Bodil Maroni Jensen

Intervju med meg selv

Foto: Trond A. Tune

I Kritikkportalens intervjuserie presenterer norske kritikere seg selv ved å svare på noen standardiserte spørsmål. Her er mine svar.

Navn:
Bodil Maroni Jensen

Alder:
64

Fødested og bosted: 
Oppvokst i Stavanger, bor på Gjettum i Bærum

 Annen viktig informasjon om deg:

Jeg har lang fartstid som programmedarbeider og journalist i musikkredaksjonen i NRK radio bak meg. Jeg startet som sommervikar i 1981, ble fast ansatt i1987, og sluttet sommeren 2015 med ønske om å etablere meg som frilanser på det samme fagområdet; klassisk- og samtidsmusikk. Det var ikke noe opplagt marked å gå ut i, men ved å levere mange steder, er det blitt en givende arbeidssituasjon. Selvfølgelig krevende og strevsomt og alt det der, men jeg har heller aldri trodd at det skulle være lett.

Hvor skriver du kritikk, og om hva? 

Jeg har ingen fast avtale noe sted, men har jeg skrevet kritikker for KlassiskMusikk (på nett fra 2017, tidligere på papir), Ballade, Tidsskriften OPERA, Dag og Tid, Periskop og på egen nettside. Jeg har også levert omtaler til min tidligere arbeidsgiver.

Jeg har for det meste skrevet om nye operaer og nyere musikk.

Når og hvordan startet du som kritiker? 

I en frilansperiode før jeg ble fast ansatt i NRK, skrev jeg musikkanmeldelser i VG (1982-84) og også noen i Aftenposten. I NRK har jeg drevet kritikervirksomhet i programmer som Kritikertorget, På sporet, Musikk i brennpunktet, Midt i musikken, Kulturhuset, Spillerom med flere. Også gjennom omtaler, kommentarer og utvelgelser har kritiske vurderinger vært inne i bildet i så godt som alle programformater jeg har arbeidet med i radio.

Er det emner eller kunstfelt du er spesielt opptatt av?

 Jeg har alltid vært interessert i ny og nyere musikk. Det meste av 1900-tallsmusikken er stadig «nyere» i den store sammenheng.

Da jeg begynte på musikkstudiet, var samtidsmusikken totalt fraværende i pensum. Det ble formidlet en oppfatning av at det ikke var mulig å uttale seg om musikk som lå så nær vår egen tid. Det var opprørende, syntes jeg. Det nærmeste jeg kom samtiden var et kurs i mellomkrigstidens musikk. Da jeg begynte i NRK fikk jeg til gjengjeld store muligheter til å orientere meg i både norsk og internasjonal samtidsmusikk.

Etter hvert ble også nyere opera en stor interesse. Her møtes min litteratur- og musikkinteresse. Jeg er nærmest en libretto-nerd. Ikke alle operatekster er gode, men de er som regel utgangspunktet for musikken. Altså viktige.

Et operaprosjekt jeg har hatt gående i flere år handler om hvordan ny musikkdramatikk blir promotert i de store, internasjonale operahusene; hvilke prosjekter det blir satset på og hvilke ressurser som blir stilt til rådighet. Med andre ord et undersøkende blikk på hvordan operakunsten forvaltes og utvikles. Denne delen av internasjonal scenekunst får knapt oppmerksomhet her hjemme. Det forutsetter reising og er derfor en dyrt, men jeg har fått støtte til en del slike reiser fra Kritikerlaget og Fritt Ord.

Den russisk-tatariske Sofia Gubaidulina er en av de samtidskomponistene jeg har vært mest opptatt av. De siste par årene har jeg fått anledning til å følge henne på nært hold gjennom samarbeidet hun har med den norske akkordeonisten Geir Draugsvoll. Hans kunstneriske utviklingsarbeid Collaborative spaces tar sikte på å dokumentere dette samarbeidet gjennom artikler og video. Jeg har en rådgiverrolle i prosjektet når det gjelder innsamling og dokumentasjon av materialet. På bakgrunn av møter med Gubaidulina og fremføringer av musikken hennes har jeg skrevet flere artikler, og når hun er Festspillkomponist i Bergen i 2018, er jeg bedt om å bidra med presentasjon og formidling av kunstnerskapet.

Hva er viktigst akkurat nå?

Å få reist meg fra skrivebordet ofte nok. Kroppen liker ikke sittestillingen for lenge om gangen.

Hva er din faglige bakgrunn?

