Bodil Maroni Jensen
Komponisten Sofia Gubaidulina

Kjærlighet og hat

Oratoriet Über Liebe und Hass er 85 år gamle Sofia Gubaidulinas siste verk. Det ble urfremført 14. oktober i Tallinn. Årene fremover vil hun bruke til å forlenge verket.

Tekst og foto: Bodil Maroni Jensen

– Jeg må helt ærlig si at det er vanskelig for meg å skrive nå, men det å komponere er den største lykke.

Sofia Gubaidulina er liten og nett, kledd i sort strikkelue, sort genser, lysegrønne bukser. Hun sitter bøyd over partituret i konsertsalen i Tallinn. Blikket vipper raskt mellom musikerne på podiet og ned i notene igjen. Dirigenten Andres Mustonen snur seg stadig med et spørrende uttrykk. Hun vinker tilbake, av og til med tommelen opp, andre ganger må hun reise seg og gå frem. Hun har ikke en stemme som bærer i en stor sal.

85-års feiring

Fremføringen av det nye oratoriet er en av mange konserter i høst, i anledning av Sofia Gubaidulina 85-års dag. Hun skal være tilstede i Moskva, Dresden og Kazan, byen der hun hadde sine første konservatorie-år. Über Liebe und Hass er tilegnet dirigenten, og urfremføringen er lagt til hjembyen hans, der Gubaidulina er til stedet på alle prøver. I pausene samtaler hun med utøverne, og utover ettermiddagene gir hun intervjuer, blant annet til russisk og estisk fjernsyn.

En skoleklasse med 15-åringer får møte komponisten. Etterpå spør jeg noen av dem om de kjenner Sofia Gubaidulina. De svarer som om jeg ikke har forstått noe. – Ja, vi har jo nettopp truffet henne! Antagelig hadde de det. Å møte et menneske så gjennomsyret av tro og åndelighet, kan treffe unge mennesker med stor kraft. Vi voksne kan være mer tilbakeholdne overfor religiøsiteten som ligger til grunn for alt Gubaidulina skriver. Men bare til vi hører musikken. Da er alt omgjort til klanglig drama vi ikke kan verge oss mot.

Dirigenten Andres Mustonen og komponisten Sofia Gubaidulina.

Svartelistet komponist

Det var ingenting som tydet på at Sofia Gubaidulina skulle få en internasjonal karriere da hun studerte i Moskva på 1950- og 60-tallet. Hun fikk politisk korrekt refs fordi hun skrev eksperimenterende og modernistisk musikk, og kulturkomitéen svartelistet henne, slik at hun knapt fikk verk oppført i offentligheten. – Det var en tid hvor hun kunne ha gitt opp, valgt en annen musikk eller et annet yrke, forteller Hans-Ulrich Duffek i Sikorski musikkforlag.

– Men hun bestemte seg for å fortsette på sin egen vei, selv om dette innebar at hun ikke kunne få støtte av komponistforeningen i Moskva, at hun måtte bo i en svært liten leilighet og ha lite penger. Det var en eksistensiell avgjørelse. Ingen vestlige komponister nå til dags trenger å ta slike avgjørelser.

Navnet og berømmelsen fikk Sofia Gubaidulina i Vesten flere år før hun selv hadde vært utenfor Sovjets grenser. Partituret til fiolinkonserten Offertorium ble smuglet ut til den latviske fiolinisten Gidon Kremer, som hadde forlatt Sovjet. Da konserten ble fremført i Wien i 1981, var det med ett klart at Sofia Gubaidulina var en av vår tids betydelige komponister. Hun besøkte Vesten første gang i 1985, og i 1991 flyttet hun til Tyskland, 60 år gammel. Paul Sacher-stiftelsen i Basel kjøpte alle hennes tidligere og fremtidige manuskripter, noe som gjorde henne i stand til å kjøpe et hus på landet utenfor Hamburg. Der lever hun et disiplinert arbeidsliv, uten telefon og datamaskin, kun med ukentlig kontakt med forlagsdirektør Hans-Ulrich Duffek.

Sofia Gubaidulina og direktør for Sikorski musikkforlag, Hans-Ulrich Duffek.

– Jeg tar meg av hennes korrespondanse, er hennes rådgiver, er lenken til resten av verden. Jeg gjør dette med stor glede og anser det som et privilegium å være i stand til å hjelpe en av de største komponistene i vår tid.

Duffek bekrefter at Gubaidulina ikke tar imot nye bestillinger, men at hun har tanker om å legge til flere satser i det nye oratoriet. – Det viser hvor viktig dette verket er for henne, dette budskapet hun ønsker å komme med til sine samtidige og kanskje til verden etter henne, sier Duffek.

– Tekstene er det viktigste

Oratoriet Über Liebe und Hass kan sees som en refleksjon over kjærlighetens og hatets vilkår i verden. Konserten gir opplevelsen av en musikalsk maktdemonstrasjon og en reell kamp mellom de beste og verste sider ved den menneskelige natur. Rystende, forskrekkende, betagende. Man slipper ikke unna før man har fått innprentet hennes budskap – som hun også forteller om på forhånd, med en sjelden blanding av ro og intensitet.

