Bodil Maroni Jensen

Om kjærlighet og hat – Sofia Gubaidulinas opus summum

Oratoriet Über Liebe und Hass har vært fremført i Tallinn, Dresden og Trondheim. Ingen savnet flere satser enn de som ble fremført der, men Gubaidulina har hele tiden forestilt seg en utvidet versjon. Denne hadde sin verdenspremiere i Rotterdam i september. Begge versjonene vil bli stående som noe av det mektigste og mest betagende vi har hørt av noen nålevende komponist.

Tekst: Bodil Maroni Jensen   Toppfoto: Anita Vedå/ Smau media

Den russiske dirigenten Valery Gergiev har fremført verk av Sofia Gubaidulina gjennom mange år. På sin egen festival, Rotterdamfilharmoniens Gergievfestival, ledet han urfremføringen av den utvidete versjonen av oratoriet Über Liebe und Hass. Det åtti minutters inderlig religiøse, men også allmennmenneskelige oratoriet, etterlot salen i stillhet, før mange i publikum reiste seg og gikk frem mot scenen for å takke utøverne og for å ta bilder, mens andre gikk langsomt ut i dyp kontemplasjon.

Oratoriet er Sofia Gubaidulinas siste, store bestillingsverk. Hun tar ikke imot flere bestillinger, og har kun ett mindre orkesterverk å fullføre.

– Når hun har fullført disse bestillingene, ønsker hun total frihet. Hvis hun er i stand til å skrive nye stykker, vil hun gjøre det, men kun de hun alltid har drømt om å skrive, men aldri har hatt mulighet til, sier Hans-Ulrich Duffek, hennes manager og forlegger.

Første versjon i Tallinn

Sofia Gubaidulina hadde ikke anledning til å være tilstede i Rotterdam, men går vi tilbake til urfremføringen av den opprinnelige versjonen i Tallinn, får vi bakgrunnen for verket av komponisten selv.

– Svaret er at jeg ble totalt forelsket i en bønn som jeg fant i en bok, skrevet i et irsk benediktinerkloster. Bønn av Frans av Assisi, sto det. Men det er ikke den originale bønnen. Det er en versjon skrevet av en anonym munk. Jeg ble sjokkert og fascinert av denne teksten. Munken peker på at menneskene vanligvis ber om at Gud må hjelpe dem. Men munken ber ikke om at han skal bli elsket. Han ber om at han selv skal lære å elske. Ikke at han skal bli trøstet, men at han selv skal kunne trøste andre. Ikke at han skal bli forstått, men at han selv skal kunne forstå. Dette motivet er noe av det mest verdifulle jeg kan tenke meg. Det er så aktuelt, og samtidig skrekkelig at vi trenger å bli minnet på dette.

Dirigenten Andres Mustonen og Sofia Gubaidulina,
Estonia konsertsal, Tallinn, 14. oktober 2016
Foto: Bodil Maroni Jensen

Fremføringen i Tallinn 14. oktober 2016 var del av Sofia Gubaidulinas 85-års feiring. Verket er tilegnet den estiske dirigenten Andres Mustonen, som da ledet Estlands nasjonale symfoniorkester, solistene Aile Asszonyi, Mati Turi, Atlan Karp, Uku Joller, symfoniorkesterets kor og kammerkoret Voces Musicales.

– Idealet er å skape et sakralt byggverk med dette oratoriet. Hovedproblemet har vært å finne stedet i konstruksjonen for utsagnet Jeg hater.

Hun ser på meg med forskrekkete øyne.

– Hater jeg? Hater jeg? Dette spørsmålet står i punktet for det gylne snitt.

Sofia Gubaidulina vokste opp i et ateistisk hjem i Tatarstan i Sovjetunionen og ble døpt som voksen, 38 år gammel, i den russisk ortodoks kirke. I oratoriet Über Liebe und Hass gir hun uttrykk for bekymring både for kulturen og for mellommenneskelige forhold i vår tid, og ser kristendommen som en løsning på problemene.

