Komponisten Olav Anton Thommessen fyller 75 år. Stadig like ungdommelig opprørsk.

Olav Anton Thommessen ble født 16. mai 1946 i Oslo. Han vokste han opp i Tyskland, England og USA, tok en bachelor-grad i komposisjon ved Indiana University School of Music og fortsatte studier i Warszawa og i Utrecht.

Tekst og foto: Bodil Maroni Jensen

Hvor gammel var du da du kom til Norge og etablerte deg her?

Det var i 1969. Tjuetre. Jeg hadde vært i Amerika under disse kjempeopptøyene. Det var soldater på campus og på nabouniversitetet så skjøt de studenter. Det var helt vanvittig. Så studerte jeg en tid i Polen, hvor de holdt på å få en russisk invasjon. Det var alvor, altså. Vi måtte flykte til den norske ambassaden. Den norske kolonien flytter herved inn, sa jeg, og de gikk jo med på det. Det var virkelig spennende tider. Og så kom man til Norge.

Var det en skuffelse?

Nei, det var bare ikkeno’. Det skjedde jo ikke noe. Ingenting. Så jeg tenkte at det må da kunne skje noe.

Du har i hele din karriere vært en sterk meningsytrer i offentligheten. Hva var det som kallet deg til det?

Jeg begynte å høre på NRK og prøvde å orientere meg om hvordan kunsten hadde det i Norge, og ble opprørt over hvor lite oppmerksomhet den fikk, hvor lite støtte den fikk fra de institusjonene som kunne få i gang ting, hvor lite de var villige til å delta i det skapende kunstlivet.

Legger ned fremfor å bygge opp

Hvilket miljø fant du her hjemme?

Jeg møtte Synne Skouen og John Persen og mange. Det var en ulmende aktivitet i musikklivet som munnet ut i opprettelsen av nye institusjoner som Norges musikkhøgskole og tidsskriftet Ballade og Norsk musikkinformasjon. Det var en oppbyggingstid, og vi trodde vi kunne bygge opp enda mer, men så har institusjonene oppført seg som de alltid har gjort. Vært like låst og stengt. Operaen, Filharmonien, NRK. Jeg var flere ganger oppe i NRK, og jeg ble så sint en gang at da jeg skulle storme ut, dramatisk, så gikk jeg rett inn i et skap. Et bøttekott. Og nå ser man at det er enda verre. Det har gått tilbake. Nå har de til og med nedlagt Radioteatret. Tenk, de nedlegger ting. Hva er det for noe? Det er for meg helt uforståelig. De har også prøvd iherdig å bli kvitt Kringkastingsorkestret. Så ser man hva Danmarks radio gjør. Bygger konsertsal for sitt eget orkester, støtter opp om det. Jeg var jo med i kunststyrelsen i Danmark, bare for å se hvordan det var der nede. Det er jo noe helt annet, fordi institusjonene snakker sammen, deltar i hverandres liv. NRK skulle delta i musikklivet. De sitter på midler som de skulle sprøyte inn i kulturlivet, og det gjør de ikke. NRK er helt fornøyd med hvordan utviklingen er blitt.

Du har vel stort sett vært skuffet og sint hele veien, har du ikke det?

Jo. Nå føler man at mye av det som er bygget opp, har kommet av sporet og er like låst som det var da jeg kom. Og vi har nå et musikkliv som er høyst profesjonalisert og av ganske høy kvalitet, og så blir det ikke speilet. Det er bare popmusikken som er tingen, og det er ikke noe interessant, det andre. Det mener jo til og med kulturjournalistene. Derfor blir det veldig skuffende. Nå er det folk som er aktive igjen, som Jørgen Karlstrøm og disse i Komponistforeningen. De får jo akkurat den samme motbør som jeg følte, fra de samme institusjonene. Det er veldig rart. Så god råd som vi har i dette landet. Hvorfor kan vi ikke bruke penger på bestillinger og aktivisere norske kunstnere?

Tror ikke på endring

Ting har det med å gå i bølger. Tror du det blir noen endring?

