En ring blir sluttet når akkordeonisten Geir Draugsvoll improviserer sammen med Sofia Gubaidulina, i et klangmateriale hun har latt seg inspirere av i mange av sine verker.

Tekst og foto: Bodil Maroni Jensen

– Det hadde jeg aldri trodd at jeg skulle gjøre, å improvisere sammen med Sofia Gubaidulina, en så stor musikalsk personlighet som henne, sier Geir Draugsvoll noen timer før konserten i St. Johannis-kirken i Hamburg, der han også skal fremføre to verker han har spilt utallige ganger før, av Sofia Gubaidulina.

– Jeg måtte først ta en liten tankestrek i hodet da jeg ble spurt, men selvfølgelig ville jeg det, for jeg kjenner jo godt til hennes klangeksperimentering. Det er egentlig det vi har gjort veldig mye i hele vårt lange samarbeid.

Sofia Gubaidulina og Geir Draugsvoll i intenst samarbeid

Et felles kreativt rom

Geir Draugsvoll har gjort internasjonal karriere på akkordeon, ikke minst på grunn av Sofia Gubaidulina, som har skrevet betydelige verker for instrumentet. Han begynte å spille som åtteåring og var del av et svært aktivt akkordeonmiljø på Voss. Han fortsatte ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium i København, der han tok solistutdanning og siden er blitt værende, som akkordeonlærer fra 1995, og i stilling som professor fra 2012. Ved siden av har han en omfattende konsertvirksomhet.

Sofia Gubaidulina traff han første gang i 1994. Siden har de samarbeidet om fremføring av de fleste av hennes akkordeonverk, i særdeleshet Fachwerk, som ble skrevet og dedisert til Draugsvoll i 2009. Nærmere femti ganger har han fremført Fachwerk, med en rekke ledende orkestre og dirigenter i Europa, USA og i Kina. Ved de fleste anledningene har Sofia Gubaidulina vært til stede og gjennomgått verket sammen med Draugsvoll på forhånd.

Gjennom de siste ti årene har de dermed utviklet en fremføringspraksis som Geir Draugsvoll nylig har dokumentert, gjennom tekst og video, i sitt kunstneriske utviklingsprosjekt, Collaborative spaces, ved Musikkonservatoriet i København. Et samarbeid der komponist og utøver kontinuerlig har justert uttrykksnyanser, dynamikk, pauser, tempi, lyttet etter nye klangmuligheter, alt etter akustikken i rommet og komponistens nye syn på detaljer i verket.

– Hun er jo vår absolutt langt viktigste komponist for instrumentet, slår Geir Draugsvoll fast.

Ledende samtidskomponist

Sofia Gubaidulina har lenge vært en av verdens mest fremførte samtidskomponister, men det tok mange år før hun ble kjent for et større publikum.

Hun er født i Tatarstan i 1931, vokste opp i hovedstaden Kazan, hadde fremgangsrike studieår i Moskva, men deretter harde år som frilanskomponist. Hun verken kunne eller ville følge kulturmyndighetenes retningslinjer og ble derfor knapt offentlig fremført i Sovjet.

I 1991 forlot hun Moskva og fikk hjelp av venner til å etablere seg på nytt. Hun solgte alle sine partiturer, også fremtidige, til Paul Sacher-stiftelsen i Basel, og fikk råd til å kjøpe et hus, nord for Hamburg. Allerede i 1981 hadde Gidon Kremer introdusert henne for musikkinteresserte i Vesten, med urfremføringen av fiolinkonserten Offertorium, men nå skjøt karrieren fart og hun fikk bestillinger fra profilerte orkestre, ensembler og solister i hele den klassiske musikkverdenen. Hun er blitt hedret med en rekke priser og utmerkelser, kanskje flere enn noen annen nålevende komponist. En konstruksjons-komponist vil mange si, også hun selv, men hun vil være rask med å påpeke at fantasi og forestillingsevne er like viktig. Det er balansen hun søker, balansen mellom fornuft og intuisjon, intellekt og underbevissthet. Da kan det skje at det slår gnister, sier hun.

I Johannis-kirken er hun til stede i to dager i forbindelse med konserten. Hun beklager at hun først må konsentrere seg om musikken, men at hun gjerne vil gi et intervju når det hele er over.