– Jeg ble totalt forelsket i en bønn jeg leste i en bok fra begynnelsen av 1900-tallet, av en anonym benediktinsk munk. Vi ber så ofte om at Gud skal hjelpe oss, men munken ber ikke om at han skal bli hjulpet. Han ber om at han selv skal kunne hjelpe, ikke at han skal bli elsket, men at han selv skal elske, ikke at han skal bli trøstet, men at han selv skal kunne trøste andre. Dette motivet er for meg den største kostbarhet.

Gubaidulina har også hentet inn andre tekster, fra religiøse skrifter, men det er de menneskelige følelsene som er det viktigste, sier hun.

– Hatet eksisterer, alle mennesker har det i seg. Man må forstå denne kjensgjerning. Vi kommer ikke videre hvis vi skal hate hverandre. Den eneste løsningen er tilgivelse. Tilgivelse, og så fred. Disse tekstene er hovedsaken i dette verket. Ikke musikken, men tekstene er det viktigste i dette verket.

Solister, kor og orkester

Pauken drønner. Bassen fremsier benediktinerbønnen i en kantete trinnvis melodikk, setter av for hver tone som om det er vanskelig å bevege seg. De to korene, plassert på galleriet, på hver sin side av salen, omfavner den strevende munken med trøstende harmonikk. Sopranen og tenoren uttrykker uro, lidelse og lengsel til Gud, i lange, kromatiske, stigende linjer. Innimellom hører vi de typiske lynraske glissandoene oppover, symboler for oppstigning, som vi finner i mange av Gubaidulinas verk; de nærmest vertikale linjene som gjennomskjærer tidens bevegelse og former korets tegn. Barytonen er der hovedsakelig for å formidle det gjærende hatet, forteller komponisten. Det bygger seg også opp i korene: Jeg hater! Hater! Aggresjonen tømmes ut, nådeløse angrep, dissonanser i fortissimo, sprakende messing, slagverk som dundrer, lydbildet flerres opp og bruddflatene blir stående ubearbeidet. Det er vilt, det er skremmende, overveldende. Hun beregner virkemidlene, kontrastene er maksimale. Når sopranen så kommer mykt inn, lyser det av håp. Bønnen mumles innadvendt på mange språk i korene. En majestetisk vakker avslutning, med innslag av gammeldags harmonikk. Sopranens bønn mot slutten ligger i øverste leie. Et rop om fred. En spenning som ikke utløses.

Når den lille damen kommer frem for å motta applaus, ser hun ut til å ha beholdt fatningen bedre enn noen. Hun går ikke opp trappen til podiet, men blir stående nedenfor, slik at solistene må ned på kne for å nå henne. Hun griper hver hånd med begge sine, er lenge vendt mot utøverne før hun endelig snur seg og mottar applausen fra publikum.

Sofia Gubaidulina på prøven for oratoriet Über Liebe und Hass i Estonia Konsertsal i Tallinn, 13. oktober 2016.

Det gylne snitt

Oratoriet har hun arbeidet med i to år, pluss fire måneder bare med teksten.

– Idealet er å skape et sakralt byggverk. Det har vært en viktig oppgave å finne stedet i konstruksjonen for Jeg hater! Hater jeg? Hater jeg? Dette spørsmålet er det sentrale punkt i formen. Soloen for baryton står i punktet for det gylne snitt.

Gubaidulina skisserer verkene på forhånd, beregner antall toner og takter, dimensjoner og proporsjoner. Men det er også snakk om fantasi, sier hun.

– Jeg føler verket som en helhet. Det er kompliserte saker å la en episode følge etter en annen. Men dette byggverket, med hovedpunkter i henhold til det gylne snitt, det opplever jeg i fantasien. En litt mystisk opplevelse, smiler hun, til sin innrømmelse.

Som den musikkdramatikeren hun er, spurte jeg en gang Sofia Gubaidulina om hun hadde planer om å skrive en opera. Hun svarte nei så kontant at jeg lurte på om jeg hadde spurt om noe galt. Det hadde jeg. Som ortodoks kristen forholder hun seg til en tradisjon der Gud og de hellige personer og skikkelser ikke kan fremstilles av mennesker. Bibelhistorien kan kun omtales. Mitt spørsmål må ha virket blasfemisk.

En form for gudstjeneste

– Mange ganger når jeg går ut i hagen og har denne aggresjonen, dette fryktelige jeg hater i hodet, så begynner jeg å gråte. Og også av disse plutselig kontrasterende tekstene om ren kjærlighet. Disse to følelsene sammen. Men disse tårene er samtidig en stor lykke, for i disse øyeblikk er mennesket forenet med Gud. Disse øyeblikk av kunstnerisk kontrasterende substanser.

Gubaidulina gir uttrykk for at komponering og religionsutøvelse er sammenfallende for henne. Men tross den religiøse inspirasjonen som ligger til grunn for verkene, er det det menneskelige budskapet og de musikalske dimensjonene som har gitt henne innpass hos et stort, internasjonalt publikum. Hun kalles gjerne en klassisk samtidskomponist. Det kan være nok å kalle henne klassisk.

Festspillene i Bergen har valgt Sofia Gubaidulina som festivalkomponist i 2018.

Artikkelen er publisert på papir i Klassisk Musikkmagasin 4/2016 og i nettversjon på KlassiskMusikk 22. november 2016.
Også publisert på Kopinors Fabelaktig formidling, 2. februar 2017.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.