Bodil Maroni Jensen

Musikk som kosmisk drama

Trippelkonserten, et av Sofia Gubaidulinas nyeste verker, trekker linjer tilbake til 1991, da komponisten forlot Moskva, 59 år gammel, for et nytt liv i Vesten.

Tekst og toppfoto: Bodil Maroni Jensen
Bildet viser komponisten Sofia Gubaidulina og akkordeonisten Elsbeth Moser.

– Jeg starter med dette dype clusteret, E og Ess. Det er grunnstammen i stykket. Så kommer fiolinen med en overtonerekke fra g, d, g, h, d, f, g, ass, h, ciss…

Akkordeonisten Elsbeth Moser synger så langt stemmen rekker. Hun har nettopp hatt generalprøve i radiohuset i Hannover, med Nordtysk radios symfoniorkester og solistene Baiba Skride på fiolin, Harriet Krijgh på cello og dirigenten Andrew Manze.

Det var Elsbeth Moser som ba Sofia Gubaidulina om å skrive en trippelkonsert, et verk der Mosers eget instrument, bajan – et russisk akkordeon med knapper for begge hendene – er likestilt med fiolin og cello som solistinstrumenter, sammen med stort symfoniorkester.

Trippelkonserten handler om fortetning og utvidelse. Jo større intervaller, jo mer brer det seg ut. Jo mindre intervaller, jo trangere blir det, mer dissonerende, mer spenning, mer smerte. Dette er et smertefullt stykke.

Yndlingsinstrument

Akkordeon er et av Gubaidulinas yndlingsinstrument, og Elsbeth Moser har en førti års karriere bak seg som akkordeonspiller. Hun er professor i faget ved Høgskolen for musikk, teater og medier i Hannover.

– Sofia elsker de dype instrumentene. Bajanen kommuniserer med to bass-klarinetter, og så starter fiolinen igjen dypt der nede, og går opp, opp, opp.

Moser strekker seg så langt det er mulig og peker mens hun halv reiser seg.

– Svært smertefullt her oppe. Og så pikkolofløyte. Og jeg har dette…

Ansiktet knytter seg av fortvilelse mens hun lager en summende, metallisk lyd.

– Høye toner i et annet register og med en annen farge. Som fra en fullstendig annen verden. Høyt og dypt satt mot hverandre. Vidt og åpent, trangt og sammentrengt. Sofia sier det er et kosmisk drama.

Trippelkonserten skulle vært ferdig til en akkordeonfestival i Hannover i 2016, men komponisten ble syk og trengte mer tid. Dermed ble bestillingen delt mellom flere, og Boston symfoniorkester, med dirigenten Andris Nelsons, fikk urfremføringen i Boston i februar 2017. Noen dager senere ble verket fremført av de samme musikerne i Carnegie Hall i New York, i oktober 2017 av Tonhalle-orkesteret i Zürich og i mars 2018 av Nederlands Radiofilharmoni i TivoliVredenburg i Utrecht.

Nordtysk radios symfoniorkester med sin sjefdirigent Andrew Manze. Foto: NDR/ Micha Neugebauer

Et solistisk dyr

19. april i år fikk Sofia Gubaidulina oppleve at Trippelkonserten endelig fikk sin tyske premiere. Kun én gang tidligere har Andrew Manze, sjefdirigenten for radioorkesteret i Hannover, dirigert et akkordeon sammen med symfoniorkester. Også det et verk av Gubaidulina. Han tar energisk og humørfylt imot på sitt kontor etter generalprøven.

– Jeg forstår ikke hvordan Elsbeth Moser spiller på dette utrolige instrumentet. Jeg trenger en leksjon. Det er som om Gubaidulina har bragt et dyr inn i konsertsalen. Verket får oss til å stille spørsmål ved hva en konsert er. Og med dette dyret løs i midten av det hele…

– Og orkesteret er stort. Det er mye slagverk, mye messing og mye treblås, men vanlig strykerbesetning. Så jeg trodde balansen ville bli en utfordring. Jeg sa til orkesteret at vi måtte være forsiktige i visse partier, men jeg lyttet og merket at det er så godt skrevet at vi trengte ikke å bekymre oss for balansen. Det er bare ett sted hvor solistene druknes av orkesteret, men poenget der er at disse menneskene blir druknet av de andre. Det er et drama. Solistene er individer, og noen ganger lytter orkesteret til hva de sier, og andre ganger lytter ikke orkesteret til dem i det hele tatt. Det er som reelle situasjoner. Som i det virkelige liv.