Astrea – et åndelig fristed

Fra 1975 og i seks år fremover møttes Sofia Gubaidulina og to komponistvenner hver uke hjemme i en leilighet i Moskva. De lyttet seg frem til lyder og klanger i instrumenter som helst skulle være ukjent for dem, som for eksempel fremmedartete folkemusikkinstrumenter innsamlet på reiser i Kaukasus og Sentral-Asia, og leketøysinstrumenter. Musikken skulle frembringes gjennom intuitiv utforsking av klanglige muligheter. Dette var improvisasjonsensemblet Astrea, forbudt av kulturmyndighetene i Sovjet, som all improvisasjonsmusikk, fordi den i sitt vesen er uforutsigbar og derfor ikke kunne kontrolleres og godkjennes på forhånd.

Den faste gruppen opphørte i 1981, og kun noen få ganger siden har Astrea gjenoppstått. Konserten i St. Johannis-kirken er derfor en sjelden begivenhet som får benkeradene til å fylles.

Utforsking av klangkilder

Første verk på programmet er De Profundis, Sofia Gubaidulinas første verk for akkordeon, skrevet i 1978, tre år etter at Astrea var etablert. Allerede her har hun funnet frem til mange av de klangmulighetene hun senere har benyttet på instrumentet, forteller Geir Draugsvoll.

– Astrea har kanskje vært som en tyvstart for henne, en måte å finne frem til uttrykk som hun også kunne bruke i sin komposisjonsmusikk. Ensemblet har sikkert gjort at hun har lekt seg mer enn de fleste. Hun har selv prøvd å sitte inni denne improvisasjonssituasjonen, og denne her leken, eller denne søken, den kommer ut i hennes musikk på en måte som er superlogisk, nett som hos de store mestrene i gamle dager, sier Geir Draugsvoll, som får vossadialekten til å bryte ørlite grann på dansk.

Geir Draugsvoll spiller De Profundis, solo, og In Croche, sammen med kontrabass, og deltar i to improvisasjoner

Er det hennes eksperimentering på instrumentet som blir ditt klangarsenal i improvisasjonene i kveld, eller vil du spille på andre muligheter også?

– Når hun er med, er det vel selvfølgelig å tenke i retning den tradisjonen hun etablerte på 70-tallet, med sitt ensemble der borte. Det er vel der vi kommer til å havne, vil jeg tro. Men samtidig er det såpass forskjellige instrument med i akkurat denne sammenhengen, så vi skal vel ikke være helt fremmed for at det dukker opp noen klanger som slett ikke hørte med i den verdenen.

Kan vi se det som en ring som er sluttet når du nå er med og improviserer i det kildematerialet som Sofia Gubaidulina har øst av i mange verker?

– Ja, det vil jeg faktisk være enig i. Nå har jeg arbeidet i tjuefem år med henne, nettopp omkring sånne ting som det her; å søke klanger og nye utfordringer og muligheter. Samtidig så blir denne konserten noe helt nytt og unikt, her og nå.

Den måten hun finner frem til nye klanger på, uavhengig av tradisjoner og konvensjoner, det er som om det har noe med en frihet å gjøre.

– De undertrykte Sovjetkomponistene har selvfølgelig hatt en frihetssøken som en ikke har hatt behov for på samme måte her i den vestlige verden. Der har en eksperimentert på en annen måte, og det er kanskje nettopp derfor at Gubaidulinas musikk taler til så enormt mange folk. Nettopp en søken etter, nå sier du frihet, men det kan òg være noe som er større enn en selv, noe åndelig. Det tror jeg folk fanger. De lar seg kanskje inspirere av det som oppstår i musikken i nuet. Vi får se om vi klarer det i kveld, da.

Klangkilder Sofia Gubaidulina bruker i improvisasjonene

Hva slags type musisering er en slik fri improvisasjon som dere gjør på denne konserten?

– Det sier seg selv at det må bli veldig intuitivt, at en søker i nuet. Vanligvis er ikke det en måte som jeg lener meg mye på. Jeg pleier å tenke litt som en pyramide, bygge nedenfra og være veldig klar og tydelig på hvordan musikken skal formes. Når det er sagt, så strekker jeg meg selvfølgelig for å finne de her momentene, eller de her englene på skuldrene. Så akkurat den delen av fremføringen er intuitiv. Men så intuitiv som jeg blir nødt til å være i et improvisasjonsensemble, det pleier jeg ikke å være. Så det blir en utfordring for meg, det gjør det helt sikkert. Jeg kaster meg nok litt på det som Sofia gjør og gleder meg til å surfe på den bølgen som ensemblet omkring meg gir meg.

