En moderne klassiker, oppsummerer Bodil Maroni Jensen, etter festspillenes presentasjon av Kaija Saariahos musikk.

Tekst: Bodil Maroni Jensen   Toppfoto: Magnus Skrede

Notater underveis; del 3 av 3

 Troldhaugen 1. juni, Terra Memoria, versjon for strykeorkester

One by one, kaller de seg. 1B1. Leder: Jan Bjøranger. Det samme stykket som ble spilt for to dager siden. Da for strykekvartett, her i Saariahos egen versjon for strykeorkester. Nitten musikere, de fleste unge, med tilknytning til Universitetet og Symfoniorkesteret i Stavanger.

En flate av vare støylyder brer seg ut. Melodibrokker flyr opp, seiler en kort stund og forsvinner igjen, noen med en følsom glissandobevegelse. Den samme programkommentaren som sist: Til dem som ikke er her lenger, men som er til stede i vår erindring. Energien fornyes, motivene letter i hurtigere tempo, men igjen går de i oppløsning eller blir dradd ned igjen av lange tråder. Veksling mellom klare, rytmiske, ekspressive utsagn og viskende partier. Det tetter seg til ugjennomtrengelige klanger, men massen har en insisterende fremdrift, en tapper utholdenhet. Til det viskes ut igjen.

Jeg foretrekker orkesterversjonen. Den har flere farger, mere stofflighet. Sørgmodig og vemodig som sist, men også med sødme. Og kanskje lettere å lytte til. Men uansett; et stykke som trener oppmerksomheten. Simone Weil mente det var viktig, uavhengig av hva man trente den på. Saariahos musikk kan brukes til det.

Håkonshallen 2. juni, Graal théâtre

 Solisten starter bak i salen, kommer spillende frem til scenen. Peter Herresthal har mikrofon festet på kinnet, centimeter fra fiolinkroppen, slik at klangen blir tatt opp, bearbeidet og panorert ut i høyttalere. London Sinfonietta og dirigenten Pierre-André Valade sitter ventende med et arsenal av toner som skal flettes inn i solostemmen, samspille og motspille med den, til en litt ubestemmelig, anmassende fremføring, skal det vise seg.

En studie i fiolinlyd, kan man kalle verket, og en fabulering over det virtuose fiolinkonsertrepertoaret. Men ingen sitater, ingenting som minner om bestemte fiolinkonserter. Tvert imot, blant annet i den forstand at motiver aldri får folde seg ut til tradisjonelle temaer.

Peter Herresthal som solist i Graal théâtre. Foto Magnus Skrede.

Men solistens suverene beherskelse av materialet er inspirert av tradisjonen. Herresthals spill farer gjennom forskjellige klangvalører, fra sus og støy via fulltonende klang til skyggefulle flageoletter. Fort og pågående, med stadig nye ansatser. Ensemblet og høyttalerne forstørrer utsagnene, andre ganger har ensemblet sine egne impulser å følge. Typiske Saariaho-akkorder brer seg ut, tone for tone, og blir liggende som en bakgrunn for solisten og solistinnslag fra ensemblet. Ved oppmerksom lytting er det et yrende liv i lydbildet, men det skorter noe på smidighet i sammenføyningene. Det er som om Håkonshallens akustikk forleder dirigenten til å kalle på all kraft hos musikerne. De vare fargene i celesta og fløyte forsvinner fort i den store klangstrømmen. Det kunne forstås som en poesi solisten prøver å flykte fra, hvis man tenker seg spillet teatralt. Men det er ingen tydelig undertekst i samspillet, som kunne bidra til en overbevisende musikkdramatisk forståelse av musikken.

Muligens er tempoet for høyt og spillet for pågående. Det insisterende kan lett bikke over i det utmattende. Her ligger det en ekte dramatikk og lurer. Etter hvert havner fremføringen på gal side av grensen. Virtuositeten virker til tider som en lite kommuniserende enetale. Om det var meningen den gang, i 1995, da Kaija Saariaho skrev konserten for Gidon Kremer, er vel ikke så sannsynlig. Etter det hun har uttalt, er konserten skrevet som en hyllest til den fiolinistiske tradisjonen. Den nærmest hyperaktive fremføringen vi får, i samspill tittelen Graal théâtre, kan gi en forestilling om jakten på den hellig gral. Men mer som en idé, enn en musikalsk opplevelse av verket.