– Vi mennesker er alle sammen store personligheter, men vi er blitt egoistiske. Slik er det moderne liv. Kjærligheten til Gud er utfordrende for egoistiske mennesker. Det er et stort problem og kan absolutt ødelegge for kulturen og for menneskelige følelser. Vi ser en viss tilbakegang for kulturen i dag. Det er et faktum.

Hvordan forstår du hatet?

– Mennesket har alltid hatet, alltid hatt grunner til å hate. Men med disse følelser er det umulig å gå videre. Helt siden det gamle Grekenland har det stått som en nødvendighet for menneskene å hevne. Blodig. Men det er umulig. Kristendommen foreslår tilgivelse, tilgivelse. Men det er heller ikke nok. For vi ser at ondskapen vokser. Derfor er bønnen fra denne munken så viktig.

Sofia Gubaidulina, Tallinn, oktober 2016
Foto: Bodil Maroni Jensen

Sakrale tekster

Med utgangspunkt i munkens bønn, brukte Sofia Gubaidulina fire måneder på å sette sammen tekstmaterialet til oratoriet, hentet fra Bibelen og andre religiøse skrifter.

– Disse tekstene er hovedsaken i verket. Ikke musikken, men tekstene er det viktigste. Jeg elsker disse tekstene, disse sakrale tekstene.

Verkets fire solistene representerer forskjellige følelser og idéer, forteller hun.

– Bassen formidler munkens bønn og munkens følelser. Barytonen formidler følelsen av hat og hatets gjæring. Sopranen og tenoren uttrykker kjærlighet og varme følelser. Alle fire er nødvendige for verket.

Sofia Gubaidulina skisserer verkene før hun begynner å komponere dem. Beregner dimensjoner ut ifra symbolske tallrekker og det gylne snitt. Men likevel er det fantasien og hennes egen fornemmelse av form som driver komposisjonsprosessen.

– Jeg føler verket som helhet. Det er kompliserte saker å la en episode følge etter en annen, og en viktig oppgave er hele tiden å finne de vesentlige punktene i formen.

Hun smiler og får noe ungpikeaktig over seg.

– Det er en litt mystisk opplevelse, også for meg. Det er snakk om fantasi. Jeg kan ikke si at her er sonateform, her er en variasjon. Det er ikke nødvendig med slike former. Men delingsforholdet i det gylne snitt er viktig. Det opplever jeg i fantasien.

Da oratoriet om kjærlighet og hat ble urfremført i Estonia konsertsal for to år siden, var det knapt kjent at Sofia Gubaidulina allerede arbeidet med en forlengelse av verket. De ni satsene i det nærmere timelange verket sto frem med en overbevisende form, et gripende drama, klanglig og tekstlig.

Notater fra urfremførelsen av Über Liebe und Hass i ni satser

En dyp orkesterklang setter bassen i gang med å fremsi benediktinerbønnen i en kantete trinnvis melodikk. Han setter an for hver tone, som om det er vanskelig å bevege seg. De to korene, plassert på galleriet på hver sin side av salen, omfavner den strevende munken med trøstende harmonikk. Sopranen og tenoren uttrykker uro, lidelse og lengsel til Gud i lange, kromatiske, stigende linjer. Innimellom hører vi de typiske lynraske glissandoene oppover, symboler for oppstigning som vi finner i mange av Gubaidulinas verk, nærmest vertikale linjer som gjennomskjærer tidens bevegelse og slik former korets tegn. Barytonen uttrykker hatet, som så bygger seg opp i korene: Jeg hater! Hater! Aggresjonen tømmes ut i nådeløse angrep, dissonanser i fortissimo, sprakende messing, slagverk som dundrer. Lydbildet flerres opp og bruddflatene blir stående ubearbeidet. Det er vilt og skremmende. Kontrastene er maksimale. Når sopranen kommer mykt inn, lyser det av håp. Bønnen mumles innadvendt på mange språk i korene. En majestetisk vakker avslutning med innslag av gammelmodig harmonikk. Sopranens bønn mot slutten ligger i øverste leie. Et rop om fred. En spenning som ikke utløses.