Hva betyr samarbeidet med Sofia Gubaidulina for deg?

– For meg føles det som en livslang inspirasjon å ha mulighet for å arbeide med en sånn personlighet som Sofia. Jeg føler meg veldig privilegert, og for det er jeg kjempelykkelig.

Sofia Gubaidulina er en dypt religiøs person, og det å komponere er for henne en form for gudstjeneste. Er du blitt påvirket av henne gjennom årene når det gjelder livssyn eller trosoppfatning?

– Jeg vil vel ikke kalle meg selv en religiøs person på samme måte som hun er, men hennes vesen og hennes musikalske uttrykk, hennes måte å søke ut i hjørnene på, er veldig fascinerende for meg. Og selv i hennes posisjon, med en helt usedvanlig suksessrik karriere, hvis det er det det er snakk om, så er hun stadig vekk veldig ydmyk og takknemlig. Det lærer jeg noe av hver eneste gang jeg er sammen med henne.

Et utvalg av trombonistens improvisasjonsinstrumenter

Astreas regler

I tillegg til Sofia Gubaidulina og Geir Draugsvoll består Astrea denne gang av trombonist, komponist og improvisasjonsmusiker Heinz-Erich Gödecke og Alexander Suslin, sønn av en av de opprinnelige Astrea-musikerne.

– Man kan ikke improvisere med hvem som helst, i hvert fall ikke jeg. Det er så personlig. Man må føle noe gjensidig, lytte til hverandre, arbeide sammen uten å ha øvd på forhånd. Det er en stor glede, særlig med Sofia.

Alexander Suslin, kontrabassist og improvisasjonsmusiker

Alexander Suslin er profesjonell kontrabassist, men i Astrea er det spesielle regler som gjelder.

– Når man studerer eller øver på profesjonelt vis, har man visse kriterier. Man må spille rent, i tempo, kjenne spesielle epoker og så videre. Og det er bra. Men når det gjelder fantasi, er det begrensende. I Astrea finnes ikke begrensninger annet enn at man ikke skal spille instrumentet som en profesjonell. Og man skal lytte til de andre. Det er de eneste reglene.

Alexander Suslin har improvisert sammen med Sofia Gubaidulina og sin far, så han kjenner premissene og har erfart hva det kan gi.

– Hvis noen lever langt inne i jungelen og for første gang ser en sykkel, da vil de ikke vite hva de skal gjøre med den. Kanskje de gjør noe ganske annet med den enn det vi har tenkt på. Nye perspektiver kan oppstå. Med instrumenter er det det samme. Man ser på dem og tenker: hva kan jeg gjøre. Da oppstår fullstendig uventete klanger. Og plutselig oppstår idéer som en komponist kan bruke. Det er ganske enkelt en inspirasjon for en komponist. Og for meg, som musiker. Jeg kan overføre erfaringen med disse nye klangene til verker jeg øver på. Det beriker både komponisten og musikeren. En stor berikelse.

Lite avtalt spill

Fordi Geir Draugsvoll ikke har mye erfaring med improvisasjon, får han lov til å bruke sitt eget instrument. Trombonisten får også lov til å bruke sitt, i tillegg til diverse saker og ting han kan lage lyd på. Men for Sofia Gubaidulina og Alexander Suslin gjelder de gamle reglene: kun utforskende spillemåter på instrumenter de ikke behersker. Ellers er det ikke avtalt annet enn at ved et visst pling skal det være slutt.

Sofia har rigget seg til under prekestolen. På et bord ligger en gitar og en sitter. På en stol ved siden av: glass, bjeller, klokker og annet lydsvakt slagverk.

Alexander sitter omringet av instrumenter han verken vet hva heter eller hvordan de skal spilles på, men så lenge det finnes strenger og en resonanskasse, finnes det mange muligheter. Han har et utvalg av buer, køller og stikker i tillegg.

