Bodil Maroni Jensen

Slagverksteater – en merkelapp for hvem jeg er

Slagverkere er oppfinnsomme og ukonvensjonelle. Det minner Jennifer Torrence oss om.

Tekst: Bodil Maroni Jensen

Jennifer Torrence. Foto: Trym Schade Warloe

Gestisk drama

– Vi plukker stadig opp objekter vi aldri har brukt før, for å lage lyd. Alt merkelig som skjer i orkesteret, er det slagverkerne som tar seg av. Hvis du gir noe rart til en fiolinist, føler hun seg klossete. Vi har tillit til kriser, sier Jennifer Torrence.

Denne holdningen er med på å gi slagverkere en annen inngang til det å være musiker enn andre instrumentalister. For en fiolinist eller en oboist er det langt på vei enighet om et klangideal. For en slagverker kan det like mye være dramaturgisk effekt som teller.– Vi har en Se på oss-holdning. Når en klarinettist spiller fortissimo, ser det ikke særlig annerledes ut enn om han spiller svakt. Mens når en slagverker spiller fortissimo, så ser du det. Du ser det på gestene. Så det er lett å se hvorfor noen vil utforske dette gestiske dramaet.

Stemmen og kroppen

Her snakker Jennifer Torrence ikke minst om seg selv. Gjennom slagverksstudiene fikk hun øynene og ørene opp for instrumentalteatertradisjonen fra komponister som Cage, Kagel og Aperghis. Her er både kroppen og stemmen en del av «instrumentariet», og for en slagverker er ikke terskelen høy for å gyve løs på disse uttrykksformene.

– Vi har mange stykker der slagverkere bruker stemmen og kroppen på måter vi aldri har studert. Men vi gjør det likevel!

Som del av sitt kunstneriske utviklingsarbeid, skal Torrence utarbeide tanker om «hvordan en slagverker kan forberede og presentere perkusjonsteater, sett fra et kunstnerisk og et pedagogisk ståsted», forteller hun. Dette repertoaret av ferdigheter er noe hun selv må tilegne seg i løpet av prosjektet. Tidligere har hun tatt blant annet stemmetimer, og skal nå til The Roy Hart International Arts Centre i Frankrike og utvide repertoiret med nye vokalteknikker.

–Jeg er ikke sanger, og dette er et sangersted, så jeg er skremt. Jeg har heller ikke hatt rene teatertimer, ennå. All teatertrening til nå har vært med min stemmelærer, som selv er trenet, men på noe av den samme måten som slagverkere; de lærer teater etter at de har begynt å synge.

Logistiske utfordringer

Hoveddelen av Torrences kunstneriske utviklingsarbeid går ut på å utvikle fire timelange soloproduksjoner sammen med komponistene François Sarhan (fransk), Peter Swendsen (amerikansk), Wojtek Blecharz (polsk) og Trond Reinholdtsen (norsk), alle ved å bruke teatrale performance-teknikker og innslag fra teateret, som lys, scenografi, video, og så videre. Hvorfor søkte hun seg til Norges musikkhøgskole for å gjennomføre dette?

– Slagverkere har en stor logistisk utfordring. Vi trenger plass for å arbeide og vi trenger instrumenter. Jeg har ikke alle instrumenter jeg trenger, så jeg må spørre om å få låne. Og her har de det. På et mer teoretisk og kontekstuelt nivå ville det vært riktigere å ta dette på Kunsthøgskolen i Oslo eller som scenekunstutdanning på Høgskolen i Østfold. Men jeg har mulighet til å samarbeide med folk der, så dette er kompromiss.

På den annen side er teater en del av slagverkskunstnen, og mer og mer av samtidsmusikken generelt, så jeg tror denne utforskingen vil være både relevant og nyttig her på Musikkhøgskolen.

Triangelens triumf

Torrence med triangel. Foto: Bodil Maroni Jensen

Den første av Jennifer Torrences performance-produksjoner, No Say No Way, er laget i samarbeid med François Sarhan og er allerede fremført flere steder, i Sverige, Latvia, Irland og på Island, og nå sist på Norges musikkhøgskole.

Forestillingen illuderer en forelesning om det fantastiske instrumentet triangel, et instrument som for øvrig aldri får klinge. Et verk om forventninger, engstelse, usikkerhet, tvil, klossethet, motstand, utsettelse.