– Sofia Gubaidulina har nådd ut til et bredere publikum enn bare til ny musikk-spesialister, sier dirigenten Andrew Manze. Foto: Bodil Maroni Jensen

Et pustende instrument

Sofia Gubaidulina ble kjent med bajanen, eller knappetrekkspillet, som barn i Kazan, hovedstaden i den sovjetiske republikken Tatarstan, der hun vokste opp. Men rent teknisk ble hun ikke kjent med instrumentet før hun var rundt 45 år gammel. Gjennom de fremste utøverne på instrumentet, Friedrich Lips, Elsbeth Moser og den norske akkordeonisten Geir Draugsvoll, har hun utviklet nye spilleteknikker og utnyttet instrumentet ekspressive muligheter til bristepunkter.

Sofia Gubaidulina og Geir Draugsvoll. Fra en prøve i
Semperoper i Dresden, mars 2017. Foto: Bodil Maroni Jensen

Sofia Gubaidulina forteller selv:

– Bajan har denne dyrebare egenskapen at det kan puste. For komponister er dette noe helt spesielt. Ingen andre instrumenter i orkesteret puster på denne måten. I dypt register er det noe underjordisk ved det, i høyt register noe himmelsk. Bajan har mulighet til å forbinde det jordiske og det overjordiske.

– I Trippelkonserten har bajanen akkurat denne rollen. Bajanen forbinder jord og himmel. Fiolinen i høyeste register og celloen i dypeste register står mot hverandre, og da kommer bajanen med glissando fra oven til under. Det er hovedidéen.

Opptak av Sofia Gubaidulinas Trippelkonsert, fra radiohuset i Hannover 19. april 2018, her:
(begynner etter en verbal introduksjon ved 4’03)
Baiba Skride, fiolin, Harriet Kriijgh, cello, Elsbeth Moser, bajan, Nordtysk radios symfoniorkester,
Andrew Manze, dirigent.

Solistene Baiba Skride, fiolin, Elsbeth Moser, bajan, Harriet Krijgh, cello, Nordtysk radios symfoniorkester og dirigenten Andrew Manze. Foto: NDR Radiophilharmonie

Silenzio

Kammerverket Silenzio, for fiolin, cello og bajan, ble påbegynt i Moskva og fullført i Tyskland. Verket ble urfremført i Hannover i november 1991, og dedisert til Elsbeth Moser som en takk for hjelpen Gubaidulina hadde fått av henne til å starte et nytt liv i Vesten.

– Sofia har sagt det mange ganger: Du hast mein Leben gerettet. Du har reddet livet mitt, forteller Elsbeth Moser.

Vennskapet deres går tilbake til 1985, og Moser har utallige ganger fremført de elleve verkene Gubaidulina har skrevet for bajan. Solo-, kammer- og orkesterverker.

Trippelkonserten er også tilegnet Elsbeth Moser, tjuefem år Silenzio. Den samme trioen av fiolin, cello og bajan sammen med stort symfoniorkester.

– Hun skriver så fantastisk musikk. Hun har gjort bajan til et klassisk soloinstrument. Hun har utviklet måten å spille det på og har fått bajanen inn i den klassiske musikkverdenen.

En nødvendig utreise

Sofia Gubaidulina levde under krevende forhold i alle år i Moskva, fra hun begynte å studere ved musikkonservatoriet i 1954 og til hun forlot byen i 1991. Slik var det for de fleste avantgarde-komponistene under Sovjetunionens kulturregime. Få bestillinger og få offentlige fremføringer. Minimal inntekt.

Da hun reiste, i februar 1991, var det i utgangspunktet for å delta på en konsert i München og videre til en festival i Vancouver, der hun skulle bli portrettert gjennom flere konserter. At dette skulle bli hennes emigrasjon, var noe som ble klart i løpet av de neste månedene.