Geir rasper langs kantene på den sammenfoldete belgen. Smatrende rytmer tas opp av de andre i mange slags klangfarger. Når han klakker med neglene på instrumentkroppen, sprer distinkte små lyder seg som rasling i ensemblet. Sofia slår med metallfingerbøll på gitarstrengene, ujevnt og talende. Hun drar glass over strengene, og det skapes underlige glidetoner.

Lenge klinger musikken svakt og prøvende, vart og rørende. Det er som om vi sanser lyttingen til musikerne. Med en fri hånd tar Heinz-Erich et munnstykke og blåser luft uten toner. Geir drar belgen på akkordeonet frem og tilbake med et hørbart sus. Heinz-Erich fester munnstykket til trombonen og sveiper over oss med glissandoer. Geir drar belgen helt ut, og instrumentet stønner høylytt. Trombonen ypper, har kanskje allerede et agg mot akkordeonet; de to sterkeste i kvartetten. Det ene klanghugget tar det andre. Trombonesleiden kommer faretruende nær akkordeonet, som slenger iltre klusterakkorder tilbake. Geir reiser seg med det mektige brølet på magen. Leken gir krefter. Det er gøy å beseire en trombone. Men ikke for mye, ikke for lenge. Dette er musikk, ikke slåsskamp. Musikere med ansvar for et forløp. Det er respekt i samspillet.

Et sart innspill fra Sofia, og alle demper seg, adlyder. Fine klingelyder får en bakgrunn av knitrende plast og aluminium som krølles. Poesi. Så enkelt. Hverdagslig.

Publikum er intenst med gjennom den tjueminutters seansen. Hadde vi hørt en knappenål falle, ville sikkert ensemblet ha fulgt opp den lyden også.

Applausen er lang og varm. I pausen er det tett av folk mellom instrumentene. Ingen rører dem, men mange har vel lyst. Tenk å kunne kommunisere på denne måten.

Heinz-Erich Gödecke, Sofia Gubaidulina, Alexander Suslin og Geir Draugsvoll tar applaus i St. Johannis-kirken 14. mars 2019

– Med én gang våre komponist-egoer fikk oss til å gå i forskjellige retninger, hørte du resultatet: musikken falt fra hverandre og det ble klart at materialet er organisk, ikke mekanisk. Det er så lett å drepe en organisme. Kun noen få egoistiske impulser, noen få tankeløse bevegelser, og det hele er over. Organismen er død.

Tidligere Astrea-musiker, Viktor Suslin (1942-2012)
Fra Michael Kurtz’ biografi om Sofia Gubaidulina

Åndelig undergrunnskunst

Sofia Gubaidulina tar imot hjemme hos seg selv, dagen etter konserten. Hun åpner døren med en flott gest og en yndig, skøyeraktig mine.

Ingen kan se at hun har hatt to anstrengende dager bak seg. Hun går straks i gang med å finne noen tøfler hun mener jeg må ha. Jeg gjør hva jeg kan for å komme inn i de parene hun gir meg, men nei. Så forsvinner hun besluttsom og kommer tilbake med et par slippers. Et glimt av stolthet og humor. Der klarte hun sannelig den også.

Hun lar meg gå først. Langsomt trer vi inn i en overraskende alminnelig stue, men likevel en hellig hall for en som setter denne komponisten svært høyt. Lyset kommer fra to fotside vinduer i den andre enden av rommet. På veien passerer vi en hjørnesofa der setene er okkupert av stabler med partiturer, bøker, aviser, post. På spisebordet ligger instrumenter jeg kjenner igjen fra kvelden før. Det er to tilgjengelige stoler. De står i hjørnet med utsikt til en gressplen omringet av en høy, tett hekk, et lukket hagerom som glinser i grønnfarger i regnet. Intenst fuglekvitter høres gjennom et åpnet vindu. Sofia Gubaidulina søkte stillheten da hun forlot Sovjetunionen, året hun fylte seksti.

– Den gang, i Sovjettiden, samlet vi oss, tre komponister, Viktor Suslin, Vjatsjeslav Artjomov og jeg. Alle tre også utdannet pianister. Vi satt på gulvet på et teppe, med instrumentene rundt oss, og valgte forskjellige muligheter ved hjelp av klangene for på en eller annen måte å skape imaginære rom. Det var som om instrumentene snakket med hverandre, ikke menneskene. En eventyrlig, nærmest fjerde bevissthet utviklet seg.