Det går ikke i bølger. Det har vært sånn hele tiden. Det har gått nedover og blitt værende der.

Men komposisjonslinjen på Musikkhøgskolen er noe vi har fått til. Og noe jeg har brent veldig for, et ikke-kommersielt forlag, det som nå er på Nasjonalbiblioteket, NB Noter. Vi har kommet ut av forleggerklørne. Musikken promoteres ikke, riktignok, men den er tilgjengelig. Jeg var veldig trist da Norsk musikkinformasjon ble nedlagt. Det var forferdelig. Men det som har kommet ut av det, er kanskje det beste vi kunne vente oss. Det kunne ha skjedd at hele greia bare ble borte, men sånn har det ikke blitt.

Hva mener du om Music Norway, som overtok etter Norsk musikkinformasjon?

Music Norway er opptatt av å eksportere norsk musikk, men jeg er mer interessert i at det skal skje noe her. Det var derfor vi opprettet Norsk musikkinformasjon, for å skape liv i norsk musikk. Alt det er borte. I stedet så ble det satsning på popmusikk i utlandet. Mens det er fortsatt ingen aktivisering av norske institusjoner.

Symfoniorkestrene bestiller nye verk?

Det gjør de. Det er de tvunget til. Men de kunne gjøre mye mer. Det hadde vært så morsomt hvis man kunne komme med prosjekter og idéer og møte entusiasme, i stedet for å møte avvisning, prinsipiell avvisning. Det synes jeg er slitsomt. 

Hvilket samspill har det vært mellom den utadvendte kulturrefseren og komponisten, som sitter i sitt enerom?

Jeg synes at det å være i eget selskap er ganske morsomt, jeg, hvis deter lov å si. Jeg har nok å gjøre, nok å interessere meg for. Det å lage en komposisjonsstrategi, for eksempel. Det er veldig viktig. Det prøvde jeg å fortelle studentene, at hvert stykke må være skissen til det neste. Hvis det er noe man ikke er sikker på, så skal man prøve det ut. Hvis det ikke fungerer, så vet man det. Da gjør man ikke det i det neste stykket.

Tenk på Ligeti

Hva har vært din strategi?

Tenk på en komponist som Ligeti! Hvis man ser på hans verk, så er hvert stykke en negasjon av det forrige. Det er så modig gjort at jeg kan ikke tro det. Han lager et stykke som er bare klang, og så plutselig et stykke som er bare kontrapunkt. Og når han laget denne horntrioen, så tenkte jeg nei, er han også blitt en sånn slapp neoromantiker som Penderecki? Ligeti, som er min helt, har han plutselig kapitulert? Det er ikke tilfellet i det hele tatt. Han gjør bare det stikk motsatte av hva han gjorde i det forrige stykket. En vanvittig dialektikk. Det er en komposisjonsstrategi. Det hadde jeg aldri turt å gjøre.

Men din strategi?

Nei, jeg bygger systematisk videre ved å forsøke ting ut. Min komposisjonslærer på Indiana University, Bernhard Heiden, sa: I denne bransjen, som ikke er så viktig, så får du lov til å eksperimentere opp til 40 prosent, men 60 prosent av det du skriver må være i orden. Det må du ha dekning for. Det kan ikke være totalt inkompetent. Det er visse komponister hvis inkompetanse blir forvekslet med originalitet. Det er farlig, for inkompetanse er inkompetanse. Jeg kan gi deg en hel liste med berømte komponister hvor det etter min mening bare er inkompetanse som er forvekslet med originalitet.

Hva mener du om din lærers utsagn om at denne musikkbransjen som du tilhører, ikke er så viktig?

Det er ingen som venter noe av deg. Det er ingen forventning. Men hvis du tenker på de komponistene som blir plukket opp av forlag og promotert. Tenk på det presset de er utsatt for! Å skulle leve opp til det som forlaget har bygget opp til? Jeg hadde ikke klart det. Å være verdensberømt? Nei, det har man ikke evner til, for det første. Og for det andre, så hadde jeg ikke hatt psykisk styrke til det. Det må være et mareritt. Så jeg har ingen forventninger til noe. Jeg bare lager det jeg lager, så får vi se hvordan det går. Jeg synes det er så morsomt å skrive, at det er nok for meg.

