Bodil Maroni Jensen

Nye operaer hevder seg

– Det er ikke bare et spørsmål om å ville, vi har en plikt til å sørge for at denne kunstformen utvikler seg og er i tiden, sier kunstnerisk leder ved Finlands nasjonalopera, Lilli Paasikivi, som nettopp har hatt suksess med Høstsonaten av Sebastian Fagerlund.

Tekst: Bodil Maroni Jensen   Toppfoto: Bodil Maroni Jensen

Operasjefen snakker svensk, på finsk vis. Også av den grunn blir ordene plikt og i tiden artikulert med særlig ettertrykk. Finner kan, mer enn mange, få det til å virke som de mener alvor med det de sier, og Lilli Paasikivi har et engasjement i tillegg, som overbeviser. Hun gyver løs på svarene, hekter det ene poenget på det andre og inspirerer til et lengre intervjuet enn planlagt.

– Denne generasjonen av komponister og kunstnere må også få sette sitt preg på historien, på samme måte som tidligere tiders komponister. Naturligvis er bestillerens rolle annerledes nå, enn tidligere i verden. Før var det hoff og adelsmenn som bestilte verk, men vi, som en nasjonalscene, må sørge for at vi bidrar med samtidsverk regelmessig.

Høstsonaten

Lilli Paasikivi har lang bakgrunn fra operaverdenen. Hun har en internasjonal karriere som mezzosopran og var i femten år fast solist ved Finlands nasjonalopera, før hun i 2013 ble operasjef. Akkurat nå erfarer hun suksessen med en nyskrevet opera, Høstsonaten, basert på Ingmar Bergmans film fra 1978, en opera hun selv hadde idéen til.

Flyer på operabygningen. Foto: Bodil Maroni Jensen

– Det er minst ti år siden jeg innså at Bergmans film ville passe som opera, først og fremst på grunn av temaet, men også fordi historien har interessante kvinnefigurer. Det finnes ikke så mange operaer som har sterke kvinneroller. Vi forhandlet med Bergman-stiftelsen, som har rettighetene til materialet, og fikk positiv respons. Da kunne vi bestille, og Sebastian Fagerlund var et naturlig valg som komponist.

Sebastian Fagerlund er født i 1972 og en av Finlands vel etablerte komponister. Han har flere store orkesterverk bak seg, pluss en kammeropera, og er fremført av ledende orkestre og musikere internasjonalt. I sesongen 2016-2017 var han gjestekomponist i Concertgebouw i Amsterdam.

– Jeg har selv sunget Sebastian Fagerlunds musikk. Han skriver veldig bra for stemmen, og han skriver dramaturgisk interessant musikk, som jeg mente ville fungere godt på scenen. Jeg visste også at han orkestrerer godt, så det var på alle måter dags at han skulle få denne utfordringen, sier operasjefen, som går ivrig videre, uten å vente på nye spørsmål fra intervjuer.

– Når man har et filmmanus, eller et teaterstykke, er det altfor mye tekst for en opera. Det gjelder å redusere kraftig. Gunilla Hemming er dramaturg, og hun har gjort en enormt fin jobb med å transformere Bergmans tekst til en operalibretto. Så var det en drøm som gikk i oppfyllelse da Anne Sofie von Otter takket ja til rollen som Charlotte Andergast. Hun levendegjør denne noble pianisten, både stemmemessig og på scenen. Dette er en enormt fin rolle for en moden, erfaren kunstner som Anne Sofie von Otter. Jeg er også glad vi fikk den internasjonale, svenske sopranen Erika Sunnegårdh som Eva. Jeg har selv studert i Sverige, og har en sterk affinitet til svensk musikkliv.

