Bodil Maroni Jensen

Gripende, poetisk Wozzeck

Store stemmer, en emosjonelt formidlet historie, men det som gjør operaen Wozzeck til en helstøpt forestilling er orkesteret.

Tekst: Bodil Maroni Jensen   Foto: Erik Berg/ Den Norske Opera & Ballett

Marie, barnet og Wozzeck i Murauers scenografi

Scenen er grunn, veggene høye, grå og uten vinduer. Dørene er åpninger der hvem som helst kan ta seg inn. Menneskene løper formålsløst rundt i de tomme rommene, eller står trengt opp mot veggen. Få rekvisitter. Når bakveggen går opp, tegner menneskene og kornåkeren seg mot dagslyset og ingenting stenger for himmelen. Teksten, handlingen og musikken tar tak og holder oss fangen til siste slutt.

Historien bak

Operaen Wozzeck baserer seg på en historie om en virkelig person, Johann Christian Woyzeck, som begikk et sjalusidrap i Leipzig i 1821. Han ble dømt til døden, men senere ble det diskutert om han hadde vært strafferettslig tilregnelig. Av nød hadde Woyceck latt seg bruke i medisinske eksperimenter der han blant annet kun skulle spiste erter. Hvis eksperimentet kunne vise at soldater kunne leve på en slik diett, ville det være mye å spare. Woyzeck fikk store psykiske skader av forsøket, muligens ble han også forgiftet.

I 1836 skrev den tyske dramatikeren og legen Georg Büchner et skuespill med utgangspunkt i denne historien. Stykket ble ikke fremført før i 1914. Da var komponisten Alban Berg tilstede, og oppførelsen gav ham idéen til en av 1900-tallets betydeligste operaer. Han utarbeidet selv librettoen og operaen Wozzeck ble urfremført på Staatsoper Unter den Linden i Berlin i 1925.

Tonespråket

Nå nesten hundre år senere er det umulig å høre datidens motstand mot tolvtonemusikken til Alban Berg. Vi hører i stedet et intenst uttrykk, fortellende og illustrerende om karakterenes indre. Vi hører også senromantikk, ekspresjonisme, impresjonistiske sveip og forunderlig sprechgesang; fikserte tonehøyder der stemmen etterligner intonasjonen i tale. Alt brukt med musikkdramatisk teft og i uttrykkets tjeneste.

Asmik Grigorian som Marie og Henrik Engelsviken som Tamburmajoren

Regigrepet

Regien er ved den tyske Christoph Loy. Sammen med scenograf Herbert Murauer, kostymedesigner Judith Weihrauch og lysdesigner Olaf Winter har han laget en ren, sterk, emosjonell og poetisk oppsetning. Men noe av den samfunnsmessige brodden som ligger i teksten er borte.

I denne oppsetningen er det få ytre tegn på makt og posisjon, bortsett fra den hvite frakken. Når doktoren plutselig sitter blant pasientene på sitt eget venteværelse, er det selvoppgivelsen som har tatt over. I stedet for å fremstille Kapteinen, Doktoren og Tamburmajoren som hundsende maktmennesker, er disse i stor grad selv ofre for angst og usikkerhet. Hvorfor Wozzeck og hans kjæreste Marie er tvunget til å underkaste seg andre menneskers ønsker fremstår her mer som en lidelseshistorie enn som en konsekvens av samfunnsmessige strukturer. Vi får langt på vei en det-er-synd-på-menneskene-historie. Den rører oss dypt, og medfølelsen med hovedpersonene er beholdt. Men hvor godt dette valget er for denne historien kan diskuteres. Det er muligens dette grepet som svekker noen av karakterene.

Solistene

Marie og Wozzeck i Olaf Winters motlys

Wozzeck synges av den norske barytonen Audun Iversen. Han uttrykker fortaptheten og ensomheten i denne forkrøplete skikkelsen uten at det går ut over den store, åpne klangen. Og han utnytter Alban Bergs forskjellige syngemåter med briljans. Men selv i denne inderlige fremføringen kunne vi ønske oss flere uttrykk for Wozzecks galskap. Ikke bare innadvendt, selvskadende fortvilelse, men fremmedfølelse og sjokk når virkeligheten herjer og han blir kommandert av indre stemmer.

Marie, hans kjæreste, er den av karakterene som utsettes for det største fallet. Hun har livskraft og forventninger til livet. Men i scenen der Tamburmajoren antaster henne, og hun skriker Rør meg ikke, innser hun med all tydelighet at verdighet er en illusjon. Hun gir opp, gir etter og blir med ham. Et dramatisk høydepunkt i operaen, rystende fremført av de begge.

Marie og barnet, Leon Alexander Dalnoki

Marie synges og spilles storartet av den litauiske sopranen Asmik Grigorian, en naturlig fri stemme med stor dybde og farger i hele registeret. Omskiftelig og lyttende i uttrykket behersker hun hele spekteret fra intim vuggesang til utbrudd og skrik. Et troverdig bilde av en ung, hjelpeløs kvinne.

