Bodil Maroni Jensen

Ny Hamlet-opera

Bestillingsverk i anledning av 400-års markeringen av Shakespeares død, på Theater an der Wien 14. september 2016.

Tekst: Bodil Maroni Jensen       Foto: Monika Rittershaus

En hurtig glissandobevegelse nedover, til mørket. Hovedpersonene ligger og står ubevegelig på scenegulvet, omgitt av høye, vindusløse vegger. Et tilsvarende bilde avslutter operaen. Da vet vi at den unge gutten i jeans og T-skjorte er død, i et familiedrama vi har sett og hørt utspille seg med karakterer vi kjenner fra Shakespeares Hamlet. Kjernen er beholdt: Claudius dreper sin bror, gifter seg med enken, Gertrud, og den dreptes sønn får oppdraget å hevne sin far.

Bo Skovhus som kong Claudius, Andrè Schuen som Hamlet, Theresa Kronthaler som Ophelia

Originale kilder

Operaen er bestilt av Theater an der Wien i anledning av 400-års markeringen av Shakespeares død. Anno Schreier er en erfaren musikkdramatiker og Thomas Jonigk en belest librettist, som også har baserer handlingen på det man antar er Shakespeares egne kilder for Hamlet. De gamle foreleggene bidrar med ramme og innhold til en handling som fremstår som en samtidskritikk av uansvarlige, infantile voksne, som ikke vil se hvor grensene går.

En manipulerende mor, et uhyre av en onkel og en far, som like mye nå som i levende live, plager sin sønn, hvilken mulighet har et ungt menneske til å overleve dette? For å muntre Hamlet opp, tilkalles Ophelia, en prostituert som raskt blir gjenkjent både av Claudius og den døde faren (Jochen Kowalsi), som i sin talerolle beklager seg over at broren har tatt livet av ham, han som er Konge! Det er urettferdig!!

Ophelia og Hamlet

De to unge forelsker seg i hverandre, men Ophelia klarer ikke å fastholde troen på kjærligheten, ødelagt som hun er av livet hun lever. En pastor som villig demonstrerer sin tvil og sitt hykleri, har fått noe av narrens rolle.

Dette er likevel ingen farse. Musikken, regien, prestasjonene og deler av historien gjør det til skjebnedrama. Det må finnes en utvei, sier Hamlet. Intet forandrer seg, sier Claudius, illustrert i musikken ved at karakterene synger sine replikker til orkestrale linjer som fortsetter, som om intet var sagt. Andre ganger trekker orkesteret seg tilbake under sangen, som et ventende dyr, glefsende etter siste stavelse, for så å slynge fornedrelse og desperasjon ut i rommet, i store, ekspressive gester. Kjærlighetsstunden Hamlet og Ophelia får oppleve er nydelig og fortvilende kort og annerledes enn all annen musikk i operaen. Denne slags bruk av musikken viser Schreier som en ekte musikkdramatiker.

Men han er ikke en komponist som etterlater et personlig preg i musikken. Det er trolig heller ikke ambisjonen. Musikken er illustrerende, den understreker, forstørrer og forskrekker. Regien, ved Christof Loy, arbeider på samme vis; forteller handlingen der ord kan utelates.

Bruken av koret er særlig vellykket. Sangerne siger inn på scenen med et annet energinivå enn i dramaet som utspiller seg mellom solistene. Korsangerne kommenterer – klager, anklager, advarer. De er marerittet som forteller Hamlet at Claudius drepte faren. Og de deltar stilisert i eksesser – gjennom alt fra fugert a cappella-sang til tonemalende dissonanser. Sein oder Nichtsein løftes til et allmenngyldig spørsmål i en storartet fugert korsats.

Theresa Kronthaler som Ophelia og
Marlis Petersen som dronning Gertrud

Ophelia, mezzosopranen Theresa Kronthaler, beholder farge og uttrykk i stemmen gjennom alle faser av selvødeleggelse, håp og øyeblikk av sårhet. Hamlet, Andrè Schuen, er innforlivet i rollen og synger med stort overskudd, og Gertrud, sopranen Marlis Petersen, får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss, med sine ekstremsprang på fullt volum. Bo Skovhus er passe motbydelig som Claudius, men mangler noe av den fleksibiliteten i stemmen som skaper troverdighet i skruppelløsheten. Den sleske pastoren, Kurt Streit, får falskheten til å lyse i stemmen.

Operaen burde vært slutt ved pause. Der er tragedien åpenbar; håpet brister og Hamlet og Ophelia mister hverandre. I annen del fades Shakespeare ut, og operaen ender som en endimensjonal undergangsfortelling, når Claudius dreper de unge. Degenerasjonen er fullendt. Hvorfor bruke Hamlet for å fortelle den historien?

Østerriksk radios symfoniorkester, Wien, og Arnold Schönberg-koret blir ledet av Michael Boder, med årvåkent øre for de musikalske sjiktene i operaen.

 

HAMLET
Anno Schreier, komponist
Thomas Jonigk, librettist
Premiere Theater an der Wien 14. september 2016
Dirigent: Michael Boder
Regi: Christof Loy
Scenografi: Johannes Leiacker
Lys: Reinhard Traub
Solister: Andrè Schuen, Jochen Kowalski, Marlis Petersen, Bo Skovhus, Theresa Kronthaler, Kurt Streit

 

Publisert i svensk oversettelse i tidsskriftet OPERA 2016/5 (23. november 2016)

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.