noe underjordisk. Og i høyt register; noe himmelsk. Et instrument som forbinder jord og himmel.

Så sent som i februar i år fikk Gubaidulina fremført et nytt verk, av Boston symfoniorkester: Trippelkonsert for fiolin, bajan og cello. Bajanisten her var Elsbeth Moser, en utøver Gubaidulina har samarbeidet mye med. Med tiden vil dette verket også bli fremført av Geir Draugsvoll.

– Jeg ser på Sofia Gubaidulina som den viktigste komponisten for mitt instrument, og for meg. Jeg er svært takknemlig for at jeg har fått være såpass mye med på hennes reise, og jeg er sikker på at alle som er så heldige å få arbeide tett sammen med henne, ser det, som meg, som en livstids-inspirasjon, sier Draugsvoll.


Komponisten Sofia Gubaidulina, noen dager før
85-års dagen, i 2016

Sofia Gubaidulina, kort biografi:

Født 1931 i Tatarstan, en av datidens Sovjetrepublikker. Studerte komposisjon i Moskva, ble kritisert fordi hun skrev eksperimentell og modernistisk musikk, etter hvert også fordi hun skrev religiøs musikk. Hun holdt likevel fast ved sitt, selv om det innebar at hun knapt fikk fremføringer i det offisielle musikklivet så lenge hun bodde i Sovjetunionen.

I 1959 fikk hun anledning til å spille en klaverversjon av et eksamensverk, en symfoni, for komponisten Dmitrij Sjostakovitsj. Kommentaren han gav henne etter å ha lyttet til verket, har vært avgjørende for henne:

– Han oppmuntret, støttet, og gav meg disse fantastiske ordene: Vær Dem selv, og fortsett videre på Deres gale veier. Disse ordene, på det tidspunktet, gjorde at jeg kunne fortsette.
(Intervju i forbindelse med at Sofia Gubaidulina mottok Sjostakovitsj-prisen i Gohrisch i 2017)

Gjennombruddet i Vesten kom med fiolinkonserten Offertorium, fremført i Wien i 1981, med Gidon Kremer som solist. Dette var flere år før hun fikk tillatelse til å besøke Vesten. Hun emigrerte til Tyskland i februar 1991. Alle partiturer, også fremtidige, ble solgt til Paul Sacher-stiftelsen i Basel, slik at hun fikk frigjort penger til å kunne etablere seg. Bestillingsoppdragene har stått i kø de siste tretti årene, fra de mest prestisjefulle orkestre og institusjoner i Europa, USA og Japan. Hun har mottatt en lang rekke priser og utnevnelser. I september er hun festivalkomponist på Klangspurenfestivalen i Østerrike, og til neste år er hun festspillkomponist i Bergen.


Publisert i Ballade 10. mai 2017

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.