– Jeg er en lykkelig komponist når jeg kan komponere, men å kjempe for det rommet i livet mitt, er merkelig vanskelig på grunn av suksessen. Samtidig kan man ikke klage over ting som det.
Tekst og toppfoto: Bodil Maroni Jensen
Kaija Saariaho er en av de mest anerkjente og prisbelønte komponistene i vår tid. I går, 13. juni, mottok hun den spanske BBVA Foundation Frontiers of Knowledge Award, en pris som i år tildeles for 10. gang og som går til forskere innen en rekke felter, pluss til én komponist. Prisen til hver av vinnerne er på 400.000 euro, tilsvarende 3,8 millioner norske kroner.
Bare noen dager tidligere hadde Kaija Saariaho et lengre opphold i Oslo, i forbindelse med Oslo-Filharmoniens innspilling av fire av hennes verk, samt en kompakt festivaldag på Sentralen, der åtte av hennes verk ble fremført i løpet av sju timer. Norges musikkhøgskole, Oslo-Filharmonien og Det Norske Solistkor sto for hver sin konsert, men at det også fantes et familieforetak blant utøverne, ble ikke annonsert. Fiolinisten Aliisa Barrière spilte to soloverk og ledet Nordlydkvartetten, regissøren Aleksi Barrière hadde skapt en helt ny versjon av fiolinkonserten Graal théâtre, og Jean-Baptiste Barrière sto for videoprojeksjoner til to av verkene. Datter, sønn og mann.
– Dette har ikke skjedd meg tidligere, på samme dag, at jeg hører Aliisa spille solo og så lede en strykekvartett, og så en verdenspremiere, denne versjonen av Graal théâtre, med tekst og regi av Aleksi. Et ganske tett stykke, så jeg forsto ikke hvordan det kunne være plass til en tekst i det hele tatt. Og så plutselig er den der, og den er virkelig nydelig og sluker ikke musikken. Jeg kan egentlig ikke forestille meg noen andre gjøre dette. Og så den siste konserten, Solistkorets konsert, som jeg likte så godt. Der var det også noe som minnet om dem, for der var denne lille Horloge, tais-toi, som vi gjorde sammen da de var barn. Så det var virkelig spesielt for meg. Men å nevne at de er mine barn… Jeg tror det er bedre å ikke nevne det før de virkelig skaper sin egen verden.
Kan jeg skrive om det?
– Selvfølgelig, det er ikke noe tabu, men hva kan jeg si? Disse to personer har levd hele livet sitt med min musikk. De har hørt den fra de var ganske små. De har hatt somrene sine på festivaler med folk som spilte musikken min. Det er kanskje den første musikken de noen gang hørte. Jeg er bare så overrasket over at nå når de er blitt voksne, er de blitt de to mest innsiktsfulle personene når det gjelder min musikk.
Nær kontakt med Norge
Kaija Saariahos musikk har mange ganger vært fremført i Norge, men de siste par årene har hun hatt en særlig nær kontakt med norsk musikkliv. I fjor var hun festspillkomponist i Bergen, og i studieåret 2016/2017 var hun gjesteprofessor i komposisjon ved Norges musikkhøgskole. Da hadde allerede Aliisa Barrière søkt seg fra Mannes College of Music i New York til Musikkhøgskolen, for å studere med professor i fiolin, Peter Herresthal.
Som gjesteprofessor gav Kaija Saariaho åpne mesterklasser og individuelle timer, og det ble arrangert konserter med hennes musikk på programmet. Det siste legger hun stor vekt på.
– Studentene forstår mye bedre hva jeg snakker om når de også hører min musikk. Da kan de trekke sine egne konklusjoner om det jeg sier, er hørbart i min musikk eller ikke. Musikk er en så viktig del av min personlighet, og jeg underviser vanligvis ikke. Jeg har brukt livet mitt til å skrive musikk. Det er grunnen til at jeg alltid ønsker å ha med musikken i mine undervisnings-perioder.
«Jeg tror det er veldig naivt å være redd for påvirkninger, for de er der uansett.»
Finne sin egen stemme
Komposisjonsstudenter flest ønsker å lære så mye som mulig, men samtidig kan de være engstelige for på bli for påvirket. De ønsker å finne sin egen stemme. Er det en problematikk du tar hensyn til når du underviser?