Kapteinen og Doktoren synges av henholdsvis Thor Inge Falch og Frode Olsen, sentrale karakterer som begge står frem med groteske, kyniske, komiske og stakkarslige sider. Posisjon og myndighet uttrykkes gjennom stemmen og spillet, delvis parodisk, som rollene legger opp til. De tviholder på maskene og er derfor latterlige. Men vi savner noe av makten bak ordene. Her er det igjen regigrepet som holder dem tilbake. Når de antyder for Wozzeck at Marie har vært utro, rakner det for den forpinte mannen. Galskapen galopperer uten at «de foresatte» gjør annet enn å merke seg symptomene. Det er da også Wozzecks reaksjoner de er interessert i, men samtidig er det uklart i hvilken grad de er dumme, onde eller avstumpet. For Wozzeck er det like fatalt.

Andres er en enkel gutt, likeglad med mangt, men likevel den som forstår at Wozzeck er blitt gal når han ser solnedgangen og tror verden står i brann. Andres synges av Thorbjørn Gulbrandsøy. En vakker stemme, men karakteren får ikke riktig tegnet seg i sammenhengen.

Tamburmajoren fremstilles med en tilsynelatende tilsiktet fraværenhet. Han er en ganske alminnelig mann som forgriper seg på en kvinne når anledningen byr seg. Flott sunget av Henrik Engelsviken, men igjen litt anonymt.

Håndverkersvennene, Eivind Kandal og Yngve Søberg, og Narren, Martin Wölfel, på vertshuset

Eivind Kandal deltar fint i galskapen på vertshuset, men det er Yngve Søbergs håndverkersvenn som har den sentrale rollen av de to. Han opptrer hemningsløst fornedrende i en scene der utstråling og stemmeprakt drar oss villig med i elendigheten. Det virker nærmest som om han frigjør seg fra regien for øvrig og finner sin egen måte å gjøre det på. Men så kaller også denne marerittscenen på ren fandenskap og utagering. Min sjel stinker, brennevin er mitt liv, synger han og nærer Wozzecks forrykthet til bristepunktet.

Margret oppdager at Wozzeck har blod på hånden og armen. Hun hyler opp. Tone Kummervold synger henne flott og forskrekket. Når mistanken mot Wozzeck er vekket, går han tilbake til gjerningsstedet for å finne kniven. Han kaster den ut i vannet, men synes ikke han får den langt nok ut. Kaster igjen. Kapteinen og Doktoren går forbi og hører lyden av at noen drukner. De blir stående til det blir stille.

Maries gutt, Leon Alexander Dalnoki, og Narren, Martin Wölfel

I den siste scenen får Wozzeck og Maries gutt høre at moren ligger død ved vannet. Narren, Martin Wölfel, som spådde blod før forbrytelsen hadde funnet sted, har vært tilstede hele tiden, i forskjellige skikkelser. En uklar rolle. Nå dukker han opp igjen og holder en hånd foran øynene på gutten. En engel som skal beskytte barnet? Eller barnet som voksen, som har fortrengt alt?

Orkesteret

Hele veien igjennom er orkesteret en sann svir for øret. Musikerne spiller selvsikkert, fargerikt, med raske stemningsskift, følsomt kammermusikalsk og mektig, skremmende. De tar over uttrykket fra sangerne og fører det videre i orkesteret på måter som til tider nærmest stiller solistene i skyggen. Rent konkret også fordi balansen gjør det vanskelig for sangerne å bli hørt flere steder. Men vi kan ikke annet enn å bli bergtatt av et slikt teatralt orkesterspill.

Wozzeck består av enkeltscener som bindes sammen av orkestermellomspill. Innrammingen skaper konsentrasjon om situasjonene og forløpet har fremdrift. Dirigenten Lothar Koenigs ser ut til å ha funnet alt av mening og klangfarger i partituret. Det holder oss fangen i én time og tre kvarter uten tanke på pause.

Operakoret bidrar effektivt til galskapen på vertshuset, og i kasernen sitter de på linje og gjør alle like. Barnekoret gjør slutten rørende og brutal.

Regien bidrar gjennomgående med en slags ro og defaitisme som forsterker følelsen av mennesker som strever med å finne mening i sine liv. Dette er kanskje grunnen til at forestillingen griper så sterkt, selv om motsetningene i plottet er dempet ned.

Wozzeck

Premiere på Den Norske Opera og Ballett 25. november 2017
7 forestillinger frem til 18. desember

Musikk: Alban Berg
Libretto: Alban Berg, etter Georg Büchners drama Woyzeck
Musikalsk ledelse: Lothar Koenigs
Regi: Christof Loy
Scenografi: Herbert Murauer
Kostymer: Judith Weihrauch
Lysdesign: Olaf Winter
Dramaturg: Norbert Abels
Operakoret, Operaorkestret, Barnekoret

Marie: Asmik Grigorian
Wozzeck: Audun Iversen
Kapteinen: Thor Inge Falch
Doktor: Frode Olsen
Andres: Thorbjørn Gulbrandsøy
Tamburmajor: Henrik Engelsviken
Første håndverkersvenn: Yngve Søberg
Andre håndverkersvenn: Eivind Kandal
Margret: Tone Kummervold
Narren: Martin Wölfel
Gutten: Leon Alexander Dalnoki

Legg igjen en kommentar