– Janáček var interessert i enkeltindividene, det livet menneskene levet. Og han hadde et eget blikk for den verden kvinnene levet i, deres forhold til familien og til samfunnet.

Tekst: Bodil Maroni Jensen   Foto: Erik Berg, der ikke annet er oppgitt.

Dirigenten Tomáš Hanus
Foto: Betina Skovbro

Dette forteller Tomáš Hanus (født 1970), en av Tsjekkias fremste dirigenter i sin generasjon. Debuten på Bastille-operaen i Paris i 2007 – med Janáčeks Tilfellet Makropulos – ble det internasjonale gjennombruddet. Han har dirigert flere av Janáčeks operaer, i forskjellige operahus, og er anerkjent som en ledende dirigent innen det tsjekkiske operarepertoaret.

Katja Kabanova er basert på teaterstykket Stormen, fra 1859, av den russiske forfatteren Alexandr Ostrovsky. Det var et samfunnskritisk stykke, og forfatteren måtte bruke list og lempe for ikke å bli stoppet av sensuren.

Hanus understreker at når Janáček valgte å bruke Stormen som utgangspunkt for sin opera, viser det nettopp hans holdning som komponist:

– Stykket handler om tragiske betingelser for kvinners liv i en viss tid, på et visst sted, men kan selvfølgelig bli forstått mer universelt.

Tilegnet Kamila

Leoš Janáček (1854–1928) var gift og opplevet tragedien å miste sine to barn. 61 år gammel møtte han en 38 år yngre kvinne, Kamila Stösslová, som forble hans hemmelige og, etter sigende, platoniske kjæreste, livet ut. 730 lidenskapelige brev forteller om dette. Ekteskapet ble likevel ikke oppløst, og konen overlevet ham med mange år.

Janáček fullførte Katja Kabanova 67 år gammel, og tilegnet den sin kjæreste. Stormen fra teaterstykket er med gjennom hele operaen, og Hanus ser uværet som et symbol på Katjas depresjon og presset hun må bære på skuldrene:

– I 3. akt, der stormen bryter løs, makter hun ikke mer. Det blir for mye, hun eksploderer og avslører alle sine dypeste hemmeligheter. Men helt fra begynnelsen av i operaen har det vært en slags storm mellom svigermoren Kabanicha, mannen Tichon og Katja selv. Og det er denne stormen som øker i styrke, helt til den siste tragedien.

Hege Høisæter som svigermoren Kabanicha, Kari Postma som Katja Kabanova.

Den fremmede fuglen

Dette er den 3. produksjonen av Katja Kabanova Tomáš Hanus dirigerer, denne gang med Willy Decker som regissør. Han er kjent for norske opera-gjengere fra flere oppsetninger på vår hjemlige opera gjennom mer enn 30 år, ikke minst for Antonio Bibalos Macbeth i 1990.

Hanus er helt på linje med Deckers tolkning i denne oppsetningen:

– Willy Deckers Katja Kabanova er en produksjon som legger vekt på personenes indre motivasjon og beveggrunner, fordi dette er en opera om livet, slik det kan være, ikke laget som et eller annet vakkert eller sjokkerende bilde, men en opera som bringer virkeligheten frem på scenen.

Koret er bare med i 3. akt. Hvilken rolle har koret?

Hanus ler litt av spørsmålet, fordi Janáček bruker koret svært lite i denne operaen, mens Willy Decker bruker det mye, til mer enn å synge:

– Koret er folket i samfunnet. De uttrykker fiendtlighet og mistro. Katja kommer ikke fra dette stedet, hun er en fremmed, og de lar henne få høre det! Kjøpmannen Dikoj, en mann med en svært lite hyggelig opptreden, utbasunerer i alles påhør at alt som er nytt og kommer annetsteds fra, er av det tvilsomme slaget.

Lydene og språket

Kari Postma, Katja, og Tone Kummervold, Varvara.

– Janáček skrev ned alt han hørte på sin vei, og gjerne på mansjetten på skjorten om han ikke hadde papir for hånden. Hanus strekker frem armen og noterer på sin egen skjorte:

– Et rop, et barn som gråter, en hund, fugler, naturlyder? Hva som helst kunne gi ham ideer. Alt startet her, med lyden fra det virkelige liv.

