«Jeg tror stor kunst ikke forener folk, men skiller dem. Derfor håper jeg at jeg ikke bare får gode kritikker. Kom med de negative også. Vi trenger diskusjonen. Det er noe vi mangler i det klassiske musikklivet i dag.»

Víkingur Ólafsson i en podcast fra Deutsche Grammophon

Tekst: Bodil Maroni Jensen
Toppfoto: Ari Magg/ Deutsche Grammophon

Han har lett for å snakke, både fra scenen og i intervjuer, denne prisbelønte pianisten. Slik er vi blitt kjent med en musiker som skaper sine prosjekter med stor bevissthet – og frihet.

Víkingur Ólafsson er født på Island i 1984. Fra han var ganske liten, lå han under flygelet og ventet på at morens pianoelever skulle gå, slik at han kunne overta tangentene. Han begynte å spille før han kunne snakke, har han fortalt. Etter undervisning av moren og av en ungarsk pianist som bodde på Island, begynte han på The Juilliard School of Music i New York, atten år gammel.

I 2008 avsluttet han studiene med en master og fikk snart en internasjonal karriere. Det var likevel kontrakten med Deutsche Grammophon i 2016, som «exclusive recording artist», som skulle gi ham den helt store berømmelsen.

Så hva er det Víkingur Ólafsson bringer til torgs med de tre CD-ene som han til nå har gitt ut på det sagnsomsuste tyske plateselskapet?

Ny musikk

Den første CD-en kom i 2017. Et utvalg korte, minimalistiske stykker av den amerikanske komponisten Philip Glass, hentet fra hans 20 etyder skrevet mellom 1994 og 2012, spilt i fri rekkefølge. Med komponistens velsignelse. Noen av klaverstykkene er arrangert for kvintett: klaver og strykekvartett, av Christian Badzura, og ett er elektronisk bearbeidet av artisten CFCF/ Michael Silver. Utpreget atmosfærisk musikk som ikke umiddelbart blir satt i bås med klassisk musikk. Ikke påtrengende virtuos, men kul musikk som appellerer langt utenfor de spesielt samtidsmusikkinteressertes sirkler.

Gammel musikk

Hva gjør Víkingur Ólafsson så på sin neste CD, året etter? Jo, han velger Johann Sebastian Bach, og med noe av den samme oppskriften: korte stykker hentet herfra og derfra i komponistens store produksjon, men også et større variasjonsverk med ti miniatyr-satser. Mye av musikken er originalt skrevet for tasteinstrument, det vil si orgel eller cembalo, så bare detå spille den på et moderne piano, er en slags bearbeiding, men selfølgelig noe som for lengst er det mest alminnelige å gjøre. Det mer ualminnelige er at Ólafsson også tar med Bach-transkripsjoner innimellom de originale tasteinstrument-stykkene. Det vil si musikk som Bach opprinnelig skrev for annen besetning, og som er blitt omskrevet for klaver, i dette tilfellet av berømtheter som Wilhelm Kempff, August Stradal, Alexander Siloti, Ferruccio Busoni, Sergej Rachmaninov og Víkingur Ólafsson selv.

Her, på denne CD-en, kommer Ólafssons virtuositet til sin fulle rett i glassklare tonedryss hvor variasjon i dynamikk skaper lynraske stemningsskift. Og som kontrast: Enkle temaer blir fremført på ukunstlet vis, og det innadvendte klinger minst like virkningsfullt som bravuren.

Trettifem stykker i alt, hvor spilletiden på det enkelte varierer fra under et minutt til rundt fem.

Hvorfor fungerer det? Hvorfor savner vi ikke det opprinnelige verket, den kjente satsrekkefølgen? Det er som om Víkingur Ólafsson har nyoppdaget disse enkeltstykkene, gravd dem frem fra den klingende fortiden, pusset og polert dem, sett at det er perler og tredd dem på en snor til sitt kjede. Så lekent og uhøytidelig. Tyngden i tradisjonen fordufter. Bach som samtidsmusikk. Komponisten selv ville frydet seg.

Prisdryss

Bach-CD-en fikk oppmerksomhet i aviser og musikktidsskrift over alt hvor klassisk musikk anmeldes. Den utløste et skred av priser, blant annet Årets album og Årets artist i henholdsvis BBC Music Magazine og i Gramophone Magazine.

Hvor flyr da Deutsche Grammophons nye gullfugl videre etter en slik mottakelse?

«Etter en suksess må du forlate den, ellers er det fort gjort å miste kreativitet og originalitet. Man må ikke bli slave av suksessen“ uttaler han i en video om Debussy og Rameau.