– Da vi laget verket, ønsket vi å fremstille personen som er full av engstelse, som ikke har selvtillit og utstråling. Ingen kvinne aksepteres uten utstråling. Gestene er derfor fra en manns repertoar. Kanskje det handler om den lille, maskuline jenta som er besatt av å vise sin mangel på ynde?

Redd for å le

Det er mye kroppsspråk i forestillingen og knapt noe tradisjonelt innslag for en slagverker. Er det nødvendig å være musiker for å fremføre den?

– Ja, du må være musiker. En skuespiller kunne ikke gjøre dette. Det er noe med den virtuositeten slagverkerne har i sin fysiske hukommelse. Motorisk hukommelse. Hvordan vi behandler våre ting. Hvordan vi gjøre flere ting samtidig.

Humor er en del av forestillingen – som alltid når man spiller på roller og stereotypier.

Men det er noe som er trist med å fremføre dette i konsertsaler og for musikkpublikum, legger Jennifer Torrence til:

– Folk gjemmer latteren. Vi er ikke vant til å le i konsertsalen. Det er virkelig synd hvis folk er redd for å le, når verket er så åpenbart tragikomisk. På en liten teaterscene blir det helt annerledes.

– Jeg er slagverker. Jeg later ikke som jeg er skuespiller eller danser. Så uansett hva jeg gjør, er det perkusjonsteater. Foto: Bodil Maroni Jensen

Inn i diskursen

Jennifer Torrence har samarbeidet med komponisten François Sarhan siden 2012, om flere verk. En erfaring hun bygger videre på.

– Måten jeg arbeider med komponistene på i dette store prosjektet, er at vi skaper verker i samme rom. Komponistene kommer med et konsept, og så arbeider vi med stoffet i kanskje fjorten dager. Min jobb er å være så åpen og mottagelig og tålmodig som mulig, for ikke bare har de forskjellig personlighet, de har også forskjellig arbeidsrytme. Jeg er den eneste konstante. I samarbeidet om No Say No Way var det spesielt, for jeg følte bokstavelig at jeg var François’ materiale. Det var en dialog ut i fra konseptet han hadde, der jeg gav ham feedback.

No Say No Way stiller spørsmål ved flere gjengse begreper innen scenekunst. Hvem er for eksempel regissøren, koreografen, tekstforfatteren, dramaturgen i et tett samarbeid som dette? Og hvorfor vil Jennifer Torrence først og fremst kalle samarbeidspartnerne sine komponister, når de så definitivt også har andre roller?

–Jeg bruker termen komponist fordi jeg ønsker at dette prosjektet skal ha røttene i musikk. Det er mange eksempler på at regissører og koreografer lager musikkverk. Og også musikere, for eksempel slagverkere, som lager sine egne verk. Men de verkene kommer ikke inn i den musikalske diskursen, av en eller annen grunn. Hvis ikke noen kaller seg «komponist», er det vanskelig å komme inn i diskursen. Dette er en tradisjon, og jeg ønsker å forholde meg til den. I dette prosjektet.

Jennifer Torrence har laget noen få, kortere verk selv. Improviserte verk. Men ikke nok til at hun vil kalle seg ikke komponist.

– Kanskje av mangel på selvtillit og mangel på tid. Men kanskje det er en progresjon? Først spilte jeg stykker av folk jeg ikke kjente, så av folk jeg visste om, så musikk jeg lager i samarbeid med komponister. Så kanskje komponist selv?

«Jeg har lært mye av å være omgitt av menn i hele mitt liv. Er det et problem?»

Slående kjønnsproblematikk

«Fagmiljøet for slagverk er levende tilstede ved Norges musikkhøgskole og utforsker samarbeid og samspill på tvers av sjangre og landegrenser», står det på Musikkhøgskolens nettsider. Men ikke på tvers av kjønn, kunne man kanskje tilføye. Alle slagverks-lærerne på Musikkhøgskolen er menn. Jennifer Torrences to veiledere er menn. Som slagverker har hun aldri hatt annet enn mannlige lærere. – Jeg har aldri hatt noen kvinnelig mentor bortsett fra min mor, sier hun. Hva kunne en kvinnelig lærer eller veileder ha bidradd med?