– Nei, det er slik vi lærer. Vi lærer gjennom påvirkning, i livet og i musikken. Alle er påvirket av mange ting, og det er klart at du må finne din egen stemme. Dette er en kreativ profesjon, og hvis du ønsker å uttrykke noe personlig, er det nødvendig at du forstår hvem den personligheten er og hva som er personlig for deg. Komponering er en dyp psykologisk prosess, men jeg tror det er veldig naivt å være redd for påvirkninger, for de er der uansett. Selvfølgelig ønsker alle å finne sin egen stemme. Det er noe jeg oppmuntrer alle til å gjøre.
Hvis en student prøver å imitere din stil, hva sier du til det?
– Det er det mange som gjør. Jeg håper det er en fase for dem, på veien til deres egen stemme. Når vi studerer komposisjon, må vi kopiere mange stilarter, så hvis noen ønsker å lære gjennom å kopiere min stil, hvorfor ikke? Da er det ikke deres egen stil, men kanskje det vil hjelpe dem å utvikle sin egen musikk. Når du studerer komposisjon, må du ta inn så mye som mulig. Lytte til musikk, lese partiturer. Det er da du finner det som interesserer deg. Og så fortsetter du å arbeide med nettopp det, og tar det videre i din retning. Når det kommer til stykket, arbeider vi med de samme parameterne som komponister har gjort i lang, lang tid. Men hver gang kommer det nye synspunkter til.
«Da jeg studerte, hadde vi frihet til å være idealistiske.»
Frihet – press
Din studietid var på 1970-tallet. Hvilke endringer ser du for studentene i dag?
– En forskjell er at da jeg studerte, hadde vi frihet til å være idealistiske. Vi tenkte ikke mye på det praktiske. Vi tenkte ikke på hvem som ville fremføre musikken vår. Jeg tenkte ikke engang på hvordan jeg skulle tjene til livets opphold. En annen forskjell er at i Helsinki, der jeg kommer fra, måtte vi kjenne den vestlige musikkens historie, og mye annet også. Og dette har endret seg. Jeg vet ikke hvordan det er i Norge, men i mange land kjenner unge mennesker svært lite til det vi har pleid å kalle klassisk musikk, for eksempel. Og det er synd. Det er der våre regler kommer fra, musikalsk.
Men jeg tror unge mennesker lever under et stort press i dag. Det er også en forskjell. Det presset hadde ikke vi. Det har sammenheng med den globale informasjonen vi er omgitt av hele tiden. Vi må vite hvordan vi skal velge i denne strømmen. Jeg forstår at mange unge opplever mye stress og press for å etablere seg. Det må være vanskelig for dem å overleve i denne verden.
Snakker du nå om det profesjonelle musikklivet, eller om livet generelt?
– Jeg snakker om begge deler. De kan ikke skilles. Jeg snakker om det samfunnet vi lever i nå. På den annen side; kanskje det bare er det at jeg ikke er ung lenger. Kanskje jeg ser verden annerledes av den grunn. Jeg har ikke den energien man har når man er tjue eller tjuefem.
«Jeg har et merkelig forhold til min egen musikk.»
Musikalsk biografi
Kaija Saariaho er 65 år gammel. Hun studerte først i hjembyen Helsinki, så i Freiburg og deretter ved IRCAM-studioet i Paris, byen hvor hun er blitt boende siden 1982. Gjennom tretti år har hun hatt en internasjonal karriere med bestillinger fra de fremste orkestre, solister og institusjoner. For tiden arbeider hun på en opera for Royal Opera House i London.
I hvilken grad krever du av deg selv å skape noe nytt?
– Det er viktig å skape noe som er nytt for meg. Ikke å gjenta meg selv. Da ville arbeidet bli veldig kjedelig. Jeg er ikke så opptatt av om det er noe nytt i absolutt forstand. For hva er nytt, når det kommer til stykket? Det er viktig at det er personlig og at det er del av min utvikling. Ettersom jeg ikke er den samme personen jeg var for fem år siden, eller tjuefem år siden, så burde musikken min heller ikke være den samme. Hva ville det i så tilfelle ha betydd? At jeg ikke ville vært i stand til å fylle den med mitt liv. Jeg ville bare ha gjentatt noen regler eller effekter som jeg visste fungerte bra.
Opuslisten din er en slags musikalsk biografi?
– Helt opplagt, så lenge jeg skriver personlig og oppriktig musikk. Interessene mine endrer seg og utvikler seg, og noen ganger er det svært personlige grunner for det. Livet og arbeidet er sammenflettet.
Men hva du er i stand til å uttrykke, har det endret seg?
– Jeg vet ikke.
