Nyskrevne operaer er risikokunst. Det kreves så mye av hvert enkelt element og av samspillet mellom dem, at det bare sjelden blir full klaff. dessuten er det dyrt. Hvem tør å satse de beste kreftene, da, i dette sjansespillet?

Tekst: Bodil Maroni Jensen
Toppfoto: Mats Bäcker. Nina Stemme som Alicia Hauser, John Lundgren som Devlin.

GöteborgsOperan, Royal Opera House i London og Bayerische Staatsoper i München gjør nettopp det, hyrer stjernesolister og internasjonale regissører til fullskalaproduksjoner på hovedscenene. Blir det 3 nye operaer til repertoaret av dette?

NOTORIOUS, GöteborgsOperan
Musikk: Hans Gefors, libretto: Kerstin Perski
Premiere 19. september 2015

Stephen Langridge, sjef for GöteborgsOperan. Foto: Mats Bäcker

– Det har med kontinuitet å gjøre. Vi må skape nye verk som vokser ut fra vår tid, ut fra våre interesser. Regissørene og komponistene fortelle historier på andre måter i dag. Om 100 vil Notorious bli refortolket på måter ingen av oss kan forestille oss. Dessuten er det morsomt å skape noe som ingen noen gang har sett før – her i Gøteborg!

Operasjef ved GöteborgsOperan, Stephen Langridge, har grunn til å være stolt over satsningen og stjernelaget som befolket hovedscenen da Notorious ble fremført, 12 ganger i alt, i september og oktober. Nina Stemme, en av verdens største dramatiske sopraner, sa ja til å synge hovedrollen tidlig i prosessen, og sammen med de 3 øvrige internasjonalt anerkjente sangerne i hovedroller – alle svenske! – løftet dette en ny opera til uvanlige høyder. Komponisten Hans Gefors har utmerket seg som musikkdramatiker siden Poeten och glasmästaren i 1979. Særlig kjent er Christina og Vargen kommer. Nå får de konkurranse.

Ariene viktigst

Han ville skrive en kjærlighetshistorie, og han fant den i Hitchcocks film Notorious, fra 1946. Ingrid Bergman og Cary Grant skulle omgjøres til sangere.

Kerstin Perski, librettist, og Hans Gefors,
komponist. Foto: Camilla Simonson

– Film og opera er to helt ulike kunstarter. Hvordan er det i filmen? Når det kommer et nærbilde, betyr det at det er følelsesmessig viktig. Det er der det skal være en arie. Det kan være nok med en eneste frase. Det sentrale i operaen er ariene.

Hans Gefors er en moderne tradisjonalist. Han tar med seg alt han behøver av det som fungerer på en scene. Men viktigst av alt er sangen.

– Vil man ha et musikkdramatisk verk, må dramaet uttrykkes i musikken. Og det er blitt mer og mer interessant for meg å la sangerne skape musikkdramatikken. Det er spillet, både det musikalske og det teatrale, fra sangerne, som skaper operaens kjerne.

Mytisk resonans

Librettoen er skrevet av Kerstin Perski, en erfaren dramatiker som både har teaterstykker og musikkdramatiske tekster bak seg.

Michael Weinius, Alex Sebastian, Katarina Karnéus,
Madame Sebastian. Foto: Mats Bäcker

– Librettoen er fremfor alt en dramatisk genre, men man må ha forståelse for hva musikken gjør. Librettoen kan gjøres på forskjellige måter, men til slutt er det musikken og sangen som bærer.

Kerstin Perski har måttet legge inn andre motiv for hovedpersonens handlinger enn det Hitchcock gjorde. Hun har vært med på å gjøre operaen Notorious til en samtidsverk.

– Jeg må alltid finne noe allment for et samtidspublikum, men samtidig ha noe jeg kaller mytisk resonans, en tidløshet i temaet. Her måtte jeg komme bort fra filmens realisme, de tidsbundne kjønnsrollene fra 1946. Det har vært mye arbeid med å bygge portrettet av Alicia.

