Bodil Maroni Jensen

Hørespill for åpne ører

Natasha Barretts nye CD er virtuos lydkunst, lydmalende og fortellende. Hadde Barrett skrevet musikk for tradisjonelle instrumenter, hadde hun vært kjent for et mye større publikum enn hva tilfellet er.

Tekst: Bodil Maroni Jensen   Toppfoto: Jan Erik Breimo

Puzzlewood er navnet på en skog i nærheten av der komponisten Natasha Barrett vokste opp, i Gloucestershire i Vest-England. Et sted for magiske opplevelser og et sted som passer for alle aldre, så lenge man er fysisk i stand til å vandre rund, som det står på nettsidene til skogen. Omskrevet for Natasha Barretts nye CD, Puzzle Wood, utgitt på Grappa Musikkforlag, er dette musikk som passer for alle aldre, så lenge man har ører å høre med.

Bildet på CD-en gir tilsvarende assosiasjoner til forunderlige opplevelser. To mennesker står ved kanten av en åpning i jorda. Vi ser dem nedenfra. Over dem er det blå himmel. Alice med følge er på vei ned i Eventyrland.

Også titlene på de fem verkene på platen skaper bilder, av gåtefulle landskap og rare dyr. Men herfra, når lyttingen begynner, må vi klare oss selv, uten videre veiledning av komponisten. Det viser seg snart, at når vi slipper oss løs og blir med på ferden, gir det nye og store opplevelser.

Skjulte kilder

Natasha Barrett lager akusmatisk musikk. Det vil si at om musikken blir fremført på konsert, blir vi ikke presentert for lydkildene til musikken. Lyden kommer fra høyttalere, men vi vet ikke hva som har forårsaket den. Her er ingen musikere, heller ingen instrumenter. I følge CD-teksten, er det Natasha Barretts oppfatning at hun frigjør lytterens «auditive fantasi» nettopp ved å fjerne visuell informasjon.

Lydlig landskap

Det hadde ikke vært nødvendig å understreke dette poenget. Det sier seg selv, så snart man begynner å lytte. Man blir slynget ut i et lydlig univers, der det strømmer på med inntrykk.

Ofte gir musikken assosiasjoner til natur, både på grunn av dimensjonene i lydbildet, og fordi perspektivet veksler «naturlig» fra overveldende sveip til fokusering på de minste hendelser, like ved øret. At musikken også minner om forlatte omgivelser, er paradoksalt, for landskapene virker samtidig så levende. Alt er i endring; lydenes karakter, bevegelser, dynamikk, intensitet og retning. Dermed også selve lyttingen. Vi er med og blir følelsesmessig involvert. Her er fremdrift, oppdagelser, overraskelser, sjokk og humor. Om en tid vil jeg kanskje tro at inntrykk fra de fem verkene på CD-en like gjerne stammer fra en film.

Hvor kommer lydene fra?

På sett og vis er Natasha Barretts akusmatisk musikk en annen slags musikk enn den vi får fra vanlige musikkinstrumenter, ganske enkelt (vel, ganske komplisert) fordi komponisten her arbeider med uendelige muligheter innen de forskjellige musikalske parametrene. Hun er ikke begrenset av instrumenters klangmuligheter eller utøveres ferdigheter.

Det kan derfor virke overraskende at denne musikken har akustiske lyder som utgangspunkt. Natasha Barrett gjør opptak av lyder fra virkeligheten, av menneskestemmer og av klangen fra tradisjonelle instrumenter. Så hvorfor denne omveien, i stedet for å arbeide direkte med syntetiske lyder, som finnes i fullt mon? Jo, for å beholde uttrykket som ligger i et menneskeskapt materiale, har hun fortalt. For å ta med seg det som har med gester, timing, artikulering, dynamikk å gjøre, videre inn i en elektronisk lydverden.

Mening og struktur

Men trenger vi ikke noe å holde oss til, gjenkjennbare former, gjentagelser, variasjon, utvikling? Mange hundre års musikkhistorie forteller oss det. Her er det som om Natasha Barrett ligger et stykke foran oss lyttere i forståelsen av denne elektronisk lydbearbeidete musikken. Meningen er der, den merker vi, vi opplever og forstår denne musikken, men strukturen er det vanskeligere å peke på. Her er lite tradisjonelle form-elementer. Som lydkildene er skjult, er også strukturen ganske skjult. Det er komponistens hemmelig hvordan dette henger sammen. En musikalsk illusjonist, kan hun kalles.

Lyttesituasjon

På samme måte som akustisk musikk oppleves annerledes i konsertsalen enn på CD, vil akusmatisk musikk også være noe annet fremført i et egnet rom, med mange høyttalere plassert i en bevisst oppstilling  – enn på CD. Også fordi Natasha Barrett arbeider med romlige dimensjoner i musikken. Men selv i et stereobilde oppfatter vi noe av dette: små rom, større rom, glidende overganger mellom dem, et lite objekt nær oss og et større objekt lenger unna. Dermed skifter også de musikalske opplevelsesdimensjonene ­ – fra det kosmiske til det mest intime, nære.

Lydmalende komponist

Jeg må også tenke på billedkunst som en parallell til denne akusmatiske musikken. Barrett ikke bare maler med lyd, hun arbeider også rett på lydlerretet uten musikere som mellomledd i realiseringen av musikken. Puzzle Wood er virtuos, gjennomlyttet musikk, der komponisten har hatt sin bestemmende hånd overalt i den klingende utformingen.

Komponisten Natasha Barrett, med mikrofon og skarpt øye. Foto: Jan Erik Breimo

En foregangskunstner

Natasha Barrett har bodd i Norge i nærmere tjue år og er en av de fremste på området elektroakustisk musikk her hjemme, hedret blant annet med Nordisk Råds Musikkpris og Edvard-prisen. I kanskje enda større grad nyter hun respekt internasjonalt, både i kunstneriske og akademiske kretser, noe priser fra en lang rekke land vitner om.

Hadde Natasha Barrett skrevet musikk for tradisjonelle instrumenter, hadde hun vært kjent for et langt større publikum enn hva tilfellet er. Det har naturligvis sammenheng med at en komponist av akusmatisk musikk opererer alene. Ingen musikere eller orkestre til å kaste glans. Heller ingen etablerte utøverinstitusjoner som støtter opp. Men dette vil endres. Natasha Barrett er nylig ansatt på Norges musikkhøgskole for å bygge opp «elektroakustisk komposisjon» som et nytt fag.

Puzzle Wood er Natasha Barretts ellevte album. Et eventyr å lytte til, for barn i alle aldre.

Les også Uendelige muligheter i lyd og musikk

Kommentarer (2):

Legg igjen en kommentar