Vil ikke følge regler

Hva er det som har holdt interessen ved like?

Det er en nysgjerrighet etter å prøve å finne ut … Altså. Egentlig er jeg veldig inkompetent. Jeg har ikke vært gjennomskuet så mange ganger. Jeg har gjort hva jeg har kunnet for å unngå å bli avslørt. For Iannis Xenakis, som også har vært læreren min, sa til meg: Du skal vite hva du ikke skal vite noe om, for noen ganger så kan det du vet komme til å ødelegge. Og det har jeg dessverre tatt til etterretning. Det har vært veldig vanskelig å gå gjennom en musikkutdannelse og ikke lære seg ting. Jeg har hatt veldig problemer med å ikke lære meg skalaer. Og jeg vet ikke noe om harmonilære. Jeg tar alt på øret. Harmoni er intuisjon og hørsel. Det er ikke noe annet. Det dreier seg om å ikke vite hva du gjør. Det er bare å gjøre det.

Det høres ut til å være et ganske modig prosjekt?

Det er bare sånn. Jeg vil ikke følge regler. Jeg kan ikke følge regler.

Og du har vært professor i komposisjon?

That’s it. Er det ikke sjokkerende?

Hva har studentene lært av deg, da?

Jeg tror ikke de har lært en ting.

De må jo ha lært noe?

Jeg tror ikke det.

En holdning?

Jeg håper det. Det gjelder å finne ut hva man selv trenger. Xenakis sa flere viktige ting: Hvorfor er det så mange konvensjoner i musikk? Hvorfor dobler man på oktavene? Hvorfor er tonika den viktigste funksjonen? Den viktigste funksjonen for meg er subdominanten, sa Xenakis. Fordi den er åpen. Den kan gå dit eller den kan gå dit. Og så sa han: Hvorfor er modulasjonen sett på som et unntak? Så jeg fant ut at jeg skulle lage musikk som modulerer hele tiden. Jeg vil ha en musikk som har subdominanten som grunnleggende holdning, og modulasjon som hovedtrekk.

Nå kan det hende vi mister noen lesere?

Så fant jeg ut at jeg kunne lage en skala som modulerer hvert 3. trinn. Det er en spiral, og man kan stoppe spiralen hvor som helst, og dermed har man en tonisk forankring. Jeg har to sånne skalaer som er nærmest som DNA-spiraler, som gjør at jeg ikke trenger å tenke på hva den neste tonen er.

Fleksibelt system

Du har funnet et system, med andre ord?

Det er et system, men et veldig fleksibelt system. Og det er et system som innebefatter tonalitet og modulasjon. Og treklanger.

Tenker du da at modulasjonen skal oppfattes som en overgang fra en toneart til en annen?

Eller fra en situasjon til en annen. Man kan ha stabile situasjoner og labile situasjoner. Musikk er enten – eller. Enten en statisk situasjon, eller en bevegelig situasjon, en fortelling. Det er det man kan gjøre med musikk.

Det er en form for dramaturgitenkning, dette?

Det er dramaturgitenkning, og det er derfor jeg har vært interessert i musikk som en narrativ kunstart. Og jeg har vært interessert i retorikk. Det er ikke all musikk som er retorisk. En del av middelaldermusikken og en del samtidsmusikk er ikke retorisk i det hele tatt. Men det narrative, dramaturgiske aspektet ved musikk har alltid interessert meg.

Du har laget mange stykker hvor du siterer andre komponister, bearbeider deres materiale. Hvorfor har du villet det?

Fordi jeg elsker den musikken. Hvorfor bruker Grieg folkemusikk? Det er en elsk til den musikken. Jeg har alltid likt musikk, jeg, skjønner du. Og jeg har brukt mye av mitt liv bare på å sitte og lytte.

Materialet uvesentlig – hva du gjør med det er det viktige

Du har laget mange stykker hvor du siterer andre komponister, bearbeider deres materiale. Hvorfor har du villet det?