Jeg er utdannet cand. philol. med musikk hovedfag, litteratur mellomfag og historie grunnfag fra Universitetet i Oslo. 

Har du annet arbeid i tillegg til ditt virke som kritiker? 

Jeg arbeider kun som frilanser, og uten noen fast avtale.

Etter at jeg sluttet i NRK ble jeg ganske fort kontaktet av musikkinstitusjoner med tilbud om å skrive intervjuer og artikler av forskjellig slag. I kombinasjon med egne initiativ ble det snart en fulldagsjobb med anmeldelser, artikler og annet tekstarbeid, samt noe debattledelse, innledninger og lignende.

Det at dette markedet finnes, er ikke helt overraskende når vi ser på mediesituasjonen generelt. Den smale, seriøse musikken jeg driver med har svært liten plass i mediebildet. Men alle små og store kulturaktører har nettsider. Sammenlagt er disse blitt en ny offentlighet for mye av det stoffet vi fant i de store mediene tidligere. Det har vært oppløftende å se hvilken profesjonalitet og kvalitetssans som finnes i disse «redaksjonene», hvor det blir lagt vekt på både journalistiske prinsipper og språk. Her sitter det folk som yter en frilanser som meg motstand. Det setter jeg pris på.

Jeg har levert tekster til Norges musikkhøgskole, Den Norske Opera & Ballett, Fabelaktig Formidling (Kopinor), Oslo-Filharmonien og annen journalistikk til Ballade, KlassiskMusikk og Fædrelandsvennen. Musikkhøgskolen er den oppdragsgiveren jeg har levert mest til; artikler, intervjuer og annet tekstarbeid, og nå også podkaster om musikkfaglige temaer.

I tillegg har jeg hatt oppdrag som debattleder og innleder.

For å gjøre en spredt virksomhet mer synlig, som arkiv for egen virksomhet og for å ha en publiseringsplattform for egne idéer har jeg opprettet nettstedet www.musikkjournalistikk.no.

 Hvorfor er du kritiker?

Jeg synes det er viktig at det er talspersoner i offentligheten som kan referere og dokumentere betydningen av kunstmusikk. Den nye musikken i særdeleshet. Også fordi bestillingsverk i stor grad er finansiert av statlige penger. At den ikke følges opp mer med kritikk er nærmest en svakhet i systemet.

Dessuten er jeg er glad i å skrive, og jeg skriver om det som opptar meg.

I musikkretser har det, i hvert fall tidligere, vært mye snakk om objektive kriterier for kritikken. Jeg tror ikke på objektive kriterier. En kritiker gir uttrykk for sine meninger, men som fagmenneske må man vite hva man lytter etter. Noen synspunkter står klart for meg med det samme, andre tar det tid å utvikle. De finner sin presise form helst når jeg begynner å skrive. Et langsomt arbeid. Jeg skulle ønske det var annerledes. Det ville betalt seg. Men på den annen side er det belønninger underveis når jeg opplever å få interessante innspill fra meg selv.

Å være kritiker er også en lyttemåte. Det vet jeg godt etter å ha hatt mange forskjellige roller i mitt musikkarbeid. Som kritiker lytter jeg etter formuleringer, sammenhenger, oversettelser til språk. Å vite at det er mange måter å lytte på er en berikelse og samtidig en påminnelse om at det meste kan også sees og sies på andre måter.

Hva er den største utfordringen med å være kritiker? 

For de aller fleste kritikere er utfordringen den samme; å ha økonomi og omtanke nok til ikke å ta oppdrag som ødelegger for habiliteten.

Dessuten er det alltid en utfordring å skrive godt og forståelig og å finne de vesentlige poengene å løfte frem.  

Er kritikken i krise, og hva kan vi i så fall gjøre med det? 

Kritikken er ikke i krise. Den kan alltid bli bedre, men det skrives mye god kritikk. Men finansieringen av kritikken er i krise. Vi kritikere kan ikke gjøre stort annet enn å søke støtte her og der. Og å prøve å jekke opp honorarene. Men det er kulturmyndighetene og mediene som må sørge for det store løftet. Jeg venter stadig på det betalingssystemet som gjør at vi bare kan klikke på den og den anmeldelsen eller artikkelen vi ser på nettet, følge de temaene og skribentene vi er interessert i, uten å tegne abonnement for en hel masse stoff vi ikke er interessert i. Det ville fordelt klikkene på en helt annen måte enn i dag. Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig. Men så har jeg heller ikke greie på det.

Publisert på Kritikkportalen 25. november 2017

Legg igjen en kommentar