Det Norske Solistkor og Kringkastingsorkestret i musikkdramatisk toppform
Tekst: Bodil Maroni Jensen Foto: Henning Gulli/ NRK
Coro ble skrevet i årene 1974-76, et høymodernistisk verk der den italienske komponisten Luciano Berio (1925-2003) høster frukter av tiår med egne og andres eksperimenter. Et verk som slår dørene opp for den lovløse postmodernismen der alt kan sidestilles, alt kan blandes og alt kan tas ut av sin opprinnelige sammenheng.
Dette verket fremførte Det Norske Solistkor og Kringkastingsorkesteret under ledelse av Solistkorets faste dirigent, Grete Pedersen, i Store Studio i NRK 1. februar. Et utradisjonelt samspill av førti sangere og førti instrumentalister, der sangerne var plassert ved siden av hver sin makker i orkesteret.
Rolf-Erik Nystrøm, saksofon, og Silje Vatne, mezzosopran
Musikalsk forestilling
Tittelen Coro betyr kor, her en flerstemmighet av følelser, tanker, erfaringer, tekst og undertekst, soli, dialoger og samspill i forskjellige konstellasjoner. Komponisten bruker byen som bilde på verket; en uoversiktlig organisme av individer som deler innbyrdes forskjellige fellesskap og som preger og utgjør omgivelsene for hverandre.
Utrop, monologer, dialoger, samhandlinger, krangling, humor, musikalske og tekstlige forbindelser på kryss og tvers i ensemblet fikk verket til å fremstå som en forestilling like mye som en konsert. En slags musikkteater der klangrikdommen hele tiden gav assosiasjoner til samfunn, kulturer og menneskelig virkelighet. Sanselig, fascinerende, fortellende og bevegende.
Kom og se blodet i gatene
Berio har selv satt sammen teksten til Coro. Han har brukt to hovedkilder: folkemusikk og dikt av den chilenske forfatteren Pablo Neruda.
Fra Neruda har han hentet ut linjer fra flere dikt, blant annet fra hans mest kjente krigsdikt, Explico Algunas Cosas, skrevet under den spanske borgerkrigen, like etter at poeten og vennen Federico García Lorca ble myrdet i 1936. De siste linjene i diktet dukker opp flere ganger i Coro, i kortere og lengre versjoner, hver gang med full kraft i kor og orkester. Kom og se blodet i gatene. Et klagerop som samler alle. Det bryter ut med overveldende virkning. Så går livet videre. Men protesten ligger alltid på lur, som en slumrende vulkan.
Fra folkemusikken har Berio hentet ut tekstpartier, melodiske vendinger, syngemåter og komposisjonsteknikker fra forskjellige tradisjoner og kombinert dem hemningsløst fritt med elementer fra annen folkemusikk. Forskjelligartete klanger og idéer flyter inn i tidsstrømmen i verket og utfyller bildet av byen som et ustoppelig foranderlig sted. Utgangsmaterialet kan være gjenkjennbart en stund før det forsvinner inn i den store klangen, der egenarten viskes ut.
Peyee Chen, sopran, Lieselot de Wilde, sopran, Trygve Aarvik, obo
Utvidet Solistkor
Det Norske Solistkors 26 sangere var supplert med 14 sangere til. Solister alle sammen, med suveren beherskelse av situasjonen når de reiste seg «i mengden» og plutselig sto frem med sitt. Sanglige individualister, men samtidig med en klanglig attityde som gav fremføringen et enhetlig preg. Overraskende også fordi helheten består av så forskjelligartet materiale.
Rapsodisk handling
Å følge teksten vi fikk utdelt gikk bra en stund, men når den begynner å gli fra hverandre og forskjellige linjer gjentas samtidig og i en annen rekkefølge, er det bare å slippe tekstheftet. Da er man kommet inn i dette konglomeratet av et verk. Da utforsker man de lydlige omgivelsene som om man er på besøk i en fremmed by.
Tekstene handler om fellesmenneskelige erfaringer, kjærlighet, lengsel, sorg, håp, glede. I løpet av få takter ble det utspilt scener og tegnet klare roller. Prestasjoner som var kleinkunst på høyt nivå. Ditte Marie Bræin førte oss klokt inn i verket på ukunstlet vis. Dermed ble kontrasten til dramatikk og kaos stor ved første utbrudd av Nerudas blodige refreng. Sopranen Peyee Chen utmerket seg med et virtuost munnhugeri i beste Cathy Berberian-stil, med topp timing i dialogen med mezzosopranen Marit Sehl.
Vi kunne kanskje forvente et noe tydelig samspill innen hvert av de førti parene, men til gjengjeld fikk vi et glansnummer av barytonen Halvor F. Melien og hans makker, trombonisten Sverre Riise. Autoritativt sunget, og røft og selvbevisst spilt.
Ingrid Stige, mezzosopran
Sjeldne klangkvaliteter
Samklangen av instrumenter og menneskestemmer gav stor uttelling. Fininnstilte klangfarger og varierende klanglig materialtetthet gav følelsen av å høre flere av kvalitetene for første gang. Strømmende akkorder i kor og orkester kunne få klangen til å fremstå som arkitektoniske plater. Ingen frasering, kun rene, lange toner. Så gradvis, og med full kontroll, ble karakteren endret til porøs og gjennomsiktig lyd. Andre steder ble intensiteten i ensemblets tette, utholdte akkorder tappet, slik at uttrykket skiftet fra rasende utbrudd til gråt. Når svaktklingende clustertepper bredte seg utover i rommet, var kornete vibrasjonslyder til å ta og føle på. Rene klanglige nytelser.
Stemmebruken varierte i et spenn fra klassisk til nasalt, det siste en uhørt, fremmedklingende koreffekt, og til talekor og hvisking.
Lytting og balanse
Verket, som er på en time, rullet frem med stadig nye, uventete konstellasjoner av tekst og musikk. Presisjon i fremføringen og variasjon i uttrykket skapte spenning, fortelling og drama. Fremføringen gikk tett inn på nervetrådene i verket og spente publikums oppmerksomhet til det ytterste.
Hele tiden kunne vi ha full tillit til at dirigenten Grete Pedersen visste hva hun ville med klangkreftene, til hennes aldri sviktende lyttende balansearbeid.
Selv der brottsjøer av lyd ble tømt over oss, fløt koret mirakuløst oppå. De druknet aldri. Et overbevisende, elegant samarbeid hørte vi der en bevegelse gikk gjennom orkesteret, fra instrument til instrument, som på én impuls. Det var også snakk om lytting, og teknikk, når sangere og instrumentalister justerte seg så tett inntil hverandres klangfarge at det ikke var mulig å skjelne dem fra hverandre.
Solistkoret + Kork er sant
Når komponister skriver utradisjonelt som dette, kreves det samarbeid for å få det fremført. Kringkastingsorkestret og det Norske Solistkor fremførte Coro første gang under Ultimafestivalen i 2014. Denne gang blir det også plateinnspilling. Det gir anledning til å bli enda bedre kjent med verket. Coro er for lengst blitt en klassiker, et referanseverk som viser hvor mye av samtidsmusikken i dag kommer fra.
Coro (1976)
av Luciano Berio
Det Norske Solistkor
Kringkastingsorkestret
Grete Pedersen, dirigent
Store Studio, NRK
1. februar 2018