Ny musikk og gamle historier

I nye operaer er tonespråket nåtidig, men handlingen er ofte fra en annen tid. Mange musikkdramatiske prosjekter tar utgangspunkt i romaner og teaterstykker, og i den senere tid har det vært påfallende mange som baseres på kjente filmklassikere, som for eksempel Thomas Adès’ The Exterminating Angel, Hans Gefors’ Notorious, og den kommende verdenspremieren på Victoria Borisova-Ollas’ Dracula. Hvorfor tar man sjansen på å omskape slike ikoniske verk i et annet medium, spør jeg operasjefen, også med referanse til Høstsonaten?

Komponisten Sebastian Fagerlund. Foto: Sirpa Räihä HS

– Det er alltid viktig at materialet inspirerer og tenner en kreativ prosess, og disse filmene har fascinerende og gripende historier. Bestilleren må også føle seg sikker på at det er en tilstrekkelig interesse for historien hos et publikum. Dessuten; når vi bestiller en ny opera til hovedscenen, må det være et slikt materiale at vi kan utnytte hele maskineriet i operahuset. Det sa jeg også til Sebastian: Snille deg, skriv arier, ensembler, duetter og solistpartier med kor. Det er interessant for publikum at måten det kommuniseres på, varieres i løpet av kvelden. Og jeg synes Høstsonaten er et prakteksempel på en opera som utnytter alle disse formmessige mulighetene.

Ønsket du at Høstsonaten skulle skrives i den store operatradisjonen?

– Jeg ville aldri kreve det. Dette må komme naturlig av seg selv, men jeg er glad for at Sebastian Fagerlund faktisk har utnyttet mange av tradisjonens muligheter – i tillegg til at musikken er fantastisk og storyen veldig fin. Jeg er virkelig fan av Sebastians evne til å utnytte ekstreme uttrykk; han kan skrive stort og dramatisk og truende, musikalske oversvømmelser, og kan også ta det også ned til intime scener med minimal orkestrering.

Høstsonaten ble bestilt i forbindelse med årets markering av 100-års jubiléet for Finland som selvstendig stat. Paasikivi syntes det var naturlig å feire jubiléet med et nytt verk, men ville samtidig ikke ha noe nasjonalt eller rent finsk tema. Hun ville ha et verk som har mulighet til å kommunisere over nasjonale grenser, en universell historie, forteller hun.

– Jeg synes Høstsonaten, som handler om en mor-datter-relasjon, er en tidløs problematikk. Og temaet med mødre som arbeider og er mye borte, gjør det lett for publikum å relatere seg til innholdet. 

Sjansespill

Hvilken risiko er forbundet med det å satse på nye operaer?

– Det er alltid en risiko. En ny opera er en omfattende utviklingsprosess og mye mer krevende enn å ta et partitur fra biblioteket. Jeg gjør alltid oppmerksom på hvor viktig det er å legge opp til å bruke det maskineriet vi allerede har her i huset. Det kan godt hende at komponister og regissører ikke riktig vet hvordan et operahus tenker og regner, så jeg forklarer alltid hvordan det praktiske også påvirker den kreative prosessen. Hvis komponisten ønsker å ha med et stort antall ekstramusikere, uvanlige instrumenter, et større kor, eller om verket er mye lengre verk enn en vanlig helaften og 200 personer må jobbe overtid, da kan det føre til at billettprisen på forestillingen stiger så mye at sjansen for å få operaen fremført senere minsker. Jeg ber om unnskyldning for at jeg faktisk må erkjenne at slike praktiske forhold begrenser, men som bestiller må jeg bidra til at vi får et verk som kan integreres i repertoaret og forhåpentlig får en lengre levetid.

