Bodil Maroni Jensen

Dramatikeren som gir musikken rom

Jon Fosse har skrevet tre librettoer. To av dem er nylig blitt fremført, i Bodø og i London.

Tekst: Bodil Maroni Jensen

Jon Fosse. Foto: Tom A. Kolstad

Eg har ein slags tanke om at ein libretto må vera rimeleg enkel å følgja, med ein eller nokre klare grunnsituasjonar, og med ein tekst som gjev musikken rom.

Dette skrev Jon Fosse i et e-postintervju jeg gjorde med ham tidligere i høst, i anledning av at operaene NORA – Too late og Morgen und Abend skulle fremføres med kort tids mellomrom, i henholdsvis Bodø og i London. Begge operaene er initiert i Norge, men har fått verdenspremierene utenlands.

Flerstemt handling i ekspressiv opera

Katharina Jakhelln Semb, operasjef Nordnorsk
Opera og Symfoniorkester.
Foto: Bodil Maroni Jensen

Idéen til NORA – Too late, som jeg overvar i Stormen Konserthus i oktober, kom fra Katharina Jakhelln Semb, operasjef for Nordnorsk Opera og Symfoniorkester. Sammen med Inger Buresund, direktør for Ibsen International, ville hun gjerne ha svar på hva som skjedde etter at Ibsens Nora-skikkelse gikk. Buresund har arbeidet mye i Kina, der Nora er et symbol for kvinnefrigjøring. Feminisme omtales gjerne som noraisme. Derfor søkte de etter en – ja, kvinnelig, kinesisk komponist.

Komponisten Du Wei. Foto: Bodil Maroni Jensen

Du Wei er født i 1978 og utdannet ved musikkonservatoriet i Beijing. Hun har skrevet kammermusikk – blant disse flere av dem verk som inkluderer stemmen – og orkesterverk.

NORA – Too late er hennes første opera. Hun elsker den store klassiske, dramatiske tradisjonen, og hvis noen vil anklage henne for å skrive som Verdi, vil hun ta det som en kompliment. Et dukkehjem har hun kjent fra hun var ung, og hevder at dette har vært et av de viktigste dramaene i Kina i lang tid.

Inger Buresund så det som et poeng å finne en librettist som står i en annen tradisjon, og som kunne gi en passende motstand. Slik kom Jon Fosses navn på bordet. Tre uker etter at librettist og komponist møttes, var librettoen ferdig. For seint, kalte han den.

Christopher Lemmings, Fylgje, Angelica Voje, Eldre kvinne, Håkan Ekenäs, Mann. Foto Gunleik GrovenYao Hong, Middelaldrende kvinne, Christopher lemmins, Fylgje. Foto Gunleik Groven

For tydelige tegn

Librettoen handler om en kvinne som tar avgjørelsen om å forlate mann og barn for å realisere seg selv som kunstner. Eller riktigere sagt; den handler om refleksjonene hun gjør seg etter valget. Var det rett det hun gjorde? Hvorfor gjorde hun det? Lyktes hun med det hun ville? Fosse fremstiller kvinnen i forskjellige stadier i livet, som den Eldre kvinnen, den Middelaldrende og den Yngre, Mannens nye partner. Verket fikk premiere i Tianjin i Kina i oktober 2014. Oppsetningen var den samme som i Bodø, bortsett fra orkesteret, som her var Nordnorsk Opera og Symfoniorkester.

Operaen starter med et sørgmodig motiv i fløyten, den Eldre kvinnens motiv. Angelica Voje synger rollen med styrke og alvor og noe som må oppfattes som en aksept av livet som det ble. Den svenske barytonen Håkan Ekenäs har en klangskjønn stemme, men han hemmes tilsynelatende ved å fremstille Mannen som litt vel einfaldig, selv om Fosse lar den Eldre kvinnen tenke tilbake på ham som nettopp det. Fylgje, eller Skyggen, er en interessant karakter. Han fotfølger de andre som underbevissthet, plageånd og sannsiger, underfundig sunget av tenoren Christopher Lemmings.