Andre fremføring i Dresden

Oratoriet var opprinnelig en bestilling fra Staatskapelle Dresden, der Sofia Gubaidulina var Capell-Compositrice i sesongene 2014–2015 and 2016–2017. Den tyske premieren fant sted med dette orkesteret i Semper Oper 30. oktober 2016, med dirigenten Omer Meier Wellber, Midttysk radios kor og solistene Camilla Nylund, Michael König, Thomas E. Bauer og Franz-Josef Selig.

Tredje fremføring i Nidarosdomen

Impresario Kjell Wernøe og Sofia Gubaidulina. Oslo 2013
Foto: Bodil Maroni Jensen

En ildsjel som har arbeidet for å få fremført Sofia Gubaidulinas musikk i Norge, er impresarioen Kjell Wernøe. Han var tilstede på konserten i Tallinn, sammen med programsjef for Olavsfestdagene i Trondheim, Jens Storli. Sammen fikk de organisert den tredje fremføringen av oratoriet Über Liebe und Hass, i Nidarosdomen 2. august 2017, med Trondheim symfoniorkester, Purcellkoret, Trondheim Vokalensemble, Nidaros domkor og to av de samme solistene som ved urfremføringen, Aile Asszonyi og Mati Turi, pluss Rauno Elp og Pavlo Balakin. Igjen under ledelse av Andres Mustonen.

Sofia Gubaidulina hadde fra tidligere et nært forhold til Trondheim. Hun var festivalkomponist på Trondheim kammermusikkfestival i 2004, og var også tilstede da Trondheim symfoniorkester spilte inn akkordeonverket Fachwerk på CD med Geir Draugsvoll som solist i 2011.

– Oratoriet egner seg best fremført i en kirke, av akustiske grunner, sier komponisten når hun gjester Olavsfestdagene. Og hennes manager og forlegger, Hans-Ulrich Duffek, begrunner Trondheim som fremføringssted særlig med Nidarosdomen.

– Trondheim har denne fantastiske katedralen, hvor jeg har opplevd mange fremragende fremføringer. Akustikken og skjønnheten i Nidarosdomen er noe du ikke opplever andre steder i verden. Dessuten finner denne fremføring sted innen rammen av en festival som er dedikert til en helgen, til religiøse temaer. Det gjør denne fremføringen spesiell, i tillegg til at dette er første gang verket fremføres i en kirke.

Sofia Gubaidulinas oratorium Über Liebe und Hass fremføres i Nidarosdomen 2. august 2017. Foto: Olavsfestdagene

Ny versjon i femten satser

Konserthuset De Doelen i Rotterdam er utvendig en mastodontisk betongkloss, gjenoppbygget i 1966 etter bombingen av byen under krigen. Innvendig rommer den en klassisk sal med gyllent treverk og røde seter. Plass til 2200 publikummere. Jeg får være tilstede på generalprøven og velger en plass på galleriet, som omringer hele podiet. Dermed blir jeg sittende rett ovenfor messingblåserne, fire Wagnertubaer, blant annet. Sofia Gubaidulina elsker alt som dypt er i et orkester. Kontrafagott, bassklarinett, kontrabass. Bøyer jeg meg frem, har jeg utsikt over hele orkesteret. Fem slagverkere omgitt av et utall instrumenter, pauker, 8 javanesiske gonger pluss to litt mer alminnelige, vibrafon, marimba, harpe, klaver, stor strykergruppe, fløyter, klarinetter, fagotter, tromboner. Lenger borte på galleriet sitter Marinskjteaterets kor, delt i to grupper.

Direktør i Sikorski musikkforlag og manager for Sofia Gubaidulina, Hans-Ulrich Duffek. De Doelen, Rotterdam.
Foto: Bodil Maroni Jensen

Nede i salen sitter én person, Hans-Ulrich Duffek, direktør for klassisk avdeling i Sikorski musikkforlag i Hamburg. Han sitter med det store partituret hvilt mot setet foran seg. Hadde Sofia Gubaidulina vært tilstede, hadde han også vært der. Etter at Sofia Gubaidulina emigrerte til Tyskland i februar 1991, 59 år gammel og med begrensete tyskkunnskaper, har forlaget bistått henne i alle slags praktiske spørsmål og sørget for at tilværelsen i Tyskland er blitt så gunstig som mulig for hennes kreative arbeid.

