Bodil Maroni Jensen
Dracula på Kungliga Operan 2017

Populærkultur og samtidsmusikk

Nyskrevne operaer er noe av det vanskeligste å selge for de store operahusene. Da kan man, som Kungliga Operan i Stockholm gjør, satse på at populærkulturens førstevampyr, Dracula, kan skaffe nytt blod til denne dyreste av alle kunstarter.

 Tekst: Bodil Maroni Jensen   Foto: Carl Thorborg, der ikke annet er oppgitt

Draculakomponisten Victoria Borisova-Ollas
Foto: Martina Holmberg

Musikken er ved den russisk-svenske Victoria Borisova-Ollas, som hermed er den første kvinnelige komponist med en helaftens opera på denne 235 år gamle scenen. Hadde dette funnet sted for bare noen år siden, hadde poenget vært løftet frem i mediene. Nå har det knapt vært nevnt, enten fordi man ikke kjenner historien, fordi operastoff selger for dårlig eller fordi man er lei av disse første-gang-en kvinne-temaene. Uansett forklaring illustrerer dette hvor vanskelig det kan være å nå ut med noe nytt for denne kunstarten.

Med Dracula sikter man seg bevisst inn på nye publikumsgrupper og viser huset fra sin mest spektakulære side, med elleve solister og sju korister i mindre roller, operaens kor og orkester, akrobatikk og teknik, vampyrer, engler og demoner.

Handlingen er hentet fra Bram Stokers skrekkroman fra 1897. Librettoen, av Claes Peter Hellwig og Kristian Benkö, er tro mot hendelsesforløpet i boken. Teksten er tydelig, men ordrik. Enkelte partier oppleves nærmest som transportetapper for å komme videre i historien. Her kunne librettistene ha stolt mer på sceneuttrykket hos sangerne, på regien, og ikke minst på komponisten, som utmerket godt klarer å ta handlingen videre i musikken.

Lyden av skrekk og gru

Lucy blir vampyr og må drepes

Borisova-Ollas har sin styrke i orkesteret. Det er fantasifullt utnyttet, med variasjon i farger, intensitet og struktur i klangveven. Ofte lar hun det musikalske uttrykket kontrastere handlingen. Idyll med fløyter og klokkespill akkompagnerer skummel handling, og utbrudd og hissige rytmer foregriper farene før vi er blitt oppmerksomme på dem. Best er hun i de store skrekkscenene. Her kjører hun tempoet opp, pøser på med messing og slagverk, zoomer inn på små motiver som gjentas i huggende, intense rytmer og topper det hele med kor og elektroniske effekter. Dracula hveser og stemmer fra horder av udøde summer fra høyttalere rundt i salen. Dette gir det ekstra gyset vi godt kan tåle i teatret, også vi som ikke orker å se en grøsser på film.

Scener på løpende bånd

Operaen er bygget opp med enkeltstående scener, en parallell til brev- og dagboksformen i romanen. Tablåene lenkes sammen av et nedtonet orkester eller av elektroniske lydstrekk.

Scenene har forskjellig type musikk, og varaiasjonen er stor. Tonespråket er romantisk, neoklassisk, folkemusikalsk og modernistisk, alt etter hva som tjener handlingen. Komponisten har sagt at hun mener teksten er det viktigste. Musikken er underlagt den. Jeg tror hun hadde tjent på å gi musikken en sterkere egenverdi. Den er flott og effektiv som handlingsdriver og stemningsskaper, men vi savner komponistens egen stemme. Noen steder oppleves musikken som for konvensjonell og sjablongmessig til virkelig å holde på interessen. Med Borisova-Ollas’ klanglige fantasi og orkesterkunnskap ser jeg det som et valg hun har tatt, at hun langt på vei har skrevet illustrasjonsmusikk, mer enn et kunstnerisk selvstendig verk.

Teksten i front

Med håndverksmessig sikkerhet sørger komponisten for at teksten hele tiden oppfattes. Hun tynner blant instrumentene og demper klangen under sangen, og er umiddelbart klar med en reaksjon eller utfyllende kommentar i orkesteret etterpå. Slik bølger det naturlig, mellom tekst og orkester. Men det musikalske materialet sangerne har fått, er derimot mer ensartet og overraskende tørt. Det er som om komponisten ikke har lagt inn like mye emosjoner her som i orkesteret. Eller så er det særs vanskelig å uttrykke følelser i den spingende melodiføringen.

Sangerne har også en del tale, og noen ganger synger de uten orkester. Variasjonen utnyttes for å gi maksimal kontrast og spenning i en klanglig oppbygging fra én stemme til fullt orkester med solister. Koret farger orkesterklangen med ordløse stavelser eller besvergende og eggende påkallelser.

Manglende uttrykk i rollene

Joel Annmo som Jonathan, Elisabeth Meyer
som Minna, Ola Eliasson som Dracula

Mens regigrepet for mange klassiske operaer i dag er å legge handlingen til vår tid, er det her tvert om en tidstro regi, der miljøet er som i boken; 1800-talls, britisk overklasse. Derfor kan man nesten komme til å tro at den pripne, viktorianske stilen har holdt sangerne litt i tøylene. Kanskje har det vært et ønske å fremstille det store persongalleriet mer som typer og komiske figurer, enn som personer. Men de store kreftene i handlingen og i orkesteret kaller på følelser, og vi trenger å gjenkjenne dette i sangen også.