En umulig dialog

Den tredje CD-en til Víkingur Ólafsson på Deutsche Grammophon kom i fjor: en dialog mellom barokkomponisten Jean-Philippe Rameau og impresjonisten Claude Debussy. To franskmenn født i hvert sitt århundre, Rameau på 1600-tallet, samtidig med Bach, og Debussy på 1800-tallet, samtidig med – la oss si Edvard Munch.

Det første stykket i dette dialogverket er et klaverstykke som Debussy selv utarbeidet fra sin kantate «La Damoiselle élue». Kantaten er igjen inspirert av et dikt av Dante Gabriel Rossetti, som også var maler. Selv om Debussy antagelig ikke har sett Rossettis berømte maleri «La Damoiselle élue», kan vi se den umulige dialogen i bildet: hun, oppe i himmelen, og han, der nede på jorden.

De siste tonene i Debussys klaverversjon har Víkingur Ólafsson endret slik at stykket ikke avsluttes, men skaper en forventning om noe mer. Det gjør stykket til en ouverture, sier han. Og den musikalske dialogen som følger, er som et teaterstykke, der de to komponistene veksler om å være på scenen. Debussys ouverture introduserer Rameau, som så kommer inn med en herlig, liten dialog mellom to fugler. Ja, de får det til, dialogen. Én fugl i venstre hånd og én i høyre.

En diktet dialog

Flere stykker fra Rameau følger mens Debussy må vente i kulissene. Når han overtar, hører vi påvirkningen. For Debussy elsket Rameau, minner Víkingur Ólafsson oss om. Debussy studerte barokkmesteren i detalj. I de impresjonistiske, pointilistiske karakterstykkene må klangen i cembaloet ha vært et forbilde og en inspirasjon. Hva Rameau ville ment om Debussys musikk, kan vi ikke vite … Det ligger som en melankolsk undertone i forestillingen.

Om vi ikke umiddelbart hører hvilken komponist som spilles, er det ikke så viktig, sier Víkingur Ólafsson. Han vil heller at vi skal oppleve slektskapet mellom dem. En samtidig dialog her og nå, «vise at 180 år kan være en kort tidsperiode når du har to belektede sjeler».

Ars longa, vita brevis

Omtrent midtveis i forestillingen kommer et stykke Víkingur Ólafsson har arrangert fra en scene i Rameaus siste opera.

«Et av de nydeligste stykkene fra barokken. Så futuristisk. Så tidløst. Det kunne nesten vært skrevet av Mahler», sier han.

Tittelen på operascenen er omfattende, men meningen er denne: Kunsten er lang, livet er kort. Og Víkingur Ólafsson har kalt sin klaverversjon «The Arts and the Hours». Kunsten og timene. En perpetum mobile-aktig musikk spilt med de mest fortrøstningsfulle anslag man kan tenke seg.

Å komponere med andres musikk

Det Víkingur Ólafsson gjør i alle sine tre prosjekter på Deutsche Grammophon, er å se bort fra satsrekkefølgen i større verk og velge ut de delene han selv vil ha. Det er ikke annerledes enn det man gjør på et kunstgalleri når man tar Munchs malerier ut av sin vante sammenheng og henger dem ved siden av samtidskunst eller andre historiske verker. Det tjener ofte det formål å se verkene med nye øyne, og det skaper ofte debatt. Var det ikke det Vikingur var ute etter?

Slik sett har han en rolle som kurator i disse prosjektene.

«Rekkefølgen må først og fremst komme fra musikken. Du kan gjøre mye interessant research om verkene og om tiden de ble til i, men det er ikke nok til å sette dem sammen. Musikken må klinge riktig sammen», sier Víkingur Ólafsson i videoen om Debussy og Rameau.

Fra CD til konsert

Den klingende sammenhengen vi hører på disse tre CD-ene, bruker Víkingur Ólafsson også som konsertprogram. I rundt to år fremfører han det enkelte prosjektet som et verk han selv har skapt. En komposisjon i ordet egentlige forstand. Fra latin: å sette sammen.

Så må det sies at Víkingur Ólafssons prosjekter selvfølgelig ikke bare kommer ut på CD. Deutsche Grammophon satser på alle aktuelle formater: LP, strømming, video og podcast. Men det er CD-formatet som er drivkraften bak hans konseptverk: et helheltlig forløp på en drøy times spilletid. Og innen denne rammen tar han seg frihetene det er å endre på originalen, arrangere og medkomponere. Enhver fremføring av musikk er bare én av mange mulige varianter av det opprinnelige verket, sier han i et BBC-program.

«Enhver tone vi spiller er en gjenfortolkning, en transkripsjon.»

Víkingur Ólafsson

Og når det gjelder CD-innspillinger?

«Den ideelle innspilling finnes ikke. I morgen kunne jeg gjort det annerledes. Musikken i seg selv er større enn alle fremføringer.»

Vikingur Olafsson

Publisert i Klassiskmusikk.com 13.4.2021