Yao Hong, Middelaldrende kvinne, Christopher Lemmings, Fylgje.
Foto: Gunleik Groven

Den Middelaldrende kvinnen er hun som bryter ut av ekteskapet. Hun føler seg innestengt og er sjalusi på Mannen, som er der ute, i den store verden. Hun synges av den kinesiske sopranen Yao Hong, som en kraftfull og handledyktig kvinne. Derfor er det ganske unødvendig at hun bærer rundt på et borgerlig-elegant fuglebur. Det kler ikke forestillingen når tegnene blir for tydelige. Som de også blir når konflikten er åpen og Kvinnen bryter ut. Da flakser store, farlige fugler projisert på veggen bak. Den Yngre kvinnen blir sunget av den sørafrikanske sopranen Linda Nteleza. Et funn for forestillingen, en stor stemme som får oss til å tro på kjærlighetsordene når de fremføres igjen. Når livet gjentar seg.

«Dypt menneskelige motsigelser trives i operaen.»

Går og har gått samtidig

NORA – Too late «tar et nytt blikk på den ikoniske Nora-skikkelsen», står det i programmet. Slik fungerer det også fint. Men librettoen har videre perspektiv. Den handler om menneskers lodd i livet, om betingelser vi er underlagt, om livskrefter vi er i vold. Too late er i seg selv en skjebnetung tittel. Kanskje er det alltid for sent når vi skjønner vi skulle gjort det annerledes. Teksten har også religiøse undertoner. Det som styrer i det løynde, det takkar eg.

Musikken gir plass for alle disse refleksjonene. Orkesteret er fullt av emosjonelle impulser som utdyper teksten. Og hva mer: Du Wei monterer tekstpartier slik at «kvinnene» tenker på å gå, tviler, går og har gått samtidig. Det er å utnytte musikkens flerstemmige muligheter, og det fungerer flott. Dypt menneskelige motsigelser trives i operaen.

Ellen Ruge har lysdesign på NORA too late. Foto: Gunleik Groven

Estetisk scenebilde, energiløs regi

Scenografien har skjønnhet. Skyer, bølger og siv beveger seg som en slags resonans av teksten selv (alt berre skjer), men poetisk åpnende. Lag på lag med tynne tråder senkes ned og lyssettes, slik at menneskene ikke kan se og forstå hverandre klart.

Men som helhet dras inntrykket ned av en viss energiløshet i regien. Langsomme bevegelser gjennom trådene understreker det søvngjengeraktige, det at menneskene sitter fast i nettet, uansett hvordan de prøver å vri seg. Men sceneuttrykket – både regi og scenografi – tenderer mot å bli for endimensjonalt i lengden, i forhold til kraften, opprøret, tvilen – ikke minst, og lidelsen, som er der både i teksten og i musikken.

Internasjonalt prosjekt

Teksten synges på engelsk, oversatt fra nynorsk av May-Brit Akerholt. Vi kan savne Fosses ordklang en stund, men innser raskt at prosjektet er utformet med en ambisjon om å nå utenlandske scener. En opera som tar utgangspunkt i Nora-skikkelsen, kan utvilsomt være eksportvare, og det at de tre «kvinnene» er fra forskjellige kontinent, er i seg selv med på å understreke det universelle i handlingen.

Peter Szilváy dirigerte Nordnorsk Opera og Symfoniorkester med romantisk energi og med sans for egenheten i de enkelte motivene.

Sterk musikk fra livets yttergrenser

Komponisten Georg Friedrich Haas.
Foto: Bodil Maroni Jensen

Melancholia er den første av Jon Fosses tre librettoer. Den er basert på romanen med samme navn og handler om maleren Lars Hertervig. Operaen ble urfremført i Nasjonaloperaen i Paris i 2008, og komponisten var den østerrikske Georg Friedrich Haas.

Musikken til Haas gjorde sterkt inntrykk på meg, langt meir enn den teatrale løysinga /…/ Og musikken gav teksten eit stort rom å vera til i, eit stort raust rom, eit rom som var heile romanen djupt forstått, skriver Fosse på e-post.