Vi skal forstå hvordan Mina klarer å forlate sin syke mann og falle for Dracula, enda hun vet han er vampyr. Vi skal oppleve henne som lengtende, manipulert og forført, og så overbevist elskende. Og vi skal forstå hvordan Dracula, etter firehundre år, gjenkjenner kjærligheten i Mina, og ber henne gjøre ham til menneske igjen ved å stikke sølvnålen i hjertet hans, slik at han kan unnslippe sin vampyrtilværelse. Teksten forteller oss alt dette, men vi savner mer uttrykk i sangen.

Gode stemmer

Likevel nyter vi flere av stemmene. Elisabeth Meyer med sin åpne, klare, fint fargete stemme som Mina, Joel Annmo som hennes forlovede, en følsomme tenor som faktisk gir karakteren dybde, og Ola Eliasson som Dracula. Han synger godt og har det nødvendige nærværet på scenen, men yttrykksmessig er han nøytral i flere scener. Det er uklart om han er skummel eller lidende. Men mot slutten gjør han inntrykk med sin kjærlighet. Duettene til Mina og Jonathan og Mina og Dracula er høydepunkter og steder å hengi seg til sangen. Sanna Gibbs som Lucy, et av Draculas ofre, spiller rollen sin levende og morsomt og bidrar med en karaktertegning vi kunne tålt mer av hos flere.

Operaen åpner og slutter med den samme arien av Elisabetha, Draculas hustru, som begikk selvmord for firehundre år siden. Katarina Leoson synger med innlevelse den melankolske, rom-aktige melodien.

Dracula overmannes av vampyrer på Draculas slott

Teatermagi

Draculas medium i flere tiår har først og fremst vært filmen. Det er også laget noen musikaler om ham, men aldri tidligere en opera. Hvordan kan teateret konkurrere med filmen, når det gjelder skrekkeffekter og overnaturlige tildragelser? Jo, man bruker teatermagi. Nærheten til det som skjer. Fryden ved faremomentene. Oppfinsomhet. Virtuositet. Sjonglering med teknologi, manipulering med lys og lyd.

Draculaoppsetningen på Stockholmsoperaen bærer preg av å være en drøm for regissør og lysmester Linus Fellbom og scenograf og kostyme- og maskedesigner Dan Potra. Vi får ikke noe Draculas slott, men enkeltstående kulisser som kommer opp av gulvet, eller ned fra taket. Omgivelsene skapes av lys og store mengder røyk. Elegant, poengtert og frydefullt.

Når Jonathan beveger seg inn i den forbudte fløyen på Draculas slott, skapes korridoren av en lysstråle, kjellergrå og støvete. Og når han overfalles av unge, kvinnelige vampyrer i en kjempeseng, blir sengen vippet opp og vi følger orgien en face, som om vi hang over dem. De blodsugende damene slåss om byttet, de kravler rundt, og sengen snurrer (Jonathan er åpenbart fastspent), og rundt den igjen; dyprøde, roterende sentrifugalkrefter projisert i løse luften.

– Gi meg ditt blod

Lars Bethke som Draculas dobbeltgjenger,
og Sanna Gibbs som Lucy

De mest utagerende vampyrscenene blir utført av Draculas dobbeltgjenger, Lars Bethke. Når Lucy drepes, kommer han flyvende ned over henne, og voldtekten finner sted i en fontene med rennende vann. Sluttscenen er en tour de force, der regi og teknologi går opp i en høyere enhet. Herlig teater!

Dirigenten er den amerikanske Karen Kamensek. Hun ivaretar variasjon og karakter i orkesteretpartituret, og er påpasselig lyttende til balansen mellom sangerne og orkesteret.

Tolv forestillinger på en hovedscene er en sjelden storsatsning for en ny opera, og Stockholmsoperaen har lykkes i å nå et stort publikum med denne operaen. Flere forestillinger er utsolgt. Siste forestilling er 7. desember, og det er kun få billetter igjen. Men om Dracula blir noen gjenganger på repertoaret, er jeg likevel i tvil om.

Dracula
12 forestillinger på Kungliga Operan, Stockholm,
28. oktober – 7. desember 2017
Komponist: Victoria Borisova-Ollas
Libretto: Claes Peter Hellwig og Kristian Benkö
Regi og lys: Linus Fellbom
Scenografi og kostymer: Dan Potra
Koreografi: Lars Bethke
Dramaturg: Katarina Aronsson

Roller:
Mina – Elisabeth Meyer
Jonathan – Joel Annmo
Dracula – Ola Eliasson
Elizabetha – Katarina Leoson
Lucy – Sanna Gibbs
Mrs. Westenra – Susann Végh
Quincey – Jon Nilsson
Holmwood – Kristian Flor
Dr. Seward – Johan Edholm
Dr. Van Helsing – Lars Arvidson
Renfield – Jonas Degerfeldt
Tre vampyrer: Kristina Hansson Unander,
Kristina Hanson, Olof Lilja
Maria – Louise Reitberger
Presten – Henrik Hugo
Skygger, vampyrer. Engler, demoner, Londonfolk:
Anna Lagerkvist, Jakob Olausson,
Stina Otterström, Gustav Udd
Korsolister: Simon Petersson, Monika Mannerström Skog
Draculas dobbeltgjenger – Lars Bethke

Dirigent: Karen Kamensek
Kungliga Operans Kör
Kungliga Hovkapellet

Publisert i KlassiskMusikk 3. november 2017

Se også anmeldelse av to andre nye, nordiske operaer:
Nedstigning av Nicolai Worsaae på Takkelloftet, Den Kongelige Opera, København
Høstsonaten av Sebastian Fargerlund på Finlands nasjonalopera

Legg igjen en kommentar