Fordi jeg elsker den musikken. Hvorfor bruker Grieg folkemusikk? Det er en elsk til den musikken. Jeg har alltid likt musikk, jeg, skjønner du. Og jeg har brukt mye av mitt liv bare på å sitte og lytte.

Er sitat-teknikken et ønske om å bringe fortiden inn i samtiden, eller er det bare et påfunn av meg å si?

Nei, jeg synes ikke det, men jeg tenkte ikke sånn. Jeg tenkte, rent opportunistisk, at hvis jeg bruker et annet materiale, så kunne folk kanskje akseptere hva jeg holder på med. Xenakis og Haydn sa – Haydn er også en utmerket læremester: materialet er totalt likegyldig. Du kan bruke hva du vil. Se på Beethoven. Ba-ba-ba-baaa. Er det verdens flotteste idé? Gikk han ut i skogen og fant den idéen? Nei. Så materialet er totalt uvesentlig. Det er hva du gjør med det, og hva du finner i det, som er tingen.

Finnes det en pedagogisk tanke hos deg om at et kjent materiale vil lage en bro over til det nye, for publikum?

Det har ikke ført noe særlig frem, da. Men det var en slags tanke. Det er derfor jeg laget Glassperlespillet. Det var et sånt pedagogisk prosjekt. Også andre verk jeg har laget var forsøk på å lage pedagogiske innfallsvinkler. Men det virket ikke.

Hva mener du med det?

Hvor er resultatet? Det har ikke skjedd noe. Tenk på Grieg!

Ja?

Og Dvořák. De var samtidige, levde omtrent like lenge. Dvořák skrev 9 symfonier, jeg tror 10 operaer, 15 strykekvartetter. Grieg, noen lyriske stykker, ikke én opera.

Men en klaverkonsert?

Han var fireogtyve år gammel. Der tror jeg det gikk galt. Han fikk for mye oppmerksomhet. Akkurat det vi snakket om før. Det ble stilt så store forventinger til ham at han frøs til. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Det var det verste som kunne ha skjedd med ham, at han fikk den suksessen.

Grieg kunne utnyttet talentet sitt bedre

Er du sint på Grieg? Han som har skrevet musikk som har den egenskap at vi elsker den.

Han var en av de mest talentfulle komponister vi har hatt. Han var den mest talentfulle komponisten. Men han kunne ha gjort så mye mer. Han hadde nok materiale til å lage en totimers Haugtussa, sånn som jeg har gjort. Han kunne ha gjort det. Jeg har gjort det. Og han kunne godt ha skrevet en opera, men Olav Tryggvason, hva er det for et sujett? Han måtte ha funnet et mye bedre sujett. Jeg mener at for eksempel Kongs-Emnerne kunne ha vært en Boris Godunov i Norge. Jeg har skrevet teatermusikk til Kongs-Emnerne. Tenk hva det hadde vært som opera? Vi kunne hatt en stor nasjonalopera. Det hadde vært noe. Men den skal jeg i hvert fall ikke skrive. Det er helt sikkert. Men jeg kan revidere Gammel norsk romanse, det kan jeg godt gjøre. Jeg har lyst til å lage et klaverstykke ut av den, sånn som Balladen.

Du bare fortsetter å jobbe og jobbe?

Litt hver dag. Det er veldig anstrengende. Når jeg har jobbet i to timer, så er jeg helt utslitt.

Hvor mye kunne du jobbe før?

Jeg måtte jo undervise, så det gjaldt å utnytte feriene. Jeg måtte være mye mer disiplinert. Men det var redningen at jeg fikk den jobben. Hva hadde hendt hvis jeg ikke hadde hatt den jobben?

Du arbeidet på Musikkhøgskolen fra 1972 til 2014, fra 1987 som professor. Hvorfor var det så bra for en skapende kunstner?