Det tsjekkiske språket var en annen stor inspirasjons- og lydkilde for Janáček. Han hentet fraseringer og uttrykksmåte fra språket. Han utviklet teorier om språkmelodier og talemelodier. Det gjør det ikke lett for dem som skal fremføre musikken, sier Hanus:

– Det er et problem, for det kan det være side på side med musikk som ikke nødvendigvis henger sammen ved første gjennomlesning. Først én frase, så en annen, så en tredje … Det store arbeidet for dirigenten er å finne den organiske måten å forbinde dem på. For det er en naturlig puls i musikken, og når du finner den, da fungerer det. Hele fremføringen kan bli en kamp om å starte og slutte samtidig hvis du ikke finner denne naturlige pusten, denne naturlige retningen på alt.

Hvordan synger man 5 konsonanter etter hverandre?

Tomáš Hanus smiler og sukker forsiktig.

– Jo, man kan få panikk. Jeg forstår det. Derfor prøver jeg å hjelpe. Sangerne må ikke engang prøve å uttale alle konsonantene etter hverandre. Selv jeg kan ikke det. (Han demonstrerer med en lyd som om han har fått et insekt i munnen.) Det tsjekkiske språket går til vokalen. For en sanger er det snakk om å gjøre det legato, flytende, samle konsonantene til en lyd som bringer deg til vokalen. Antagelig er det den eneste måten. Konsonantgruppene kan også deles opp. Noen av konsonantene forbindes med den foregående vokalen, noen med den neste. Da er det ikke lenger så fryktelig umulig.

Teksten i Katja Kabanova – uavhengig av om man forstår den eller ikke – er ganske fremtredende i lydbildet. Hvordan skriver Janáček for å få til det?

– Hvis sangerne gjør det riktig, skal teksten kunne høres godt, fordi musikken er basert på ordene. Men Katja Kabanova er også et eksempel på en kammermusikalsk opera. Det er ikke mange steder hvor hele orkesteret spiller samtidig. Du hører færre instrumenter om gangen, og det hjelper på klarheten. Men Janáček kan bruke instrumentene på ganske ukonvensjonelle måter, i uvanlige posisjoner. Det er ikke lett å spille, men han gjør det for å få den klangen han ønsker. Lydene og klangen skal ikke bare være behagelige, som noe uproblematisk. Instrumentasjonen er med på å skape den helt særegne energien i musikken hans.

Nils Harald Sødal, Katjas ektemann Tichon, Hege Høisæter, Kabanicha, Kari Postma, Katja.

En viktig stemme

Hva var din vei inn i Janáčeks musikk?

– Jeg likte den helt fra barndommen av. Jeg er født i Brno, i den byen der Janáček komponerte alle sine betydelige verker, og tilfeldigvis bodde jeg i samme gate hvor Janáčeks hus ennå står, nå som museum. Mitt første møte med musikken hans var operaen Den listige lille reven. Musikken hans er så ekte at den virker overbevisende selv for barn. Jeg kan ennå huske hvor imponert jeg var, og jeg var et helt alminnelig barn, ikke en som hadde spesielle forutsetninger for å forstå, selv om jeg kom fra en musikalsk familie. Men min forståelse av Janáčeks musikk har ikke med meg å gjøre, den har med musikken selv å gjøre. Den er åpen for alle. Derfor tror jeg den kan skape suksess hvor som helst, hvis den bare blir vel fremført.

Hvilken posisjon har Leoš Janáček i tsjekkisk musikkliv i dag?

– Dette er trist for meg å måtte si. Han blir forstått, men ikke av et veldig stort publikum. Musikken hans er mer populær andre steder i verden enn i hans eget land. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men noe av forklaringen kan være at vi er et post-kommunistisk land.

I kommunist-tiden var kultur noe man søkte til for å unnslippe den grå hverdagen. Etter 1990, da døren til Europa og verden ble åpnet, kom det så mange muligheter og impulser utenfra at opera-genren, for å ta den, ikke lenger ble brukt som kilde til visdom og refleksjon på samme måte som tidligere.

Men operaen må aldri gi slipp på det å være en stemme i samfunnet, som snakker om det som ellers ikke blir snakket om. Det er Janáčeks bidrag at han gjør det, ganske enkelt snakker om menneskers liv. Som Katjas. Hun var politisk ukorrekt for sin tid. Slik bør operaen også være, ta opp temaer som ikke bare er hyggelige å lytte til, men som er nødvendige å lytte til. Slik er Janáčeks operaer, Jenufa, Katja Kabanova, Tilfellet Makropulos, De dødes hus, til og med Herr Broučeks utflukter. Nesten alle hans operaer kan kommunisere med vårt moderne samfunn i dag.

Publisert på nettsidene til Den Norske Opera & Ballett 1. september 2015