– En kvinne kunne bidradd til en rikere samtale om kjønnspolitikk. Jeg tenker mye på kjønn og seksualitet i verk som ikke engang har med det å gjøre. Men jeg lever i en musikkverden hvor de jeg respekterer mest, er menn. Jeg har lært mye av å være omgitt av menn i hele mitt liv. Er det et problem? Det er et spørsmål om hvordan vi kan få en balansert utdanning og et balansert syn på verden når vi kun får perspektiver fra menn. Vi mister noe poesi fra vår egen eksistens.

Jennifer Torrence har lykkes i mye. Hun er en fremragende slagverker, har fått flere internasjonale stipender, har spilt i diverse grupper og orkestre, blant annet under Pierre Boulez i Lucerne og har fått Kulturrådets støtte til flere slagverksproduksjoner. Hva slags karriere forestiller hun seg fremover?

– Jeg tenker ikke i de baner. Jeg håper å fortsette med forskning, som nå, og med å lage verker, som dette, sammen med komponister. Jeg har lyst til å fortsette med soloprosjekter, og forhåpentlig blir det ikke for ensomt. Men jeg liker også å spille kammermusikk, blant annet. Og så ønsker jeg å undervise, så fort som mulig, faktisk. På universitetsnivå. Undervise i musikalsk fremføring, mer enn bare slagverk. Og hvis ikke noe av dette, så tar jeg kanskje en grad i filosofi eller noe sånt?

Oppfinnsomheten driver slagverkerne.

Utfordrende tverrfaglighet

Frank Havrøy. Foto: Norges musikkhøgskole

Frank Havrøy er leder for kunstnerisk utviklingsarbeid ved Norges musikkhøgskole. Han ser det er en utfordring for Norges musikkhøgskole å skulle dekke alle sider av et tverrfaglig prosjekt, som Jennifer Torrences.

­ – Innenfor Stipendiatprogram i kunstnerisk utviklingsarbeid har vi en del veiledere vi bruker. Dessverre er det her en ganske stor overvekt av menn, og det må vi gjøre noe med. Vi må gjøre noe med hele veiledersituasjonen vår. Vi må både få inn flere veiledere og vi må få inn flere kvinnelige veiledere. Planen er å gå aktivt ut og rekruttere, og da er det naturlig at vi er spesielt aktive overfor aktuelle kvinner.

Jennifer Torrences prosjekt omfatter perspektiver som ligger utenfor det rent musikalske. Prosjektet legger ikke minst vekt på å fremvise en kjønnsproblematikk, der det mannlige og kvinnelige kommer eksplisitt til uttrykk gjennom teaterspråket. Hvordan vil Musikkhøgskolen vurdere et tverrkunstnerisk prosjekt som dette?

­ – Jo, prosjektet skiller seg ut ved at det har en del dimensjoner hvor det ikke først og fremst er det spilletekniske som blir vurdert. Det finnes en del slike prosjekter blant stipendiatene, og det er en utfordring for Musikkhøgskolen å skulle passe på at vi har en veilederkompetanse som dekker alle dimensjonene i et slikt prosjekt. Ofte er det biveileder-korpset som går inn og dekker de forskjellige typene kompetanse, mens hovedveilederen er den som har styr på selve prosjektet og fremdriften av det. I Torrences prosjekt skulle jeg gjerne hatt inn noen underveis som har teatererfaring. Hun har også mulighet til å bruke midler selv for å jobbe med en spesifikk kompetanse i løpet av prosjektet sitt.

FAKTA:

Jennifer Torrence er utdannet slagverker fra Oberlin-konservatoriet i Ohio, fra universitetet i San Diego og fra Guildhall School of Music and Drama i London. I fire år var hun ansatt i Nordnorsk Opera- og Symfoniorkester og i Bodø Sinfonietta. Siden i høst har hun vært stipendiat ved Norges musikkhøgskole, på programmet for kunstnerisk utviklingsarbeid. I 3 år skal hun samarbeide med komponister om å utvikle nye sceniske verk der hun selv har hovedrollen – på en eller annen måte.

Publisert på nettsidene til Norges musikkhøgskole 11. mars 2016 og i forskningsmagasinet Pling nr. 01-2016 (September).

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.