Operasjefens erfaring med Høstsonaten og samarbeidet med Sebastian Fagerlund har vært en drøm, forteller hun, og begrunner det på denne måten:

– Vi setter virkelig pris på en komponist som respekterer tidsfrister, som sender pianopartitur og orkesterpartitur i god tid, som setter av tid til dialog med sangerne og som kanskje også endrer litt på melodiene, slik at de sitter bedre for stemmen. Hvis noe kommer for sent i prosessen, kan det sette i gang en negativ kjedereaksjon som kan påvirke forberedelsen av en opera riktig ille. Om solistene ikke har tilstrekkelig tid til å lære seg rollene, for eksempel, eller om orkestermaterialet ikke kommer i tide. Men her var det ikke snakk om noe sånt. Sebastian var i god tid og var forberedt og fleksibel og positiv hele tiden. Dette kommer jeg til å beholde som en slags referanse for tilsvarende produksjoner. Slik som dette skal det gå til.

Finlands nasjonalopera i september. Foto: Bodil Maroni Jensen

Neste verdenspremiere

Det er bare kort tid siden Lilli Paasikivi annonserte premieren på neste, store bestillingsverk på Nasjonaloperaen i Helsinki: Is, basert på den prisbelønte romanen av samme navn, av Ulla-Lena Lundberg. Komponist Jaakko Kuusisto, librettist Juhani Koivisto. Januar 2019.

– Vi har jobbet mye med komponisten Jaakko Kuusisto tidligere, og Juhani Koivisto jobber faktisk her i huset, og jeg har sett librettoen og vet at det kommer ikke til å bli noe problem, der heller. Jeg har stor tillit til denne produksjon, også.

Hvor viktig er det at det er finske komponister dere bestiller av?

– Passet er ikke det første kravet. Det viktige er at det er høy kvalitet, et bra verk. Men samtidig ser jeg det som vår plikt å sørge for at finske mennesker som jobber i operabransjen får en sjanse til å utvikle seg. Det finske systemet utdanner musikere og komponister, og det er naturligvis viktig for oss at de har mulighet for å få sine verk oppført her, sier Lilli Paasikivi.

Hun fortsetter med å peke på det hun kaller «en fantastisk situasjon i Finland», på grunn av alle de gode dirigentene de har, og nevner spesielt Esa-Pekka Salonen, Sakari Oramo, Jukka-Pekka Saraste og Susanna Mälkki.

– Finske dirigenter tar med finsk musikk ut, og derfor får våre komponister mulighet til å få sine verk fremført utenlands. Det samme må sies om sangere. Jeg kan selv takke Sakari Oramo, som en gang valgte meg som solist med Birmingham symfoniorkester. Og derfra gikk det veien.

Samtidsrepertoar

I Lilli Paasikivis tid som operasjef ved Finlands nasjonalopera har det både vært bestilt og samprodusert nyskrevne verk. Den internasjonalt anerkjente komponisten Kaija Saariaho står her, naturlig nok, i en særstilling, i hjemlandet. Alle hennes fire operaer er satt opp i Helsinki, de to siste i Lilli Paasikivis ledelsestid. Émilie ble bestilt av Opera National de Lyon og satt opp i Helsinki i 2015, mens Only the sound remains var en sambestilling av Nederlands nasjonalopera, Pariseroperaen, Teatro Real i Madrid, Canadian Opera Company og Finlands nasjonalopera, og operaen ble satt opp i Helsinki i april i år.

Kaija Saariaho: Foto Andrew Campell

– Jeg tror Kaija Saariaho har vært modell for mange kvinnelige musikere som har våget seg til å begynne å komponere.

Lilli Paasikivi har også bestilt og fått oppført crossoveroperaen Indigo, en heavy metal-opera av Eicca Toppinen og Perttu Kivilaakso, som handler om legemiddelsindustrien. Her var hensikten, blant annet, å nå et annet publikum enn vanlige operagjengere. Operainstitusjonen tilbyr også forestillinger rundt på skoler, tidvis med ny musikk, der elever og profesjonelle samarbeider. Og annet hvert år bidrar Nasjonaloperaen med samtidskammeroperaer på Musica Nova Helsinki, Finlands største festival for ny musikk. I år operaen Blank Out av hollandske Michel van der Aa, og i 2015 monodramaet The Raven av den japanske komponisten Toshio Hosokawa.