Musikalsk pøs

John Lundgren, Devlin, og Nina Stemme, Alicia Hauser.
Foto: Mats Bäcker

Hitchcock selv er med i operaen, med sin lange, pekende arm. Han har vært med på å skyve teamet fremover i et prosjekt som samtidig kroer seg i den spektakulære grand opera-tradisjonen.

– Mye av konsertsalstradisjonen har gått ut på at man skal rendyrke og ha så få motiv som mulig. Det passer ikke for operaen, sier Gefors.

– I Notorious har hver scene og hver karakter sin egen musikk. Helheten for meg er timingen, følsomheten, kontinuiteten, hvordan man former kontrastene, får en flyt og en hel bue gjennom musikken. Det er komposisjonsteknikk, helt enkelt.

Morgen und Abend, Royal Opera House, London
Musikk: Georg Friedrich Haas, libretto: Jon Fosse
Premiere 13. november 2015

– Eg har, sant å seia, lite peiling på samtidsmusikk. Men eg likar det eg likar, og eg skjønar det eg skjønar. Og eg både likar og skjønar musikken til Georg Friedrich, skriver Jon Fosse i en e-post.

Jon Fosse. Foto: Tom A. Kolstad

De har funnet hverandre, disse to, vestlendingen og østerrikeren. Først var det Melancholia, med premiere på Nasjonaloperaen i Paris i 2008, nå Morgen und Abend (operaen synges på tysk), en sambestilling mellom Royal Opera House og Deutsche Oper Berlin. Men at det var Stein Olav Henrichsen, som operasjef i Bergen, som først planla denne operaen, hører med til historien.

– Eg tenkte ikkje særskilt på Georg då eg skreiv librettoen, heller ikkje på musikken hans, eg prøvde berre å skriva ein tekst som eg tenkte kunne eigna seg så godt som mogeleg til libretto, det vil seia ein tekst som òg gav musikken rom.

Taktil musikk

Det kryr av mikrotoner (toner som ligger mellom de sorte og hvite tangentene på et piano) i Georg Friedrich Haas’ musikk. Det skaper en vevnad i klangbildet som er til å ta og føle på. Lys og skygger farer over klangflaten, skimrende på sitt mest intense, ja, sannelig er den ikke visuell også, denne musikken.

– Eg ser framleis på meg som musikkens tenar. Men Georg ser det ikkje slik! Han vil få fram teksten! Så i vårt tilfelle ynskjer nok begge å tena den andre! Men det står ikkje til å nekta – i ein opera er musikken det viktigaste. Det kan tenkjast musikkteatrale former der tekst og musikk er meir i jamvekt, men i det ein med rimeleg tyding kan kalla for opera, er musikken viktigast.

Dramatiker og librettist

Jon Fosse er mest kjent som dramatiker, med 28 teaterstykker fremført over hele verden. Hans i alt 3 operatekster er nylig kommet ut på Samlaget, som Tre librettoar. Morgon og kveld er skrevet over romanen av samme navn. Den handler om overgangen fra livet til døden og om vennskap; om Johannes som døde denne dagen, og som ble hjulpet over av vennen Peter.

Jon Fosse er kjent for gjentagelser og pauser i tekstene sine, begge deler musikalske størrelser. Hvorfor ikke så mange gjentagelser her i librettoen?

– Tja. Det har eg ikkje tenkt på. Men det er kanskje fordi eg prøver å gje musikken meir plass.

Men pauser er det mange av i librettoen, angitt på forskjellig måte, «gkp», for eksempel. Hvor lang er en gkp?

– Ja sei det du! Alt er relativt, så kor lang ein «ganske kort pause» er, står sjølvsagt i forhold til tempoet. For meg er desse pause-orda nok dei viktigaste orda når eg skriv for scenen, anten det er eit stykke eller ein libretto, utan dei hadde eg ikkje klart å skriva scenisk tekst:

Svært lang pause – lang pause – pause – kort pause – svært kort pause.