Et svar som dette betyr ikke at Kaija Saariaho ikke har noe å si. Tvert imot. Det kan være utgangspunkt for et langt, interessant svar.
– Selvfølgelig har musikken min endret seg, og mine intensjoner når det gjelder uttrykk, har også endret seg. Men jeg har et merkelig forhold til min egen musikk. Jeg er sjelden fornøyd med den. Jeg er ikke emosjonell når det gjelder min egen musikk. Jeg har ikke følelser når jeg hører den. Det er ikke slik at jeg ønsker å uttrykke min kjærlighet til verden eller mine følelser, med mindre jeg har en tekst. Så hvis du spør meg: er du i stand til å uttrykke det du ønsker å uttrykke? Vel, hva er det jeg egentlig ønsker å uttrykke? Musikk er en abstrakt kommunikasjonsform, og det er en kompleks prosess å forstå, selv for meg, hvor disse elementene som folk sier de hører i musikken min, kommer fra. At den er rørende eller sanselig. Jeg prøver ikke å lage sanselig eller rørende musikk. Det er derfor musikk er så magisk. Komponister langt tilbake i tid har etterlatt seg noe veldig dypt og menneskelig, og det gir oss følelser, men hvor kommer disse følelsene egentlig fra? Når du ser i notene, ser du bare harmonier og kontrapunkt.
«Erfaring gjør ikke selve komponeringen lettere.»
Men når du skriver musikk, når du er i prosessen, har du følelser da?
– Det er klart at jeg har mange følelser, følelser som endrer seg hele tiden. Men komponering er et langsomt arbeid, og jeg har ikke en spesiell følelse så lenge av ganger. Det er mye som skjer i ens oppmerksomhet, men det er vanskelig å snakke om.
Du har lang erfaring som komponist. Hvilken hjelp har du av denne erfaringen?
– Selvfølgelig hjelper det. Jeg kjenner instrumentene mye bedre, jeg vet hvordan jeg skal notere for å gjøre det mer presist, jeg vet hva jeg kan forvente. Og jeg vet hvordan man oppfører seg overfor orkester, dirigent, den slags, fordi det har jeg måttet lære. Men erfaring gjør ikke selve komponeringen lettere.
Drivkraften til å skrive
Hva har vært drivkraften i alle disse årene, til å skrive musikk?
– Helt siden barndommen har jeg elsket musikk. Og jeg har forestilt meg musikk. Da jeg var ung, følte jeg at jeg måtte vie livet mitt til musikk, fordi jeg følte at livet hadde ingen mening uten å gjøre det. Dette er jo en fullstendig irrasjonell følelse. Det har noe med min personlighet å gjøre. Jeg vet ikke om jeg er en lykkelig person eller en ulykkelig person, men ennå etter alle disse årene, kan jeg ikke forestille meg livet uten musikk og uten å forsøke å komponere. Jeg vet ikke på hvilket stadium i livet jeg må gi opp komponeringen. Fremtiden vil vise. Men slik det er nå, tror jeg at den regelmessige tiden jeg bruker til komponering daglig, er noe som holder meg sammen.
Suksessens mange sider
Du må være en lykkelig komponist, ettersom du ønsker å komponere, du gjør det, og du har en slik suksess?
– Vel. Selvfølgelig er det fint å ha suksess. Men det gjør heller ikke komponeringen lettere. Det kan gjøre livet mitt enklere på noen måter, men på andre: nei. Jeg er en veldig privat person, og jeg liker ikke offentlige opptredener, som jeg har mye av nå på grunn av min posisjon. Så ja, jeg er en lykkelig komponist når jeg kan komponere. Men å kjempe for det rommet i livet mitt, er merkelig vanskelig på grunn av suksessen. Samtidig kan man ikke klage over ting som det.
Føler du deg forpliktet til å bidra med intervjuer, taler, forelesninger og så videre?
– Jeg mener ganske enkelt at når jeg får æresdoktorater og når jeg får noen av disse prisene jeg har fått, som er fullstendig overveldende, da må jeg legge ned pennen og delta ved disse anledningene. Det er det minste jeg kan gjøre, å være takknemlig for den oppmerksomheten musikken min får. Og til disse anledningene må jeg skrive taler og jeg må gi intervjuer på mange språk. Alt dette er selvfølgelig positivt, men det tar tiden min, og det tar oppmerksomheten bort fra musikken min.
This award is for me a call for responsibility and integrity in artistic creation. To let music continue enriching the lives of people means giving place and recognition for deep, sincere artistic work, which is irreplaceable.
