Thomas Adès’ nye opera, uroppført på Salzburg-festspillene, er en imponerende, overdådig forestilling, men den vekker skuffende lite følelser, til tross for et innhold alle kan leve seg inn i.

Tekst: Bodil Maroni Jensen   Foto: Monika Rittershaus

Scenen er allerede inntatt når publikum finner plassene sine i Haus für Mozart. Tre sauer står uforstyrret og gresser, mens klokkeklang blander seg med sorlet i salen. Et uttrykk for det uforanderlige, sier Adès i et intervju, om klangen av kirkeklokker. Orkesteret stemmer, mirakuløst nok mens det tunge metallet stadig kimer. Komponisten og dirigenten, i én og samme høye person, kommer inn, rager godt opp av orkestergraven, hilser publikum med et stort, gutteaktig smil og snur seg mot Østerriksk Radios Symfoniorkester. Klokkene stilner og vi er innestengt, i The Exterminating Angel’s vold.

Fortryllet, fortrollet, forhekset…

David Adam Moore, obersten, Sally Matthews, Silvia, Iestyn Davies, Francisco, Charles Workman, Nobile, John Tomlinson, doktoren, Frédéric Antoun, Raúl, Amanda Echalaz, Lucia, Audrey Luna, Leticia, Thomas Allen, Roc, Christine Rice, Blanca

Musikken setter brått i gang, som om vi klipper oss inn i en pågående lydstrøm. Gallakledde gjester gjør entré, en forsamling man antar blir spilt av koret, men her, i en samproduksjon mellom Salzburg-festivalen, Metropolitan-operaen i New York, Covent Garden-operaen i London og Den Kongelige Opera i København, er det 14 solister av ypperste klasse som utgjør selskapet. Presentasjonene og høflighetsfrasene fletter seg i hverandre og bygger opp til en grandios vokal-seanse. Enchanted, synger de alle, fra den dypeste bass (John Tomlinson) til den høyest tenkelige koloratursopran (Audrey Luna). Enchanted, nøkkelordet for trolldommen, som trer i kraft uten at noen ennå vet det.

Fangenskap og forfall

Merkelige ting begynner å skje. Tjenerne forsvinner, med de vageste forklaringer. En av de gjenværende serverer ragoût’en, snubler og faller med et veritabelt splæsj i etterklangen av en musikalsk utblåsning. Vertinnen bryter ut i en langvarig latter.

Anne Sofie von Otter og John Tomlinson

Igjen får Adès bruk for en avsindig høy sopran (Amanda Echalaz), i dette som introduserer det kommende hysteriet. Skrekkvisjonen begynner å ta tak. De har ikke mat, de har ikke drikke, og de har ingen impuls til å forlate stedet. «Jeg er så lykkelig… Jeg slipper å se utryddelsen», sier en av gjestene, idet han dør i 2. akt.

Utenfor villaen prøver familie og politi (Salzburger Bachchor) å trenge seg inn i huset, men mister energien når de nærmer seg inngangsdøren.

I 3. akt går gjestene løs på gulv og vegger, i et forsøk på å slå hull på et vannrør. Plutselig spruter vannet ut. «Jeg skulle ønske vi aldri hadde funnet vann. Det forlenger bare pinen», sier pianisten Blanca (Christine Rice), med en svær bandasje på venstrehånden, etter å ha blitt knivstukket av en hallusinatorisk Leonora (Anne Sofie von Otter).

Når sauene kommer tuslende inn, som et fatamorgana for de utsultede gjestene, blir dyrene slaktet og stekt på bål, og miseren forlenges ennå en stund.

Musikken redder dem

Plutselig oppdager den høyeste sopranen, i rollen som operasanger, at alle befinner seg på det samme sted i rommet som da de ble fanget den første kvelden. Hun blir bedt om å synge, og nå sier hun ikke nei, som sist. Teksten til arien er hentet fra den jødiske middelalderpoeten Yehudah Halevi og handler om lengselen etter Jerusalem, fra landflyktighet i Spania. Forbannelsen brytes og gjestene kan gå hjem. Men det er ingen overbevisende gledesscener. Sjokket sitter i. Kanskje vil det skje igjen. Ingenting kan bli tatt for gitt. Det blir langsomt lys i salen, kirkeklokkene ringer.

Hvorfor opera

Komponisten Thomas Adès

Komponisten Thomas Adès (uttales ‘ædəs) har vært besatt av den spanske filmskaperen Luis Buñuels film The Exterminating Angel siden han var tenåring. Nå er han førtifem, og hans tredje opera baserer seg nært på klassikeren fra 1962. Nærmest å forstå som en hyllest til filmen. Hvorfor lage opera av denne atmosfæriske, langsomme, betagende, surrealistiske filmen, var et spørsmål som meldte seg underveis.

