Bodil Maroni Jensen

Fortid, fraser, fornyelse

Det Norske Solistkor, Ultimafestivalen 2019
Kulturkirken Jakob i Oslo, søndag 15. september

Tekst: Bodil Maroni Jensen   Foto: Signe Fuglesteg Luksengaard

All kunst bygger på en idé, eller flere. Det er vanskelig å finne eksempler på det motsatte.
I konseptkunst spiller denne idéen en særlig fremtredende rolle. Den peker helst på noe utenommusikalsk. Den kan gå på tvers av musikken, eller den kan underordne seg, la seg musikalsk dramatisere. Men den har hele tiden noe eget å si.

Eivind Buenes Schubert singt II handler om tapt skjønnhet, tapt tidsfølelse, om et uttrykk som – antagelig – ikke lenger kan rekonstrueres. Stykket handler kanskje også om en lengsel etter å forstå dette uttrykket slik det ble forstått den gangen. En sorg over å ha mistet forbindelsen. Eller det er en undersøkelse av hvordan vi kan forstå fortiden, der historisk kunnskap og perspektiv spiller med som en berikelse.

Lyden av århundrer

Solistkoret står oppstilt i en bue. En sprø og antydende musikk beveger seg frem og tilbake mellom stemmene. Påbegynte klanger avbrytes, forskyves, fortsetter et annet sted i koret. Atten stemmer hekter seg i hverandre, kjeder seg sammen, i et klanglig filigransarbeid. Et sløret bilde av krakelerte klanger.

Så får enkelte akkorder klinge mer ut sammen med resitativlignende tekstlinjer. Ordene er vanskelig å oppfatte, og det er for mørkt til å lese programmet. Men der kan man etterpå lese at teksten er hentet fra Schuberts dagbøker og fra Goethes Gesang der Geister über den Wasser.

En LP med Schuberts klavermusikk (1800-tallet) blir satt på. En av sangerne legger den selv på grammofonen (1900-tallet) og snur den etter en stund. Så blir en ny tatt ut av coveret. Klavermusikken blir mer og mer overlagret (elektronisk bearbeiding, 2000-tallet). Det knitrer av bruk og slitasje. Det er som om sangerne snapper tonene før de forsvinner for godt, akkompagnert av ulyder fra fortiden. Tempoet blir langsommere. Sangen toner ut i en glissando oppover, mens knitringen blir igjen.

Overskriving av en gammel dagbok. Et rørende og betagende verk som fremføres med en andektig attityde. Dette var førstegangsfremføringen i Norge. Solistkoret urfremførte stykket på vokalfestivalen i Tampere i Finland tidligere i år.

Tilbakeholdenhet og samværskoder

Teksten i Romanska bågar av Gunnar Eriksson resiteres av bassen Olle Holmgren, mens ordløse klanger svever rundt. Nennsomt og raskt skiftende harmonier gir et dust fargespill og en sjelden mykhet i tette clusterklanger. En påtakelig tilbakeholdthet i uttrykket tilfører spenning og gir verdighet til ordene och inne i dem alla öppnade sig valv bakom valv oändligt, ord som samtidig understreker den historisk-stilistiske ekkovirkningen også i musikken.

Politeness And Cooperation. Det lyder som en HMS-forelesning på arbeidsplassen, hvilket det også er, blant annet. Gjennom ni satser tar Henrik Hellstenius for seg de dagligdagse samværskodene vi benytter oss av. Eller som vi unnlater å bruke. Langt på vei et didaktisk verk, som likevel spør til slutt: Why should I care? If you don’t care? Men før vi kommer så langt: En oppfordring til å smøre samværssituasjoner med høflighet og vennlighet.

Så da kommer selvfølgelig koret smilende rundt og tar publikum i hånden og ønsker velkommen til akkurat dette stykket. Og vi forstår vi har en forestilling i vente. På engelsk, som antydet. Men det gir mening. Ingen er så gode i small talk som briter. Please. You first. After you.

Martina Batič, gjestedirigent på Det Norske Solistkors Ultimakonsert

Hektisk og sjarmerende

Men fordi vi alle kjenner disse frasene ut og inn, er det lurt å få dem presentert på en ny måte, for virkelig å høre dem. Derfor koreografi (av Kristin Ryg Helgebostad), tegn som parodierer meningsløsheten i de forslitte ordene. En arm over hodet, en ut til høyre, en rett opp. Men bevegelsene får oss til å lytte og til å le og undre oss. Så rare og dumme vi er. Solistene går frem til hver sin talerstol, med hver sin mikrofon, og leser oss det klare budskapet. I listen to you. I let you go first. Don’t you see me? At solistene tidvis drukner i den store korklangen, er ikke mer enn vi må forvente.

Mellom satsene beveger sangerne seg uanfektet rundt på scenen og blant publikum, uten den påpasselige lydløsheten som korsangere vanligvis forflytter seg med. Klargjøring til den neste oppstillingen både sees og høres. Forestillingen får ny energi. Hva nå?

Nye leksjoner, og nye koreografiske bevegelser. Men også intrikat komposisjon, rytmisk snert og talende melodiske vendinger. Komplekst og enkelt. Klangfullt og trangpustent. Hektisk og sjarmerende.

Heldige komponister

Men konseptkunstens største fare er konseptet selv, den utslitende bruken av en idé som ikke trenger å ha noen kunstnerisk egenverdi, men som gir mening, dybde, utforsking gjennom bruken av den, gjennom spillet med den. Og på ett punkt, når vi har tatt poenget, når vi ikke lenger lar oss besnære eller overraske eller utfordre til videre selvransakelse, da er det nok. Da nytter det ikke engang med de mest oppfinnsomme variasjoner over temaet. Politeness And Cooperation holder interessen fangen lenge, men ikke hele veien ut.

Derfor: heldige de komponistene som får arbeide med Det Norske Solistkor, en briljant trupp, som viser hva som bor i et verk, og som kan gi idéer til justeringer eller videre utvikling. Denne gang ble koret ledet av Martina Batič, en våken dirigent, som var med på både leken og det ettertenksomme i stykkene.

Publisert på KlassiskMusikk.com 18. september 2019

Legg igjen en kommentar