Fra Kaija Saariahos tale ved mottakelsen av BBVA Foundation Frontiers of Knowledge Award
13. juni 2018
Rollemodell
Da du var ung, var det ikke mange kvinnelige komponister. I dag er du en rollemodell for mange unge komponister, og for musikere også. Hvordan ser du på det?
– Rollemodell … vel, jeg håper det hjelper. Jeg håper det gir noen styrke. Jeg prøver alltid å sette av tid til unge komponister som ønsker å møte meg. Jeg hadde ingen rollemodeller selv i musikk, men i litteratur og i malerkunst. Så kanskje det er viktig. Bare å vise at det er mulig, rent faktisk. At denne veien ikke er stengt fordi om man er jente eller svart eller hva som helst. Dette er en problematikk som ikke bare har med kjønn å gjøre. Den gjelder for mange andre minoritetstemaer også.
Et smalt felt
Hvilken posisjon har samtidskomponisten i dag? Har den endret seg de siste 30-40 årene?
– Jeg vet ikke om samtidskomponistene noen gang har vært særlig store offentlige personer, unntatt i noen historiske øyeblikk, som for eksempel Sibelius i sin tid. Men dette samtids-medie-livet, med offentlige personer som egentlig ikke trenger å gjøre noen ting, som så og si bare svømmer til berømmelse og får mye plass i mediene, i radio, i TV… Alt dreier seg i dag om profitable prosjekter, og folk i min profesjon er ikke de beste produktene for den slags kommersiell virksomhet. Vi er i en annen verden.
«Det er mange slags musikk i vår kultur i dag, men hva er galt med det, så lenge vi ikke er fullstendig utelukket fra den kulturen?»
Hvordan ser du på samtidsmusikkens kår fremover? Smalner feltet enda mer? Hva er realitetene?
– Min oppfatning av virkeligheten er avhengig av hva jeg har opplevd i løpet av dagen.
Her spraker en latter. Men like fort er den borte.
– Grunnleggende ønsker jeg å tro at menneskeheten har åndelige, og her snakker jeg ikke om religiøse, men åndelige, behov. Og jeg tror at kunst generelt, og vår musikk, spiller en viktig rolle for menneskeheten, ennå. Vi har alltid vært en liten gjeng, og vi må finne måter å fortsette arbeidet på. Men jeg tror ikke dette arbeidet kan gjøres hvis du ikke selv føler nødvendigheten av å gjøre det. Det er mange slags musikk i vår kultur i dag, men hva er galt med det, så lenge vi ikke er fullstendig utelukket fra den kulturen?
Vi må ta et kollektivt ansvar for å forsvare det dypt menneskelige som jeg tror at all slags kunst har. For hva kan du forvente? Du kan ikke forvente noe som helst. Hvis du finner en måte å leve på og er omgitt av mennesker som deler dine ambisjoner og som føler viktigheten av de samme tingene som deg, da er det allerede veldig mye.
«Da jeg flyttet til Paris, var jeg lykkelig for å være fri der, for jeg følte at jeg var i en stor skog i den store byen. Dette har endret seg mye.»
Du nevnte tidligere et press som unge mennesker i dag kan føle. Hvilket press føler du, som komponist, for å fortsette å skrive musikk på et nivå som et internasjonalt musikkliv forventer at du gjør?
– Jeg skriver ikke opp til andres forventninger. Jeg tenker ikke i de baner. Det er ikke alle som liker min musikk. Sånn er det. Ting kommer og går. Jeg føler ikke den slags press. Jeg føler press som person, privatperson. Det har med min personlighet å gjøre. Noen mennesker liker å bli gjenkjent. Det gir dem glede. Det gir ikke meg glede. Kanskje har det noe med min finskhet å gjøre. Da jeg flyttet til Paris, var jeg lykkelig for å være fri der, for jeg følte at jeg var i en stor skog i den store byen. Dette har endret seg mye.
Jeg tror vi alle føler et press på grunn av nyhetene. Vi får hele tiden inn alt det forferdelige som skjer i verden. Alt føles så nært, og hvert øyeblikk skjer det en katastrofe et sted. Det er mye usikkerhet i verden, og det er stressende.
Dine barn ser ut til å få verden som arbeidsplass. Bekymrer det deg?
– De flyttet tidlig hjemmefra. Aliisa til New York, Aleksi til Praha. Men jeg gleder meg over det de gjør. De tingene gjør meg ikke engstelig. Jeg er glad for at unge mennesker kan gjøre det de har lyst til å gjøre. Jeg er mer bekymret for mange andre unge mennesker, som ikke har valg i sine liv, og som ikke har betingelser for å gjøre det de vil.