I operaen Morgen und Abend, som hadde verdenspremiere i Royal Opera House i november, er det igjen Haas som har skrevet musikken. Initiativet til operaen kom fra Olav Henrichsen, nåværende direktør for Munchmuseet, i hans tid som operasjef i Bergen. Han bestilte librettoen, men da Mary Miller overtok som direktør for Bergen Nasjonale Opera, fant hun det ikke mulig å realisere den foreslåtte operaen på grunn av «et betydelig underskudd» i økonomien, ifølge en e-post fra Miller. Rettighetene til librettoen ble tilbakeført til Fosse, og prosjektet ble tatt videre av Royal Opera House i samarbeid med Deutsche Oper Berlin.

Da librettoen ble bestemt, skriver Fosse, var det i forståelse med Haas. De var blitt enige om å «gjera noko liknande som sist, at eg skulle byggja librettoen på romanen Morgon og kveld, som han hadde lese i tysk omsetjing, og som han likte svært godt».

Fra operaen Morgen und Abend på Royal Opera House.
Helena Rasker som Erna, Christoph Pohl som Johannes, Will Hartmann som Peter. Foto: Clive Barda

Komponist med «personlighed»

Kasper Holten, operasjef ved Royal Opera House.
Foto: Bodil Maroni Jensen

Haas er kjent for en utstrakt bruk av mikrotoner – toner som ligger tettere enn i en vanlig skala. Det krever mye av utøverne, noe operasjef Kasper Holten var fullt klar over da han tok prosjektet videre i Royal Opera House i London. Han leter ikke nødvendigvis etter det letteste, men etter det mest spennende, sier han i en e-post, når jeg spør ham om det å satse på Haas’ musikk. Og også dette:

Alt for ofte tænker vi i vore dage kun på, hvad modtageren – forbrugeren – ønsker sig, ikke på at realisere en original vision fra en kunstner, som har noget på hjerte og som dermed kan flytte os.

Mikrotoner

Nå viser det seg at Haas bruker langt færre mikrotoner i denne operaen enn man kunne forvente. Og grunnen er rent praktisk: Et tradisjonelt operaorkester er ennå for lite vant til å mestre det, dirigenten ville brukt mesteparten av prøvetiden bare for å intonere, forteller han, når jeg treffer ham i London.

Men Haas finner sine mikrotonale veier likevel, fikk vi erfare.

Kunstnerisk valg fra start

Skuespilleren Klaus Maria Brandauer i monologen som Olai.
Foto: Clive Barda

Operaen begynner med at Olai sitter nervøs og urolig utenfor rommet der barnet hans er i ferd med å bli født. En lang, talt monolog fremføres av en skuespiller, her Klaus Maria Brandauer, mens – som vi mer og mer forstår – fødselen blir fortalt i orkester- og korklangen. Det er først når sønnen er født, at sangen kommer. Et svært modig grep av komponisten, for det er lenge å sitte – rundt en halvtime – og vente, i Royal Opera House og lure på om det vil komme noe sang. Haas har åpenbart villet gi musikken det fortrinn å være nærere forbundet med selve livsmysteriet, og han har villet ha kontrasten. Overgangen tale – sang er sterk i en opera. Her også markert ved at talen er på engelsk, sangen på tysk.

Når Olai forlater scenen for å se sin nyfødte sønn kommer sønnen, Johannes, inn, en gammel mann som føler at noe merkelig er i ferd med å skje med ham. Han føler seg så lett, så annerledes, i dag…

Morgen und Abend handler med andre ord om veien inn i livet og veien ut igjen, frå inkje til inkje. Da er det godt å ha et egenartet, til dels forunderlig tonespråk å ty til.