Detaljorientert generalprøve

Prøven begynner 10.30. Gergiev kommer 10.45. Jeg ser rett ned på ham. Foroverbøyd, med et intenst arbeidsomt blikk, øyne som kan lede et helt orkester, og de karakteristiske ristende hendene og fingrene.

Han arbeider uhyre detaljert. Slår stadig av.

– Stop, stop. Silence, please.

Alt forstyrrer. Blading av noter, gnissing av klær, sko som skrubber langs gulvet. Musikerne smiler. De kjenner ham. Han dirigerte orkesteret første gang for 30 år siden. Fra 1995 til 2008 var han deres sjefdirigent, for deretter å bli utnevnt som æresdirigent. Han har stjernestatus i den klassiske verden. Fra 2007 til 2015 var han sjefdirigent for London symfoniorkester, i 2015 fikk han samme posisjon i München filharmoniske orkester. Fra 1996 har han vært kunstnerisk og administrativ leder for Marinskijteaterets opera, ballett og orkester i St. Petersburg, den mektigste musikerstillingen i Russland.

Fra Rotterdamfilharmoniens Gergievfestival 2018. Foto: Guido Pijper

Etter en liten pause fortsetter Gergiev det musikalske filigransarbeidet. Klangene vektes og linjene finslipes, presisjon i rytmer og innsatser kommer på plass med et øyekast eller en ørliten fingerbevegelse. Men musikken, når skal den formes? Etter tre timer er det kun biter jeg kjenner igjen fra oratoriet slik jeg har hørt det før. Har Sofia Gubaidulina endret verket fullstendig? Etter prøven har jeg en intervjuavtale med Hans-Ulrich Duffek, der mye får sin forklaring.

Samtale med en musikkforlegger

– Gergiev hadde trengt en prøve til, sier Duffek uoppfordret. – Det er alltid et problem med Gergiev. Han skulle visst det, men han hadde kanskje ikke mer tid å gi til dette prosjektet. En utfordring er det også at det blir gjort CD-opptak. Det er gunnen til at han er tvunget til å være så presis i detaljene, så denne prøven var kanskje mer detaljert enn hans prøver ellers. Men stykket er selvfølgelig veldig komplekst. Så vel, det er ikke nok tid, men under disse omstendigheter tror jeg det vil bli en stor konsert i kveld, særlig med den spenningen som bare Gergiev kan skape. Kun få andre dirigenter kan oppnå noe av det samme. Selv med få prøver tror jeg det blir en fremragende fremføring, men muligens ikke en perfekt en.

Er de opprinnelige satsene beholdt, eller har Sofia Gubaidulina rekomponert noe av den tidligere versjonen?

– Nei, den opprinnelige versjonen besto av ni satser, og hun har kun lagt til seks nye, slik at det nå er femten. Dette er den endelige versjonen av oratoriet, sier hun. Verket vokste fra drøyt femti minutter til nå rundt åtti. Men det er ikke bare blitt lengre, jeg tror det har fått en mer avgjørende rekkefølge på satsene. I den første versjonen kom satsen Bitterer Hass (bittert hat) allerede som den fjerde satsen. Denne er mer eller mindre er den sentrale satsen i oratoriet, fordi den inneholder passasjen hvor koret roper Jeg hater på fem forskjellige språk. Men som fjerde sats syntes hun dette var for tidlig. Derfor la hun til flere satser som leder frem til denne hatsatsen, som nå er nummer ni. Etter den kommer et kort intermezzo, der teksten ber Gud om å være forsonlig og ikke vise hevn, før den ellevte satsen tar opp igjen ropingen om hat. Så jeg tror hun trengte de første åtte satsene for å komme frem til disse utbruddene. Deretter følger det fredelige satser om menneskelig kjærlighet og Guds kjærlighet, og til slutt bønnen til Den hellige ånd. Hva hun sier er at vår verden er full av krig og konflikt og den eneste løsningen er at Den hellige ånd inspirerer menneskene til å vende om og å bli bedre. Det er alt hun kan gjøre som komponist. Hun kan ikke endre verden, hun kan ikke få kriger til ikke å skje. Hun tror disse problemene kun kan bli løst ved Guds hjelp, ikke gjennom hennes musikk.