Jeg prøver ofte å hjelpe unge mennesker til i det minste å få litt bedre muligheter – slike mine og mange andre barn har – til noe som kan gi dem rike erfaringer i livet.
Jeg er med i mange prosjekter, men jeg arbeider ikke med noen spesiell stiftelse. Jeg ønsker selv å velge de prosjektene jeg vil gå inn i. Jeg har alltid flere unge mennesker som jeg følger, og jeg ønsker at de skal vite at de kan komme til meg når de trenger det.
To urfremføringer, en kort omtale
Det var to urfremføringer på Saariaho-dagen på Sentralen 31. mai, begge med Peter Herresthal som solist med Oslo-Filharmonien: Vers toi qui es si loin og fiolinkonserten Graal théâtre i en ny versjon, der det var gjort plass for en skuespiller, tekst og video.
Da jeg hørte denne fiolinkonserten i Håkonshallen under Festspillene i Bergen i fjor, oppfattet jeg soliststemmen som ganske anmassende. I denne nye versjonen fremstår verket fullstendig annerledes. Regissøren Aleksi Barrière har skrevet en poetisk, assosiasjonsrik og stormende tekst, apokalyptisk på det mest dramatiske. Den fremføres av en skuespiller, som deler solistplassen med fiolinisten. De virker likeverdige, og jeg kan ikke huske at denne ekstraplassen i det hele tatt fantes i verket. Hva skjedde i dette rommet i den opprinnelige versjonen?
Skuespilleren gestalter et mennesket som står modig overfor uhåndterbare krefter, til og med overmodig og selvnytende – han imiterer fiolinisten respektløst. Han sliter og raser, og klager sin nød, til noe eller noen, når han ikke når frem dit han vil med sine anstrengelser.
Noen setninger blir værende i minnet lenger enn andre. How hard is it to listen? Useless war. Take me to the silence.
De store kreftene, orkesteret, sitter bak to store lerreter. Vi ser dirigenten og noen av musikerne i et felt mellom dem. Av og til gjør belysningen hele orkesteret synlig, andre ganger forsvinner de i mørke.
Forskjellige instrumenter står frem med individuelle stemmer, og det er luft og dynamikk i helheten. Jeg hører renessanse-referanser i orkesteret. Hørte jeg det sist?
Skuespilleren formidler ord og tanker på en illustrerende måte. Det er som om han også forklarer musikken. Den blir tydelig, klar og talende på sine egne premisser.
Videoprojiseringer ligger over de to protagonistene og lerretene bak dem; de befinner seg i den samme verdenen. To slags visuelle hovedtemaer ruller over dem, enten abstrakte bilder som minner om natur; skyer, bladverk, vann, eller rene, store felt og linjer i klare farger, kanskje inspirert av billedkunstneren Mark Rothko.
Katastrofen bygger seg opp mens vi ser runetegn i lyset. Er det den samme, gamle historien som fortelles? Fiolinkonserten omgjort til et forteller-dikt? Vi forføres til å tro at musikken har vært der lenge. Og Aleksi Barrières tekst har en dom av urgamle dilemmaer, utfordringer og lengsler. Vi tilgir ham lett at teksten innimellom lyder litt pretensiøs. Kanskje det er riktig at de store ordene høres store ut?
Dirigent er Clément Mao-Takacs. Med øre for raffinert og detaljert klang får han orkesterveven til å lyse. Sammen med Barrière utgjør han musikkteaterduoen La Chambre aux échos, som har utarbeidet konseptet for fremføringen.
Det er sjelden at flere elementer fører til større klarhet, men det skjer her. Det visuelle og det auditive skaper sammen en moderne, rituell forestilling.
Vers toi qui es si loin for fiolin og orkester er en lang parafrasering over Clémence-temaet i operaen L’Amour de Loin. Den flyter fritt og fabulerende foran et finbrodert klangteppe i orkesteret. Nydelig skrevet, nydelig fremført. Et enhetlig verk. En hymne, en arie, en perle.
Clément Mao-Takacs, dirigent
Peter Herresthal, fiolin
Thomas Kellner, skuespiller
Étienne Exbrayat, lysdesign
Jean-Baptiste Barrière, video
Aleksi Barrière, tekst og regi
La Chambre aux échos, konsept
Oslo-Filharmonien
Also published in English.
Pingback
Pingback
Pingback