Regissøren Aleksi Barrière. Foto Bodil Maroni Jensen

Aleksi Barrière er regissør også på dette stykket. At han lar ensemblemusikere stå under en del av solistinnslagene, er igjen en invitasjon til å se musikken. Og lyssetting av steinveggen i Håkonshallen innbyr til meditasjon over det historiske rommet vi er i. Men at solisten beveger seg mellom flere steder på scenen, er mer problematisk. Når solisten forlater den tradisjonelle plasseringen, vekker det en forventning om et motiv for å gjøre det. Det kommer ikke tydelig frem her. At regi på musikere kan være med å forme det kunstneriske uttrykket i et klassisk konsertoppsett, er relativt lite utforsket, og regissørens forsøk er derfor prisverdig. Men det skal ikke undervurderes hvor krevende det er. Å tre ut av den tradisjonelle posisjonen i konsertformen, gjør bevegelsene uhyre virkningsfulle. Desto viktigere at de gir mening.

Konserten sendes i NRK Klassisk 11. juni, og blir å finne i her i programspilleren.

De to siste konsertene med musikk av Kaija Saariaho, har jeg ikke anledning til å være til stede på. Derfor ber jeg henne om hun vil si noe om disse stykkene selv.

Ballade, fremført av den britiske pianisten Kathryn Stott i Griegs Villa 2. juni.

Komponisten KaijaSaariaho. Foto Maarit Kytoharju.

 – Dette er et lite klaverstykke jeg skrev for Emanuel Ax. Han hadde spurt meg mange ganger om å skrive noe for ham, og da han hadde et prosjekt med klassiske ballader, av Chopin, Brahms og så videre, så ba ham meg skrive en liten ballade for ham. Selv om han er åpen for samtidsmusikk, er han ikke særlig vant til det. Tidligere, da han arbeidet med en trio av meg, så spurte han hele tiden: hvem har melodien, har jeg melodien, har celloen melodien? Det er hans måte å nærme seg musikken på. Derfor tok jeg en av sangene fra syklusen Quatre Instants og brukte den som materiale. Jeg skaper ofte to lag, melodi og bakgrunn, og noen ganger bytter de plass og andre ganger smelter de sammen. Det er idéen i Ballade. Og Emanuel Ax fikk sin melodi.

Ciel d’Hiver, fremført av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av John Storgårds, på Festspillenes avslutningskonsert 7. juni.

Stykket er basert på midtsatsen i et stort orkesterverk, Orion, fra 2002, et verk bestilt av Cleveland Orchestra og dirigenten Franz Welser-Möst. Men satsen fungerer fint alene, forteller Saariaho, som arrangerte den for et ungt orkester for noen år siden. Stykket er fremført mye i denne kortformen, legger hun til.

– Det begynner med en syngende linje, en melodi i piccolo. Så beveger melodien seg nedover i registeret, via forskjellige instrumenter, og forandrer farge hele tiden. Så går det over til at melodien blir spilt av mange stemmer. Til slutt får vi igjen denne atmosfæren, som man kan forestille seg er natten om vinteren, på et rolig sted.

Ser du musikken for deg?

– Det gjør jeg, i høy grad. Jeg tenker grafisk, tegner opp tidslinjer og forskjellige seksjoner. Men selv om jeg snakker om dette i konkrete termer, så er det bare som utgangspunkt for stykket, noe som kan støtte opp om en spesiell følelse hos meg. Når jeg kommer i gang med selve komponeringen, er det klangen og musikken som gjelder.

Etter samtalen får jeg anledning til å være til stede under en prøve på Ciel d’Hiver. Orkesteret sitter i Peer Gynt-salen, og både dirigenten John Storgårds og Kaija Saariaho understreker at klangen ville bli en ganske annen i Grieghallen.

Men selv her:

Melodiske fraser som umiddelbart minner om L’Amour de Loin, triller, som trekker og drar i tidsfølelsen i stykket, instrumenter brukt som lydkilder med de mest taktile nyanser, bølgende strukturer, luftige og tette, lagt oppå hverandre til strukturer der det er vanskelig å skjelne det enkelte instrument. Når klangtettheten tynnes mot slutten, blir enkelttoner stående som lyspunkter – på en nattehimmel. Moderne tonemaleri, hvis man vil se det for seg, eller ren abstrakt musikk.

– Don’t play it like some dead modernistic music. Always with emotion, sier Kaija Saariaho til orkesteret.

Det er dette tonespråket som gjør Kaija Saariaho til en moderne klassiker.

Publisert på KlassiskMusikk  15.06.2017