Vet du om det var hennes opprinnelige idé å ha femten satser, eller var det noe som vokste frem under arbeidet?

– Så vidt jeg vet var det alltid hennes intensjon å skrive mange fler enn ni satser. Hvor mange, vet jeg ikke nøyaktig. Men nå er det avsluttet, og det er blitt en mer logisk i dramaturgi, der ene satsen følger den andre av en større nødvendighet.

Hvordan skal vi benevne disse to versjonene?

– Første verson i ni satser, Andre versjon i femten satser. Det er det vi kaller dem. Fordi hun sier at den opprinnelige versjonen er gyldig. De som ønsker å fremføre oratoriet i den versjonen, kan gjøre det.

Sofia Gubaidulina og forlagsdirektør Hans-Ulrich Duffek.
Gohrisch, juni 2017. Foto: Bodil Maroni Jensen

Kontakt med sovjetiske komponister

Sikorski musikkforlag i Hamburg har en lang historie med sovjetiske komponister. En kulturavtale i 1955 gav dem anledning til å besøke komponister og festivaler i Moskva, men det var først på 1970-tallet at kulturutvekslingen mellom Tyskland og Sovjet tok seg opp. Da viste det seg snart at det var særlig tre komponister som gjorde seg gjeldende. Som var førsteklasses, som Duffek sier. Alfred Schnittke, Edison Denisov og Sofia Gubaidulina.

– Dette var en gyllen trio, og forlaget var lykkelig over å kunne begynne å arbeide spesielt for disse. Snakke med utøvere, radiofolk og plateselskaper i Vesten, for å prøve å overtale dem til å fremføre, gjøre opptak og sende denne musikken, fortsetter Hans-Ulrich Duffek. Da han selv ble ansatt i forlaget i 1982, kjente han ikke mye til Gubaidulinas musikk, men interessen utviklet seg gradvis.

– Jeg var assistent til vår sjef for seriøs musikk på 80-tallet, og da jeg fikk være tilstede på hennes verdenspremierer, lærte jeg mer om henne. På slutten av 80-tallet var det helt klart at hun var noe spesielt. Alfred Schnittke var vår hovedkomponist da, men han var annerledes. Hun hadde denne åndeligheten som gjorde henne ekstraordinær. Etter hvert som jeg begynte å arbeide for henne som hennes personlige manager, hadde jeg samtaler og diskusjoner med henne, som betydde mye for meg. Og da hun ble eldre, fikk musikken hennes et enda dypere uttrykk. Det var ennå ikke helt slik på 80-tallet. Denne spesielle tendensen mot det åndelige fikk momentum i 90-årene, vil jeg si. Johannespasjonen var den første, store oppnåelsen på denne veien. Men allerede Allelulja, som hun skrev for Berlinfestspillene, fremført av Berlinfilharmonien, guttesopran og Leipzig Radiokor under ledelse av Simon Rattle i 1990, viste i hvilken retning hun beveget seg.

Sofia Gubaidulina har med andre ord skrevet to store oratorier. Hvilket av disse vil bli mest fremført?

– Oratoriet Über Liebe und Hass, fordi det er hennes siste verk. Slik er det. Konsertlivet har en tendens til å fremføre de verkene som er skrevet ganske nylig. De tidligere verkene er ansett som gamle, og det er ingen sensasjon, ettersom nasjonale premierer allerede har funnet sted i mange land. Når det i dag fremføres samtidsmusikk, ønsker alle at skal være en begivenhet. For å få så mye presse og oppmerksomhet og publikum som mulig, så det må være noe spesielt, og det å fremføre et verk fra år 2000, som allerede har vært fremført 30 ganger internasjonalt, er ikke lenger en begivenhet. Men den tyske premieren til den nye versjonen av Über Liebe und Hass vil selvfølgelig være en begivenhet. Så sjansen for dette oratoriet til å bli fremført de neste årene, er mye større enn å få fremført et verk fra 2000.