Fra talesang til sprang – med mikrotoner til

I tillegg til tale, improviserer skuespilleren lange talemelodier man godt kan oppfatte som mikrotoner tett i tett. Når dønninger i orkesterklangen treffer fikserte toner fra sangerne, gnistrer det også i mikrotoner. Og én av sangerne har fått Haas-spesialiteten notert i notene, Sarah Wegener, som har erfaring med komponistens musikk fra tidligere. Hun synger rollen som datteren, og intonasjonen hun har fått i sine nakne melodilinjer, gir henne et helt eget sårbart uttrykk. Her har Haas lagt opp til mikrotoner også i orkesteret, på den måten at han lar strykerne, og etter hvert også klarinetten, imitere tonene hennes, komme ørlite grann etter og stemme etter øret. Det er lettere enn å spille de mikrotonene som eventuelt hadde stått notert i partituret, har Haas fortalt på forhånd.

Melodier i vanlig forstand, er det ikke her. Men disse ytterpunktene: ekspressive store sprang eller en slags melodisk ramse der det synges med regelmessig rytme på halvtonene oppover og nedover i lange baner. Musikalske bånd som strammer til, insisterende og upoetisk, men med virkningsfull kontrast til den bølgende orkester- og korklangen.

Den tyske barytonen Christoph Pohl har en vakker stemme man lytter tillitsfullt til, i rollen som Johannes. Alten Helena Rasker, konen Erna, er lysende sterk, mens tenoren Will Hartmann som Peter, er vanskeligere å få tak på. Og man må lure. Kanskje er han tilsiktet uklar i rollen. Han er allerede død og har bare fått litt kropp tilbake, for å kunne komme å hjelpe Johannes over.

Koret brukt som instrument

Mens operaorkesteret sitter i graven, er operakoret skjult for oss, formidlet gjennom høyttalere. Stemmene, som kun synger på vokaler, er brukt for å fargelegge klangen, noen ganger også sammen med akkordeon. Det illuderer sammenlagt en uvirkelig klang, også fordi man knapt har hørt noe lignende.

«Både poesien og realismen i Fosses tekst har fått plass i scenografien.»

Helena Rasker, Sarah Wegener, Christoph Pohl i Morgen und Abend. Foto: Clive Barda

Bølgende ord

Oversettelsen til engelsk projiseres på en usynlig bakvegg, der teksten henger i løse luften; ord med varierende størrelse og plassering, noen ganger på linje, andre ganger formet som bølger. Som var det dikt. Samtidig trer de enkle, hverdagslige ordene frem som rekvisitter på linje med sengen, skapet, døren, stolen og båten. Både poesien og realismen i Fosses tekst har fått plass i scenografien.

Historien er direkte og sterkt fortalt, fremført uten sentimentalitet. En renskåren regi ved Graham Vick. Det er ikkje lett å bli fødd, sies det i teksten. Og så vakkert som det handler om vennskap og kjærlighet, om tap og savn og fravær underveis, er det vel heller ikke så lett å dø, fikk vi tid til å tenke.

Morgen und Abend sette opp i Deutsche Oper Berlin i april 2016.

Verket sendes i BBC, radio 3, 5. desember kl. 19.30 norsk tid.

FAKTA

NORA – Too late
Europapremiere Bodø Konserthus, 28. oktober 2015
Tekst: Jon Fosse
Musikk: Du Wei
Angelica Voje (Eldre kvinne)
Yao Hong (Middelaldrande kvinne)
Håkan Ekenäs (Mann)
Christopher Lemmings (Fylgje)
Linda Nteleza (Yngre kvinne)
Regi: Victoria Meirik
Scenograf og videokunstnere:Gao Guangjian, Feng Jiangzhou, Lin Zhang
Lys: Ellen Ruge
Nordnorsk Opera og Symfoniorkester
Dirigent: Peter Silváy

Morgen und Abend
Verdenspremiere Royal Opera House, London, 13. november 2015
Tekst: Jon Fosse
Musikk: Georg Friedrich Haas
Klaus Maria Brandauer (Olai)
Christoph Pohl (Johannes)
Will Hartmann (Peter)
Sarah Wegener (Signe)
Helena Rasker (Erna)
Regi: Graham Vich
Scenograf: Richard Hudson
Operaens kor og orkester
Dirigent: Michael Boder

Publisert på Ballade 24. november 2015

Legg igjen en kommentar