– Så på alle nivåer bestiller vi verk og fremfører samtidsmusikk, sier Paasikivi.

Nordisk samarbeid

Nye operaer utgjør stadig en svært liten del av repertoaret i de nasjonale operahusene. Sett fra et nordisk perspektiv, kan man kan undre seg over at operahusene ikke samarbeider mer enn de gjør. De fleste operakomponister i dag legger vekt på å skrive på en måte som gjør teksten forståelig. Skulle ikke da Norden være et aktuelt marked for disse operaene?

– Jo, jeg har tenkt på hva som har hendt i filmindustrien, på Nordic Noir, så hvorfor ikke Nordic Opera? Vi forsøker hele tiden å finne andre operahus som er en bra match, som har lignende sceneteknikk og lignende arbeidsforhold, slik at man kan utveksle produksjoner på en lettere måte. Operahuset i Oslo er et veldig fint hus, som vi gjerne samarbeider med. Jeg hadde en fin dialog med den forrige operasjefen, Per Boye Hansen, og nå med Annilese Miskimmon. Og vår administrerende direktør, Päivi Kärkkäinen, sitter i styret for Den Norske Opera & Ballett. Så vi har et samarbeid. Men det er vanskelig å få alle disse tunge organisasjonene til å møtes på et felles sted og samarbeide på en produksjon. Det er mye som skal klaffe; timing, innpassing i programmet, og så videre. Men jeg synes definitivt man skulle kunne utvikle samarbeidet bedre. Det er virkelig synd at så mange fine produksjoner ligger på lager. De skulle kunne reise rundt.

Foto: Bodil Maroni Jensen

Klassiske versus nyere operaer

Hvilken balanse har dere mellom klassiske og nyere operaer i programmet?

– Nasjonaloperaen er det eneste fulltidsoperahus i Finland, så vi har mange forpliktelser. Vi må speile det som finnes og skjer rundt i verden, og vi må sørge for at standardrepertoaret hele tiden fremføres med høy kvalitet. Når jeg planlegger en sesong, må jeg inkludere verk som er mindre risikable, som er lettere å selge. Om man tar større finansielle risikoer, med en viss type repertoar, må man sørge for at man samtidig har med disse trygge anker-produksjonene, evighets-hiter som Tryllefløyten, eller noe sånt. Vi er veldig nøye med hvor store risikoer vi tar, når det gjelder billettsalget. Men samtidsmusikk er en del av forpliktelsene. Det er fullstendig naturlig at vi speiler vår tid og at vi fremfører samtidsmusikk. Det finnes sikkert dem som vil ha mer av det, men det er en balansegang, og jeg er ganske fornøyd med situasjonen.

De store operahusene setter ofte opp nye operaer på biscenene, enten av kunstneriske grunner; det er der prosjektet kommer til sin rett, eller av økonomiske grunner; der er ikke produksjonskostnadene like stor som på hovedscenen. Høstsonaten var satt opp med åtte forestillinger på hovedscenen i Helsinki, en sal som tar 1350 publikummere, akkurat som i Den Norske Opera & Ballett. Gjennomsnittlig hadde Høstsonaten over 90 % belegg hver kveld.

Så det er en myte at publikum ikke er interessert i ny opera?

– Den slutningen kan man absolutt dra. Publikum er svært interessert, sier operasjef Lilli Paasikivi.

Finlands nasjonalopera. Foto: Mirka Kleemola

Se også:

Anmeldelse av Høstsonaten: Kammerdrama i stort format

Artikler om komponisten Kaija Saariaho:
Kjærlighet i lysende regi – om operaen L’Amour de Loin på Metropolitan, New York
Komponisten Kaija Saariaho – Musikkhøgskolens nye gjesteprofessor
Only the sound remains – fra premieren på Nederlands nasjonalopera i 2016

Se Høstsonaten STAGE 24, eller på The Opera Platform (23. september til 12. oktober).

Legg igjen en kommentar