Stolene vi sitter i, står vendt mot hverandre. Jeg lurer på hvordan jeg skal klare å holde armen med opptakeren løftet gjennom et langt intervju. Men jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Sofia Gubaidulina sitter foroverlent gjennom hele intervjuet. Jeg kan støtte albuen på kneet. Hun tar knapt blikket fra meg mens hun forteller.

– Den gang var improvisasjon et protestaktig fenomen, aktivt rettet mot totalitarismen. Hvor som helst, i kjeller eller på loft, oppsto det en slik uoffisiell, åndelig virksomhet. Det ble også improvisert i poesi, litteratur, maleri. Ikke perfekt og glatt formet kunst, men svært viktig for hele samfunnets intelligentsia. Et ganske enestående fenomen i musikkhistorien og kunsthistorien. Det fantes også organisert kunst, understøttet av staten, med mye penger, men det var det offisielle åndslivet og passet ikke for oss. Det viktige ordet for oss var frihet. Frihet. I improvisasjon kunne det plutselig fremstå musikalske frembringelser som noe helt fritt unnfanget.

Hva kunne dere risikere av reaksjon fra myndighetene, når dere opptrådde med improvisasjon?

Sofia ser uforstående ut. Hun ler en sjelden latter.

– Det tenkte jeg aldri på. Jeg måtte føle meg fri, og improvisasjon var noe ganske privat, uten publikum, uten kritikere. Noen få ganger improviserte vi på en scene, men denne scenen var ikke offentlig. Myndighetene tok ikke del i dette. De kunne bare kikke inn gjennom en liten spalte, men ikke gjøre noe.

Hun legger hendene foran ansiktet og lager en minimal sprekk.

– Improvisasjon var kjellerkunst, loftkunst, helt fri fra myndighetene. Myndighetene skjenket vi ikke en tanke.

Det var noe annet i går?

– Noe ganske annet. I går var alt tillatt og gunstig tilrettelagt. Den gang kunne ikke vi musikere være utadvendte og synlige slik som i går, og slik som utøvere av den offisielle kunsten den gang. Vår musisering eksiterte kun av de dypeste årsaker. Forholdet mellom fornuft, intellekt og menneskets underbevissthet var forutsetningen for at vår protestaktige, åndelige virksomhet kunne finne sted.

Fra prøven i St. Johannis-kirken

Religiøs livsfilosofi

Denne siste setningen blir den første i en lengre utlegning om Sofia Gubaidulinas kunstsyn og livssyn. Etter hvert blir det klart hvordan hun ser at undertrykking av spontanitet, vitalitet, underbevissthet og frihet var med på å forrykke den balansen hun søker både i kunsten og i livet. En ubalanse vi også lider under i dag, mener hun.

– I vårt moderne liv er det mer og mer en ubalanse mellom fornuft, intellekt og underbevissthet. Dette forholdet skulle normalt balansere, og fra den friksjonen som oppstår når intellekt og intuisjon gnisser mot hverandre, billedlig talt, kan det antennes ild. Denne ilden er av det åndelige. Noen ganger fra den Den hellige ånd.

Sofia Gubaidulina understreker at hennes filosofi langt på vei er en allegori. Hun forestiller seg to dimensjoner i tilværelsen. Den horisontale, der menneskene lever i den jordiske tidsdimensjonen, og den vertikale, som viser til forbindelsen mellom Gud og mennesket. Disse dimensjonene kjemper mot hverandre, og er sjelden i den rette balanse.

– Den ene dimensjonen sier at det er absolutt nødvendig, i dag og i morgen, å leve, spise, arbeide, tjene penger, ta seg av barna, sørge for alt. Og hver dag er det noe som endrer seg. Det er sant. Mens den vertikale er evig uforanderlig. Det er også sant.

Problemet er at menneskene føler den vertikale dimensjonen mindre og mindre, mener Gubaidulina. Det åndelige taper overfor hverdagens krav og klodens mange utfordringer.

– Innsatsen som legges inn i den horisontale dimensjonen oppfattes som så nødvendig i vår verden i dag, at alle kreftene går inn her.

Fare for kunsten

I musikken ser hun de to dimensjonene reflektert i forholdet mellom komposisjon eller konstruksjon og aktivitet i underbevisstheten, altså intuisjon, sier hun.