Saken er selvfølgelig at et hvilket som helst materiale kan brukes, slukes, omformes, forsterkes, behandles av musikk. Alt er mulig, alt er lov. Det eneste som teller, er om komponisten, og utøverne i sin tur, lykkes i å skape et bærende uttrykk, få publikum med på de premisser som er lagt for verket. Vi trenger heller ikke på død og liv oppleve «noe nytt», men vi må få noe som vinner oss den stunden vi er der, og som vi kan ta med oss som en vesentlig erfaring når vi forlater rommet.

Utdatert sujett

For surrealisten Buñuel var filmen – som vipper elegant mellom å være en komedie og en gyser – også et bilde på hvordan overklassen mister ansikt og hemninger når betingelsene for deres liv endres. Men man trenger ikke være overklasse for å gå fra konseptene når man maktstjeles alle impulser til å gå hjem til seg selv og sine barn. Det er derfor underlig at librettisten Tom Cairns, som også har regien, ikke har utnyttet bedre noen av de temaene som ligger i underteksten. Ikke minst eksil-temaet. Alle lengter hjem, men de er fratatt muligheten til å forlate stedet. Alle har mistet seg selv og opplever kun fortvilelse.

The Exterminating Angel er en usynlig, handlingslammende kraft, hørbart tilstede i klangen fra det elektroniske instrumentet ondes martenot. De metalliske, vibrerende tonene blander seg i den store ensemble-klangen og bryter noen ganger frem alene, på grensen til det klisjemessig spøkelsesaktige.

Overtydelig tekst

Hva som ikke lykkes helt for musikken er å skape atmosfæren av den krypende desperasjonen. Kanskje fordi det voldsomme orkesteret og den intense sangen virker kvelende på fortvilte følelser. Og kanskje fordi librettoen er for eksplisitt. Den spiser seg inn på musikkens domene. Alle følelser og all refleksjon er uttalt i teksten. Hva er da igjen til musikken?

Men Thomas Adès’ kompositoriske grep og det høye nivået på solistene; egenarten i stemmene og de individuelle historiene de formidler, holder interessen stort sett fangen. Særlig god er Adés når musikken vet mer enn karakterene. Den første natten, når alle segner om, følger et orkestermellomspill med det mest skingrende og paniske uttrykk. Messingblåsere og skarptrommer kaster rundt på brokker av militærmusikk, som etter hvert mister form og går i oppløsning. En foregripelse av nedbrytingen av normer og lover som vil følge.

Tilsvarende virkningsfullt blir snutter av wienervalser vevet inn i hverandre, lokkende og forførende. Store klangkonstruksjoner er i det hele tatt Adès’ spesialitet. I en panikkartet fuge går valsetemaene aldeles av hengslene. Dette er overbevisende, klanglig, idémessig og håndverksmessig. Men i den andre enden av uttrykksregisteret savnes den følsomme inderligheten, ensomheten, lengselen, fortaptheten hos individet.

Iestyn Davies, Francisco, Sally Matthews, Silvia, Audrey Luna, Leticia, Anne Sofie von Otter, Leonora, John Tomlinson, doktoren

Ensemble-opera

Ingen av de fjorten solistene har en utpreget hovedrolle, men operadivaen er den som kommer nærmest. Det høye stemmeleiet er forbløffende, men særlig i befrielsesarien savner vi en annen dybde, i dobbelt forstand. Audrey Luna får stemmen til å lyde som insektsstikk. Ja, det lydlige blir følbart. Effektfullt, men også fremmedgjørende å la en umenneskelig stemme uttrykke den ekstreme situasjonen.

Salzburg-festspillene er en av de mest prestisjefulle festivaler for opera og konserter. I mange år har de også vært kjent for dristige og nyskapende prosjekter. Årets bestillingsopera understreker hvor vanskelig det ser ut til å være å fremskaffe nye, relevante historier til musikkdramatikk. Å iscenesette overklassen gir spektakulære scenebilder, men mange av vår tids alvorlige utfordringer gjelder oss alle. Den operaen skulle vi gjerne sett at de store stemmene og de store ressursene ble brukt på.

Fakta:

Salzburg-festspillene
The Exterminating Angel
Musikk: Thomas Adès   Libretto: Tom Cairns
Verdenspremiere 28. juli 2016

Publisert i Klassisk Musikkmagasin (papirutgave) nr. 3/ 2016
Nåværende KlassiskMusikk