Über Liebe und Hass er et omfattende verk, og enda mer nå med femten satser. Hvem kan tenkes å fremføre det?

Andres Mustonen dirigerte Über Liebe und Hass på
Olavsfestdagene i Trondheim i august 2017.
Foto: Bodil Maroni Jensen

– Selvfølgelig har Andres Mustonen, som verket er tilegnet, stor interesse av å få fremføre verket igjen. Gubaidulina har tilegnet begge versjonene til ham. Valery Gergiev vil fremføre den nye versjonen ellerede i november i St. Petersburg, med de samme solister og kor som her i Rotterdam. Og selvfølglig da med hans eget Marinskijteaterets orkester. Med den erfaringen han nå har med verket, tror jeg de forestående fremføringene i St. Petersburg vil bli enda mer presise når det gjelder detaljer.

– Videre vil Sofia Gubaidulinas musikk bli fremført gjennom hele sesongen 19/20 i Konserthaus Berlin, forteller Duffek.
– Christoph Eschenbach, som er den nye sjefdirigenten for Konserthusorkesteret fra 2019, har valgt henne som composer-in-residence. På slutten av sesongen vil det være en stor presentasjonskonsert for henne, og vi har foreslått dette oratoriet og håper sterkt at det vil få sin Tysklandpremiere i Berlin da. Så er det også andre muligheter og vurderinger, men de er det for tidlig å snakke om nå.

Religiøst budskap

Å komponere er en form for gudstjeneste, har Sofia Gubaidulina uttalt. Musikken hennes oppfattes derfor som religiøs enten hun bruker tekster eller ikke. Hva betyr det for publikum og konsertarrangører at det finnes et religiøst budskap i musikken?

– Alle komponister har et visst budskap, og i hennes tilfelle er det åndelighet og religion. De som presenterer musikken hennes, vet hva slags komponist hun er og hva slags musikk de får. Alle vet dette, og det er ikke noe problem. Religion er noe alle er opptatt av. Religion er negativt når det resulterer i konflikt og hat, men er for mange inspirerende og berikende. Tro og trosforestillinger vil aldri slutte å oppta menneskene, og religion vil alltid finne sted i musikk og i konsertprogrammer, sier Duffek og legger til:

Forlagsdirektør Hans-Ulrich Duffek og Sofia Gubaidulina på
Festspillene i Bergen 2018, der Gubaidulina er festspill-
komponist. Foto: Bodil Maroni Jensen

– Nå i hennes alder ser mange Sofia Gubaidulina som en kvinne som har hatt et langt liv og som kanskje har en melding og et budskap å melde. Hun er anerkjent som en seniorkomponist, en klok kvinne som får respekt alle steder. Hun er en sterk stemme i musikkverdenen og får priser for sitt livsverk. Vi ser det reflektert i et stort antall fremføringer.

Hva betyr samarbeidet med Sofia Gubaidulina for forlaget og for deg personlig?

– Vel, for øyeblikket er hun den viktigste komponisten i vår katalog. Hun er en av de mest fremførte nålevende komponister, og for meg som hennes manager, tar hun det meste av min arbeidstid. En komponist du er opptatt av hver dag, har en spesiell betydning for deg. Det er en berikelse å arbeide med musikk som har slike eksistensielle idéer og slik dybde og betydning som det Sofia Gubaidulinas musikk har.

Notater fra urfremførelsen av Über Liebe und Hass i femten satser

Verket begynner i dypet. Bassen krabber seg trinnvis oppover og skaper en intens lyttende oppmerksomhet for hvert ord han uttaler. Brutte oppadgående klaverakkorder sender lysstrimer gjennom orkesteret. Et mykt messende kor reder grunnen for sopranen. Vokallinjene er sørgmodige og står alene i hvert utsagn før de omsluttes av orkesteret.