– Ikke bare i Sovjet, den gang, ante vi at det var en stor fare for kunstmusikken. I hele verden aner vi det nå, når vi mer og mer mister dimensjonen som dreier seg om det åndelige. Kunstmusikken kan ikke leve uten dette forholdet mellom konstruksjon og intuisjon. Den lever kun i dette spenningsrommet hvor man, ikke alltid, nei, svært sjelden, kan antenne ild. Det skjer når intuisjon og fornuft virker sammen i balanse. Plutselig, i det rette øyeblikk, kommer ilden. Men tendensen er at denne vertikalen forsvinner mer og mer … og etter hvert er forsvunnet.

Er du pessimistisk på vegne av kunsten, menneskene?

– Alle mine betraktninger er egentlig pessimistiske. Det har eksistert mange sivilisasjoner, og vår sivilisasjon kommer til å ende. Men jeg vil ikke tenke slik. Fordi jeg er et skapende menneske, vil jeg komponere, være i virksomhet, prøve å antenne ild. Forsøke. Det lykkes ikke alltid. Og har kanskje aldri lykkes, og vil kanskje aldri komme til å lykkes. Men jeg prøver og prøver.

Hun gnir hendene mot hverandre. Wisch, wisch.

– Jeg vil ikke være pessimistisk.

Improvisasjon og komposisjon

Vi drikker te, og jeg tar endelig en bit av eplekaken hun har servert. Selv har hun glemt stykket på sin tallerken. Hun tar frem arket med spørsmålene jeg har gitt henne på forhånd, ser over for å forsikre seg om at vi har vært innom alt sammen. Nei, ikke dette: På hvilken måte har erfaringen med Astrea påvirket ditt musikalske språk?

Hun legger arket i fanget og grunner lenge.

– Det er vanskelig å si. Jeg har hele tiden komponert videre på konvensjonelt vis. Men jeg tror at mange slags virkninger fra improvisasjon kan influere uten at jeg merker det selv. Noen ganger har jeg prøvd å flette inn improvisatoriske episoder i verkene mine. Det viser seg å være veldig vanskelig for konvensjonelle musikere å lage overgangen fra notert musikk til improvisasjon. Utøverne gjør sitt beste, samvittighetsfullt og med hengivelse, men overgangen til frihet er vanskelig, for notene tvinger dem på et vis. Det er en så vanskelig overgang mellom tvang og frihet. Jeg har prøvd i noen tilfeller å forbinde disse to posisjonene, men har foreløpig ikke lykkes.

Astrea, et lydlaboratorium, et sted for utforskning og for eksperimentering for å finne nye klanger. Var det slik? Det aner meg at Sofia Gubaidulina vil uttrykke det annerledes.

– Forskning, utforskning? Nei, det ligger ikke til mitt vesen. Men erfaring. Vi søkte ved hjelp av vår erfaring. Og ikke for å finne nye klanger. Det er en mer overflatisk side av saken. For oss var det snakk om å fremkalle sjelelige krefter. Vi ville prøve å aktivisere intuisjonen. Astrea var en intuitiv virksomhet.

I går var det første gang at du improviserte sammen med Geir Draugsvoll. Sofia tar straks ordet, uten å vente på noe spørsmål.

– Geir er et storartet talent, et naturtalent. Jeg setter ham svært høyt. Vårt samarbeid har vart i mange år, og jeg har skrevet et verk spesielt tilegnet ham, Fachwerk. Han spiller det genialt, uten overdrivelse. Han er en stor berikelse for kunstmusikken. Kanskje finnes det en eller annen mulighet i fremtiden til å skape et nytt verk for ham, hvor han også kunne improvisere. Det åpner seg så mange muligheter i samarbeid med slike nyskapende mennesker. Jeg er ved slutten av min vei og kan ikke skape så mye mer, men i samarbeid med slike musikere finnes det muligheter til å fortsette og fortsette å skape.

Sofia Gubaidulina ved flygelet hun har fått av Mstislav Rostropovitsj

Bodil Maroni Jensen har fulgt Sofia Gubaidulinas karriere på nært hold de siste årene og har hatt en rådgiverrolle i Geir Draugsvolls prosjekt Collaborative Spaces.

Artikkelen er først publisert i Ballade 14. mai 2019