Bestillingsrekord

Operasjef ved Royal Opera House, Kasper Holten.
Foto: Sim Canetty-Clarke

Operasjef ved Royal Opera House er Kasper Holten, tidligere operasjef ved Det Kongelige Teater i København. Han har bestilt 8 nye operaer til hovedscenen for de neste 5 årene, noe han selv antar er verdensrekord for et ledende operahus i nyere tid.

– Vi har ledt over hele verden efter komponister, som umiddelbart er meget forskellige, men som har det til fælles at vi finder en stærk fornemmelse af personlighed i deres musik, kombineret med en ægte musikdramatisk kvalitet. Haas er en helt unik komponist, som vi er meget stolte af at kunne præsentere en ny stor opera af, og hans valg af Jon Fosse som librettist gør projektet endnu mere unikt og spændende.

SOUTH POLE, Bayerische Staatsoper, München
Musikk: Miroslav Srnka, libretto: Tom Holloway
Premiere 31. januar 2016

Komponisten Miroslav Srnka.
Foto: Klara Bergmannova

– Å bestille nye operaer er et av de fineste risikoprosjektene et operahus kan gå inn på, sier intendant ved Münchenoperaen, Nikolaus Bachler. Under hans ledelse har det vært satt opp to store bestillingsoperaer, av Peter Eötvös og av Jörg Widmann, og en kammeropera av Miroslav Srnka. Det er han som nå får sjansen én gang til.

– I sin opera Make No Noise, som ble urfremført ved operafestspillene våre i 2011, våget den unge tsjekkiske komponisten Miroslav Srnka å komponere stillhet. Nå prøver han seg i South Pole på en ny umulighet, når han finner klanger for is og ensomhet.

Norsk polarhistorie

Librettisten Tom Holloway.
Foto: Bodil Maroni Jensen

Idéen er Srnkas, og librettoen er skrevet av den australske dramatikeren Tom Holloway. South Pole handler om kappløpet mellom Amundsen og Scott om å bli de første til å nå Sydpolen. Opphavsmennene kaller det en slags «dobbeltopera», fordi de to ekspedisjonene har fått hvert sitt musikalske spor, som parallell til at Amundsen og Scott aldri møttes. At den ene helten vinner og den andre dør, gjør det ikke mindre egnet for opera.

Tom Holloway har bodd i Oslo og har besøkt både Fram-muséet og Roald Amundsens hjem på Svartskog. Han skriver i en e-post fra Melbourne:

– Det som mer og mer fascinerte meg med historien til Scott og Amundsen, var ikke deres bragder, men deres brister. Det er det som er den store konflikten i operaen vår, kampen mot våre egne svakheter og hva som kan skje når vi prøver å fornekte dem.

Den norske ekspedisjonen består av fem barytoner, de britiske polfarerne kjemper seg frem som tenorer.

Stjernesolister

Roald Amundsen synges av den amerikanske barytonen Thomas Hampson og Robert Scott av den mexicanske tenoren Rolando Villazón, internasjonale superstjerner, kjent fra all verdens operascener. Regissør er nestoren Hans Neuenfels og South Pole blir dirigert av Münchenoperaens musikksjef, Kirill Petrenko, utnevnt som den kommende sjefsdirigenten for Berlinfilharmonikerne.

– Overfor møtet med kunstnere som Rolando Villazón, Thomas Hampson, Kirill Petrenko og Hans Neuenfels kan vi se frem til det nye vågestykket av en urfremførelse med stor glede, sier Nikolaus Bachler.

At et av de store tyske operahusene bestiller en opera som synges på engelsk, kommenterer dramaturgen Malte Krasting på denne måten:

– Selv om det ikke er en hovedsak, vil vi gjerne se den fremført andre steder og ikke bare på tyske scener. Historien og musikken til Miroslav Srnka har potensial til å bli et interessant stykke i England, i Skandinavia, hvor som helst i verden.

Publisert i Klassisk Musikkmagasin (papirutgave) nr. 4/ 2015
Nåværende KlassiskMusikk