For det første har det vært bra å måtte formulere seg. Det har vært bra å sette ord på hva man mener. Det lærer man av. Man lærer faktisk av seg selv, hva man egentlig mener. Pluss at jeg har hatt en ufattelig frihet, i hvert fall i begynnelsen. «Metodisk improvisasjon», for eksempel, som jeg underviste i. Hva er det for noe?

Var det metodisk?

Neida. Joda. Visse metoder. Det handlet om dette med motsetninger, som jeg synes er morsomt. Å forene motsetninger. Det er det dette livet dreier seg om. Vi er plassert på en knivsegg mellom vann og luft og i det hele tatt. Alt er på knivseggen. Og det vil si at det er i midten det skjer, i spenningen mellom de mest ekstreme, uholdbare ting. Det var noe Xenakis også sa: Det er i midten det er interessant å være. Det er der det virkelig vibrerer. I skjæringspunktet. Vi er heldige vi som får utforske hva dette egentlig dreier seg om.

Spis av kunnskapens tre

Jeg har vært veldig opptatt av gnostisisme. Jeg er ikke noe religiøst menneske, men rent historisk synes jeg gnostisismen er en fantastisk idéverden. Jeg har skrevet masse stykker med gnostiske tekster, om kjettere som snudde Bibelen på hodet. Kunnskapens tre er det man skal spise av. Gnostikerne mente at vi er i helvete nu. This is hell. Og vi er her for å lære. Og hva vi er her for å lære, er å håndtere kontraster. Noe vi ikke er særlig flinke til. Som du ser. I samfunnet. Vi klarer det ikke. Mens vi som driver med dette til daglig, i form av abstrakt lyd, vi skjønner det. For oss er det jo veldig enkelt: det er lyd og stillhet. Og høyt og lavt. Men i verden ellers er det litt vanskeligere å finne ut hva motsetningene egentlig består av.

Jobber du bevisst med dette, å lete etter motsetningen?

Hele tiden. Schönberg tok feil. Hindemith hadde rett. Det er relasjonen mellom forskjeller som er det interessante.

Så når Schönberg sier at alle tonene er likeverdige, så nuller han ut hele dynamikken?

Helt riktig. Hindemiths teori slo an hos meg, for det er enten den veien eller den veien. Det er det det dreier seg om. Og når du tenker på Beethoven … Min komposisjonslærer sa, tror jeg, eller kanskje det var meg. I hvert fall: Den viktigste forskjellen er mellom en liten og en stor sekund.

Mellom et halvt og et helt trinn?

Og Beethovens opera Fidelio dreier seg om det. Det er gang på gang forskjellen mellom den lille og den store sekunden. Sånne kontraster kan være bærende for hele stykker. Så det er viktig å kunne identifisere hva motsetninger består i. Og når man leser Rameau og andre som prøvde å finne frem tilinnsikter som musikkhistorikere og komponister har hatt, så er det et arsenal av beslutninger og refleksjoner som vi nå har et privilegium å vite noe om. Og derfor kan vi navigere i dette historiske materialet, og så prøve å skjære vekk det stilistiske skjellet for å nå inn til hva beslutningene egentlig består i.

Du verden. Hvordan ser du på din egen komponistkarriere?

Med mine evner kunne jeg ikke ha gjort noe annet. Med mine mangler på evner. Det er helt sant. Jeg har kommet mye lenger enn jeg burde.

Det var da svært selvkritisk.

Jeg har fått til mer enn jeg kunne drømme om. Å få lov til å skrive, for det første. Å få lov til å få så mye tid til å gjøre det. Det har vært helt utrolig, og det på grunn av Musikkhøgskolen. Vi fikk jo bruke 35 prosent av arbeidstiden på komponering. Jeg har vært kjempeheldig. Og det at jeg har fått lov til å utfolde meg slik jeg gjorde på Musikkhøgskolen, uten noen som helst kontroll. Det hadde ikke gått i dag. Da hadde en student kommet og sagt: Du skal ha sagt sånn og sånn. Og jeg hadde måttet si: Jeg mente det ikke på den måten …

Du ville følt deg forfulgt av krenkelseskulturen?