Fra høsten 1990 av ble det tiltakende vanskelig for Gubaidulina å arbeide i Moskva. Sovjetunionen var i ferd med å gå i oppløsning, tanks rullet i gatene, penger hun hadde stående i banken forsvant, butikkhyllene var tomme, hun måtte stå i kø i timevis for de nødvendigste ting. Hun var redd, turdte ikke å gå ut i det allerede belastete området hun hadde sin lille leilighet i.

«Det var et enten – eller for meg. Enten forlate Moskva, eller å dø. Hvis jeg ikke kan skrive musikk, opphører jeg å eksistere», sier Sofia Gubaidulina i biografien av Michael Kurtz.

Midlertidig opphold i kunstnerkolonier

Hun fortalte Elsbeth Moser om situasjonen. Moser kontaktet kulturministeriet i Niedersachsen, og det ble ordnet med at Sofia Gubaidulina kunne bo tre måneder i kunstnerkolonien Worpswede, litt nord for Bremen, etter at hun var tilbake fra Canada. Så fulgte reiser til Helsinki og Davos, der musikken hennes ble fremført. Deretter ble hun igjen tilbudt et opphold i en kunstnerkoloni, denne gangen ni måneder i Schreyahn, rundt to timer med bil fra både Hamburg og Hannover.

Arbeidsforholdene i Tyskland gav henne alt hun trengte for å kunne skrive. Fred, ro og trygghet. Hun arbeidet ufortrødent, bare avbrutt av reisene. Men hvordan finansiere et permanent opphold i Tyskland?

Tysk-sovjetisk kulturutveksling

Sikorski musikkforlag i Hamburg hadde hatt kontakt med sovjetiske komponister siden 1970. De var særlig interessert i de utforskende, selvstendige stemmene, og hadde etablert personlige forhold til flere av dem, blant andre Alfred Schnittke og Sofia Gubaidulina. Schnittke, som på 90-tallet var verdens mest fremførte samtidskomonist, hadde bosatt seg i Hamburg i 1990. Forlaget ønsket å hjelpe Gubaidulina til det samme. De tok kontakt med Paul Sacher-stiftelsen i Basel, et arkiv og forskningssenter for nyere musikk. Resultatet ble at stiftelsen kjøpte alle Gubaidulinas håndskrevne partiturer, tidligere og fremtidige, for en sum som gjorde det mulig for henne å kjøpe et hus utenfor Hamburg, et sted med naturen i nærheten, hvor Gubaidulina kunne gå sine daglige turer.

Dagen etter fremføringen av Trippelkonserten i Hannover, har jeg en avtale med Hans-Ulrich Duffek, direktør for klassisk musikk i Sikorski musikkforlag. Han tar imot i forlagets staselige gamle villa i Hamburg. I tillegg til å være Sofia Gubaidulinas forlegger, er Hans-Ulrich Duffek også hennes personlige manager. Han er en av dem som kjenner Sofia Gubaidulinas historie best.

Forlagsdirektør Hans-Ulrich Duffek sammen med Sofia Gubaidulina, Sjostakovitsj-festivalen i Gohrisch, juni 2017, der Gubaidulina mottok Sjostakovitsj-prisen. Foto: Bodil Maroni Jensen

Ny start i Tyskland

– Å forlate Sovjetunionen var ikke noe hun hadde tenkt på tidligere, men forholdene ble vanskeligere på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Det var kriminalitet rundt henne, og hun som er avhengig av å komme ut i naturen eller i grønne parker, hun forlot leiligheten mindre og mindre. Hun følte ikke at hun var produktiv nok. Etter oppholdene i de to kunstnerkoloniene, merket hun hvor inspirerende dette var. Her hadde hun frihet til å bevege seg. Det var ikke kreativt for henne å være i Moskva.

– Vennen Victor Suslin hadde også emigrert og bodde utenfor Hamburg. Han hadde sett at det var et ledig hus like i nærheten. Det var helt ideelt. Hun hadde pengene fra Paul Sacher og kunne kjøpe det. Mstislav Rostropovitsj kjøpte et Steinweg-flygel til henne, og vi kjøpte noen møbler. Hun har aldri angret.

Hun var ikke redd for denne endringen i sitt liv? Hun var 59 år gammel da hun kom.

