De satser alt og er åpne for mye. Om det er drømmen eller backup’en som blir virkelighet, er vanskelig å si.

Tekst: Bodil Maroni Jensen   Toppfoto: Brian Cliff Olguin.

– Men jeg synes vi er blitt litt opphengt i hvor vanskelig det er for oss musikkstudenter, for det er jo ikke slik at alle andre har så mye bedre utsikter, sier Siri Storheim.

– Jeg elsker å spille i orkester

Bachelorstudiet på Norges musikkhøgskole er en fireårig utdanning. Siri Storheim studerer horn og er halvveis i løpet. Hun har mange tanker om hvilke muligheter som finnes på arbeidsmarkedet for en utøverstudent som henne, men målet er å bli orkestermusiker.

– Allerede da jeg gikk i 1. klasse på studiet, begynte jeg å gå på jobbprøvespill. Selv om det er urealistisk å få jobb så tidlig, er det en viktig erfaring å ha med seg. Prøvespill er en merkelig situasjon å være i.

Det å kunne yte sitt beste foran en jury av fremtidige kolleger i et orkester, er noe studentene forbereder seg på gjennom hele studietiden, forteller Siri.

– Vi øver mye på det, jobber med utdrag av verker som orkestrene spør etter, og vi har også et fag som heter prøvespillstrening. I Norge er det vanlig å invitere alle studenter på det aktuelle instrumentet til prøvespill, mest for at vi skal få erfaringen, men det hender jo at studenter på bachelornivå gjør det veldig bra og kommer langt.

Ville du ha hoppet av studiet hvis du fikk en jobb?

– Oddsene for å få en jobb nå, er utrolig lave. Men vårt studium er spesielt. Vi går ikke her for å få en grad, vi går her for å bli så god som mulig. Den offisielle graden er ikke det som er viktigst. Så hvis vi skulle få en jobb, så hadde vi oppnådd det vi ville med studiet. Det er de beste som vinner prøvespillene. Da har man et enormt høyt nivå, et nivå det er greit å hoppe av studiet på, tenker jeg.

Hvorfor vil du bli orkestermusiker?

– Det er dette jeg elsker å gjøre. Jeg var kanskje femten første gang jeg spilte i et orkester. Dette går det faktisk an å jobbe med, tenkte jeg. Dette har jeg lyst til. Men også fordi orkester er en av de to faste jobbene det går an å få: fast jobb i korps eller fast jobb i orkester.

Da tenker du på militærkorpsene?

– Ja. Så det er veldig naturlig at det er de to stedene som blir målet. Men hvis man hadde hatt mulighet til å jobbe med kammermusikk, for eksempel, på fulltid, så er det klart at det også ville vært fantastisk. Man går jo dit jobbene og pengene er.

Hvilke frilansjobber ser du for deg, som musiker?

– Musikklivet er i endring, så det er vanskelig å si hvordan det vil bli for oss. Men det er klart at når målet er å bli orkestermusiker, så er det å få vikariere i orkester noe du gjerne vil. En frilanstilværelse kan da gå ut på å ha en uke i orkester eller opera, en i forsvarskorps, og kanskje en uke med musikal eller teater.

Hva med å danne grupper eller starte opp prosjekter av forskjellig slag?

– Ja, det er det jo også gode muligheter for i Norge, for eksempel jobbe for Kulturtanken eller Den kulturelle skolesekken, hvis man har et bra konsept. Og hvis man har en kammergruppe man liker å spille med, så kan man jo satse på den, men det forutsetter gjerne at alle er i samme båt. Hvis én plutselig får jobb, så kan det bli vanskelig. Men det er mange som jobber i sånne grupper, så det tror jeg er veldig greit. Da kan man også samarbeide om papirarbeidet.

Internasjonal konkurranse

Musikklivet er internasjonalt. Hvordan innvirker det på fremtidsperspektivene?

– Til hverdags tenker vi først og fremst på at alle her på skolen er så flinke. Og for meg at det er disse hornistene jeg skal konkurrere med på prøvespill. Og så tenker jeg jo på alle de andre hornistene, i hele resten av verden. Det er mange som har lyst til å jobbe i Norge. Det er ikke mange steder de tjener så bra og har et så sikkert arbeidsliv i orkester som her. Andelen nordmenn i orkestrene er ikke så høy. Det er positivt for arbeidsplassen, tror jeg, med folk med forskjellig bakgrunn. Men det er skummelt, selvfølgelig, at man skal konkurrere med så mange.

Hva med å tenke omvendt, å reise ut?

– Ja, det gjør man jo også. Skandinavia er stort sett ett marked. Det er det samme om man reiser på prøvespill i Stockholm eller i Oslo. Men det er færre som prøvespiller lenger ned i Europa, tror jeg.

Hvilke andre jobber kan være aktuelle for deg?

– Det kan være undervisning. Jeg liker veldig godt å undervise, men jeg synes ikke man skal ende opp med å gjøre det på fulltid, hvis man ikke ønsker det, for det er mange flinke pedagoger som er utdannet til å gjøre det. Men i Norge har vi mange korps og mange barn som skal læres opp, så stort sett kan man tjene ganske godt på å være instruktør, hvis man er glad i å undervise. Og det hjelper jo veldig på frilanslivet.

Siri mener at hun er mer åpen enn mange andre for også å kunne gå inn i administrative jobber. – Jeg ser for meg at det fort kan skje , i hvert fall, sier hun.

Hvordan forestiller du deg arbeidssituasjonen din etter studiene?