Å, gud, ja. Absolutt. Dette går ikke på det seksuelle plan. Det går på sånne dumheter som man sier, overdrivelser, fakta-feil, sånt noe. Det hadde aldri gått i dag.

Aldri hørt på noe etter fremførelsen

Hvordan har du syntes det har vært å bli fremført? Har du likt det eller er det en nervepåkjenning?

Det er det jo, men på en måte, da er stykket forbi. Man har vært på prøvene, man har skjønt hva stykket dreier seg om, og fremførelsen, det får gå som det går. Det interesserer meg ikke så mye. Jeg hører aldri på noe om igjen etter at jeg har hørt det fremført. Jeg har hatt det sånn også med personer. Jeg har vært flyttet rundt så mange ganger, og møtt så mange mennesker jeg ikke møter igjen. Så jeg er blitt sånn. Min lillesøster var flink med nettverk og til å holde kontakt, men jeg greier ikke det. Jeg sier bare finished. Ferdig med det. Men jeg har vært heldig med fremføringen av de aller fleste av mine stykker. OK, de har kanskje vært spilt én gang, men den ene gangen har de vært spilt veldig bra. Det har jeg vært heldig med.

Når verket er fremført, så kan du jo ikke gjøre noe til eller fra. Føler du deg litt fritatt?

Altså, jeg har ikke lyst til å bli fritatt fra ansvaret, for hvis de synes det er for jævlig, så vet man det. Og kanskje man synes det selv. Men når jeg for eksempel opplever at en dirigent – jeg skriver ganske store sidetall i partituret – på side 34 endrer slagene og begynner å dirigere i tre fjerdedels takt, og hele greia bare faller sammen, skal man måtte ta ansvar for sånt? Det var helt forferdelig. Jeg ble rasende. 

Du er heldig med det temperamentet ditt? Det er bedre å få det ut enn å knuges og bli knust og bitter?

Jo, men det gjør at jeg har blitt uvenner med mange mennesker, og jeg har valgt det selv. Folk har oppført seg på måter som for meg har vært uakseptabel oppførsel. Og jeg er ikke kristen, så jeg kan ikke tilgi. Og en sånn hevnfølelse, det er for anstrengende. Så da er det best å bare remove yourself fra det. Det er mye bedre. Det er synd, men det har med karrieren å gjøre. Man må si fra. Det har jeg gjort, og det har ført til mange ubehagelige situasjoner.

Som komponist, har du alltid vært din egen sjef og manager?

Ja. Og jeg har fått akkurat nok bestillinger til å holde det gående. Jeg skriver veldig sakte, men jeg skriver konstant. Jeg vet omtrent hva jeg klarer. Hvor lang tid jeg trenger på noe. Og som regel så overholder jeg alle frister. Det er veldig viktig og noe man må lære studenter, å kjenne seg selv såpass godt at man overholder frister og ikke plutselig hopper på et tog og havner i en sånn grusom situasjon hvor man må skrive for fort og ikke kan tenke seg om. Det ville jeg aldri tåle, for jeg gjør det ikke av den grunn. Jeg gjør det for å sysle med de problemstillingene som hvert stykke dreier seg om og prøver å løse dem på en eller annen måte.

Hva har du funnet ut ved å arbeide med musikk på denne måten?

Noe om kontraster, på det store plan, livets plan. Og noe om hva man skal unngå. På den engelske skolen måtte vi lære latin. Vi leste Julius Cæsar, og så kom en sånn setning som jeg tenkte er litt av et livsmotto. Og det er: At han måtte bli spart. Veldig flott. Det tror jeg jeg har levd etter.

Fakta:

Olav Anton Thommessen, født 16.5.1946
178 verk fordelt på musikkdramatikk, orkester-, kammer- og soloverk og vokalmusikk
5 egne CD-album, samt medvirkning på over 20 samleplater (CD og LP)
Priser: blant annet Nordisk Råds Musikkpris, Lindemanprisen, Kritikerprisen, Fegerstenprisen, Haflslunds Kulturpris. Medlem av Kungliga Musikaliska Akademien

Publisert i klassiskmusikk.com 16. mai 2021