– Hun var ikke redd. Situasjonen i Moskva kunne ikke vært verre. Alt som var bedre, var bedre. Dette var en mulighet hun fikk. Hun føler seg ennå russisk. Hun liker språket sitt og litteraturen og ønsker ikke å miste sin nasjonalitet. Hun har fått tysk pass, men uten å miste sitt russiske. Det er vanskelig å få til, men vi hjalp henne. Nå kan hun reise nesten uten å søke visum. Det var vanskelig på 80-tallet. Da måtte man ha en invitasjon og betale forsikring for helsehjelp og så videre, og det tok mye tid før reisedokumenter var utarbeidet. Nå er alt dette historie. Hun er veldig fornøyd her.

Sofia Gubaidulina får mange bestillinger på nye verker. Hvem koordinerer alt dette?

– Forlaget. Andre komponister tar mer initiativ på egen hånd. Sofia Gubaidulina er ikke slik. Å skrive musikk er hennes store lykke. Alt annet er en byrde. Som forlegger hjelper vi komponistene våre, noen mer, andre mindre. Vi tar hensyn til personligheten. I Sofias tilfelle avhenger mye av oss. Vi organiserer avtalene og reisene hennes og er som en manager.

Hun ble invitert rundt i hele verden helt fra den nye starten i 1991, og hun reiste mye, ikke bare i Europa, men også i USA og i Asia. Vurderte dere om det kunne bli for mye for henne?

– Hun var i god form på 90-tallet. Hun er en åpen person, nysgjerrig og interessert i å se nye kulturer, og reising har ikke vært noe problem for henne. Hun setter seg i flyet og reiser seg i China, Sør-Amerika, hvor som helst. Akklimatiserer seg fort. Vi var i Novosibirsk for bare noen uker siden. Fem timers tidsforskjell. Hun gav intervjuer og var tilstede på prøver og var ikke mer trett enn om hun hadde vært i Hamburg.

– Ulempen er kun at hun mister tid til komponering. Derfor reduserer vi reisingen mer og mer. Tidligere skrev hun fortere. Nå må vi være mer forsiktige. Vi må beregne tid for arbeidet hennes.

Du følger henne på reiser og sørger for mye i hennes liv og karriere. Det er et stort personlig ansvar å påta seg.

Sofia Gubaidulina, Tallinn, oktober 2016, i forbindelse med
urfremføringen av oratoriet Über Liebe und Hass.
Foto: Bodil Maroni Jensen

– Nei, dette er vår tradisjon siden 1970, da vi startet med sovjetiske komponister. De hadde alltid spørsmål, og vi hjalp dem på alle måter. Det er logisk at vi fortsetter med dette. Med Sofia Gubaidulina er det kanskje litt mer intenst. Hun kunne ikke språket så godt da hun kom, selv om hun hadde lest mye tysk, men ikke snakket så mye. Hun kjente selvfølgelig ikke tysk byråkrati, og det var mye papirarbeid som måte gjøres. Mange praktiske spørsmål og problemer som måtte løses. Men vi forventet dette og var klar for å gjøre det. Vi er avhengige av hverandre. Får komponistene det bra her, blir de kreative og skriver god musikk. Det var det vi håpet. Vi skylder dem denne hjelpen.

Koda:
Sofia Gubaidulinas siste urfremføring fant sted i Novosibirsk 2. april 2018, med fiolinkonserten
Dialog: Ich und Du, tilegnet fiolinisten Vadim Repin og dirigenten Andres Mustonen. Fremføringer er planlagt i Tallinn, Tel Aviv, Verbier, Leipzig, Moskva, Tokyo.

Dette er hennes tredje fiolinkonsert etter Offertorium (1980), tilegnet Gidon Kremer, og In Tempus Praesens (2007), tilegnet Anne-Sophie Mutter.

Sofia Gubaidulina er festspillkomponist på Festspillene i Bergen i år, med fremføringer på fire konserter fra 25. – 28. mai.

29. mai 2018 besøker Sofia Gubaidulina NordAccordion, en ny akkordeonfestival på Voss, etablert av Geir Draugsvoll og Ida Løvli Hidle.

Legg igjen en kommentar