– Man blir fort veldig nedtrykt hvis man tenker på hva som er realitetene. Man blir jo redd når man tenker på fremtiden, i hvert fall jeg. Nå har jeg to år igjen av bacheloren, på å bli så god som mulig. Men jeg ser for meg et vanskelig og tøft liv som frilanser, det er det jeg forventer meg. Jeg skal gjøre det jeg kan for å få en orkesterjobb, men om det går eller ei, er vanskelig å si.

Likevel er Siri opptatt av å se musikkbransjen i et større bilde. Alle utdanningene hun vurderte etter videregående, hadde usikre fremtidsutsikter, mener hun.

– Jeg hadde for eksempel lyst til å bli journalist. Det er jo noe av det samme der, mye frilansing og vanskelig å få fast jobb. Det er klart at hvis du vil bli grunnskolelærer eller tannlege eller sykepleier, så har du jobb. Men tenk på alle som studerer statsvitenskap, for eksempel. Hva skal de gjøre? Det er sikkert sånn der også, at det er noen få jobber som alle har lyst på. Og det er ikke så lett å frilanse som statsviter, som det er å frilanse som musiker. Så sånn sett var ikke musikken nødvendigvis det mest risikable valget. Jeg synes det er et viktig perspektiv å ha med, når vi snakker om arbeidsmulighetene våre.

– Jeg elsker å spille kammermusikk

Alexandra Peral spiller fiolin og har fullført tredjeåret på bachelorstudiet i utøving. Det siste året har hun satset mye på kammermusikk; spilt i én trio og i to kvartetter. Trioen vant Musikkhøgskolens kammermusikkonkurranse i januar, og en av kvartettene, Nordlydkvartetten, hadde en konsert på Festspillene i Bergen i mai, og turnerte etterpå i Norden med et finsk program; Sibelius og Saariaho. Planene er å begynne på en master, i Tyskland eller i Norge, etter bacheloreksamenen om et år.

Fiolinisten Alexandra Peral

– Å stå på en scene der jeg uttrykker og deler musikken med publikum, er noe jeg føler meg hjemme med. Jeg elsker å spille kammermusikk, og har nå erfart hvor mye det har gitt meg, mer enn det jeg hadde sett for meg, sier Alexandra, etter erfaringen med å reise rundt og spille mange konserter.

– Så jeg tror det var ganske sunt for meg å gjøre dette. Man erfarer blant annet hvor viktig det er at alle medlemmene i en kammermusikkgruppe har et felles mål, for at gruppen skal kunne fungere godt.

For deg som har lyst til å drive med kammermusikk; hvilket marked ser du for deg?

– Norge og verden. Man møter jo folk som er villige til å ta imot det man gjør på scenen, så jeg sikter også internasjonalt. Det kan være slitsomt å reise, men det er likevel dette jeg drømmer om. Man må ha klart for seg hva man vil, og så jobbe for det, eller gjøre sitt beste for at det skal skulle skje; være proaktiv hele tiden og ha viljestyrke til å klare det man vil. Tørre å ta sjanser.

Hva gjør du for å være proaktiv?

– Jeg vil dra mer til utlandet, delta på kurs, snakke med folk, se hva som passer best for meg. Man må jo erfare om det fungerer eller ikke. Og spille flere konserter, rett og slett. Også organisere mer her på skolen. Vi har mange muligheter til å arrangere konserter, recitals, og sette opp et variert program.

Har du tenkt på å prøvespille i orkester?

– Ja, det har jeg. Jeg må sette meg inn i hva det vil si å spille i orkester, finne ut hvordan det fungerer og se hva som passer best for min egen utvikling, også med tanke på tidsskjema. Men akkurat nå vil jeg utvikle repertoaret mitt og meg selv litt mer, før jeg vet sikkert hvordan jeg vil gå videre.

Hva betyr valg av repertoar for deg?

– Jeg velger repertoar bevisst. Jeg må like stykkene og identifisere meg med dem, fordi det er jeg som skal fremføre dem. Jeg må vite hva jeg skal utforske og jobbe med i dem, vite hva jeg gjør, både teknisk og musikalsk. Det betyr også mye at jeg får vist meg frem som musiker i de stykkene jeg velger. Og jeg må ha et bredt utvalg, fra ulike tidsperioder, for å få et godt grunnlag. Nå skal jeg bruke det neste året for å utvide solorepertoaret mitt, og ha kammermusikk i tillegg.

Er dette et opplegg fra Musikkhøgskolens side, eller er det ditt valg?

– Det er mitt valg.

Hvilke tanker har du om det å være solist?

– Det er vanskelig å bare basere seg på å være solist. Det er en annen rolle enn å være orkestermusiker, for eksempel. Det er forskjellige innfallsvinkler. Jeg må bare teste ut ting og se hva som passer for meg.

Alexandra Peral ser musikerlivet som utfordrende, noe man må være klar over at det er. Det ligger i kortene at det ikke skal være lett, mener hun.

– Jeg har selv satt meg selv i den posisjon at jeg spiller dette instrumentet. Så må jeg finne ut hva jeg kan bidra med, bygge et solid repertoar og ha det som grunnlag for å kunne presentere meg selv på best mulig måte. Men noe er jo blitt enklere. Internett gjør mye av jobben. Man kan legge ut PR, man kan nå ut til andre steder enn man kunne før, folk kan søke deg opp. Og det er blitt mye enklere å reise rundt. Men jeg merker at det er mange som spiller samme instrument. Det er tøff konkurranse. Så man må bare kjøre på og gi alt, være modig, reise ut og se og oppleve forskjellige kulturer. Jeg er alltid i en utviklingsprosess, og det er noe av det mest spennende og inspirerende ved å være musiker.

Publisert i Plong. Historier fra Norges musikkhøgskole, 2. oktober 2017