Forskjellige orkestergrupper farer over lydbildet med brede strøk. Her er også sarte partier og bilder på hengiven kjærlighet, men det er rystelsene som blir værende lengst i minnet. Klangen som tømmes skånselsløst over oss. Tektoniske klangflater som kjøres inn i hverandre. Drønnet, den sprutende musikalske lavaen, inntil det ikke er mer å hente fra stemmer og orkester. Tror vi. Men Gergiev beregner sine forløp. Det kommer mer, på grensen av hva utøvere og publikum kan makte. Sangerne roper, kontrollert, råsterkt, mirakuløst nok med klang. Lydbølgene treffer oss hardt, skyller over oss. Vi lytter med hele kroppen. At ørene skulle være organ for lytting er absurd.

Jeg føler nesten lettelse ved at det ikke er en opphavsperson tilstede. Hvordan hadde hun møtt dette sakrale byggverket hun til nå kun har forestilt seg. Men jeg har sett henne lytte til sine egne musikalske utbrudd, og til innadvendte partier. Alltid med den samme intense oppmerksomheten. Aldri tilbakelent. Hun hadde tålt det, fordi hun alt har gjennomlevet dette dramaet.

Sofia Gubaidulina på Ole Bull-akademiet på Voss, mai 2018. Foto: Anita Vedå, Smau media

Jeg minnes hennes ord fra Tallinn:

«Mange ganger når jeg har disse tekstene i hodet, begynner jeg å gråte. Særlig når jeg kommer til dette Jeg hater. Denne fryktelige aggressiviteten. Jeg føler den musikalske substansen i fortissimo, espressivo. Og plutselig disse kontrasterende tekstene hvor jeg samtidig ser min kjære, min elskede, komme gående på marken, og vi vil være sammen i ren kjærlighet. Disse stedene hvor jeg stiller kjærlighet og hat sammen får meg til å gråte. Men disse tårene er også en stor lykke. For i disse øyeblikk er mennesket forenet med Gud, i disse øyeblikk av kunstnerisk kontrasterende substanser.»

Foto: Anita Vedå, Smau media

For noen er Sofia Gubaidulina for religiøs. Det blir for tungt av kristendom og gudstjeneste. For meg er det ikke slik. For meg er det snakk om musikalske krefter og størrelser. Ikke abstrakt musikk, langt ifra. Liv og død og hat og kjærlighet er vårt alles. Men jeg savner ikke en forklaring eller begrunnelse for forløpet. Vi får være med Sofia Gubaidulina inn til margen av musikalsk skapen. Vi er gjennomrystet og ikke engang lettet når det er over. Vi er fortapt. Alene. Veien til garderoben er stusslig. Best å hverken nikke eller smile til noen. Hva skal man melde. Komme seg ut. Trekke inn kveldsluften. Overleve. La etterdønningene etter hvert møte virkeligheten. Asfalten. De usjarmerende kjedebutikkene og spisestedene rundt konserthuset De Doelen. Ikke tenke. Bare gå langsomt og la musikken ebbe ut. Ikke gjøre seg opp noen mening. Jeg aner ikke. Men Sofia Gubaidulina aner. Jeg kjenner takknemlighet. En komponist som evner, musikalsk, arbeidsmessig, følelsesmessig, å gå inn i det dypeste mørke og tre ut igjen med et forklaret, musikalsk budskap. Et liv brukt for at vi skal få oppleve dette.

***

Opptak av verdenspremieren på den utvidete versjonen av oratoriet Über Liebe und Hass av Sofia Gubaidulina, med solistene Irina Churilova, Mikhail Churilova, Vladimir Moroz, Mikhail Petrenko, Marinskijteaterets kor, Rotterdamfilharmonien og dirigenten Valery Gergiev.
Fra Konserthuset De Doelen i Rotterdam 15. september 2018.
Aktiv til 16. desember 2018

Legg igjen en kommentar