Bodil Maroni Jensen

Sofia Gubaidulina – levende musikkhistorie

To verk av Sofia Gubaidulina blir fremført i Oslo søndag, musikk som plasserer seg på hver side av komponistens internasjonale gjennombrudd. Mellom disse verkene ligger en musikkhistorie vi stadig må forundre oss over.

Tekst: Bodil Maroni Jensen   Toppfoto: Bodil Maroni Jensen

Orgelverket Hell und dunkel ble skrevet i 1976, kor- og orgelverket Jauchzt vor Gott i 1989. De blir fremført i Sofienberg kirke i Oslo 6. oktober 2019. Konserten er et samarbeid mellom Det Norske Solistkor, Ny Musikks konsertserie Periferien og Oslo orgelfestival.

Gjennombrudd i Vesten

Den tatarisk-russiske komponisten Sofia Gubaidulinas fikk sitt gjennombrudd i Vesten med fremføringen av fiolinkonserten Offertorium i Wien i 1981. Partituret var blitt smuglet ut til solisten Gidon Kremer, som nettopp hadde hoppet av fra Sovjetunionen. Samme år etablerte han sin egen festival i Lockenhaus i Østerrike.

Hit inviterte han Sofia Gubaidulina flere ganger, men først i 1986 fikk hun utreisetillatelse til Kremers festival. Oppholdet åpnet for en omfattende kontakt med det internasjonale musikkliv, og bestillinger og reiser har siden stått i kø for henne.

Jauchzt vor Gott

I 1989 var Sofia Gubaidulina på en fem ukers Europaturné, til festivaler i London, Amsterdam, Bad Kissingen – og igjen til Lockenhaus. I en to ukers ferie underveis, på den tyske øya Sylt, skrev hun Jauchzt vor Gott som en bestilling fra pater Josef Herowitsch, medarrangøren av Lockenhausfestivalen. Verket ble lengre enn hun hadde tenkt, hun kom i tidsnød, bad om en ukes utsettelse, men koret fra Darmstadt måtte videre. Hun sendte likevel av gårde et partitur, men for sent til å få verket innstudert. Jauchzt vor Gott ble urfremført året etter, i Køln, med Køln Radiokor under ledelse av Robin Gritton. Organist var Wolfram Gehring.

Hell und dunkel

Orgelverket Hell und dunkel ble skrevet på forespørsel fra en venn av Sofia Gubaidulina, den russiske pianisten og organisten Alexei Liubimov, i 1976. Verket ble urfremført på en uoffisiell konsert i Leningrad i 1979, sammen med musikk av Arvo Part, Alfred Schnittke og Viktor Suslin.

Liubomov var en av Gubaidulinas viktige støttespillere i Sovjettiden, en som initierte verk og fikk dem fremført blant annet med ensemblet Musikk fra det 20.de århundre. Dette ensemblet opptrådde stort sett som et undergrunnsensemble, for offentlige konserter måtte godkjennes av kulturmyndighetene, og ensemblets utforskende, utradisjonelle repertoar fra det 20.de århundre hadde ikke mulighet til å bli godkjent. Sofia Gubaidulinas musikk ble bare godkjent for offentlig fremføring noen få ganger så lenge hun bodde i Sovjet. Nettopp derfor var undergrunnsmusikere og ikke-aksepterte komponister så viktige for hverandre.

Sofia Gubaidulina var Festspillkomponist i Bergen i 2018. Foto: Anita Vedå, Smau media

«Friheten» var ordet vi brukte

Da Sofia Gubaidulina var Festspillkomponist i Bergen i 2018, kommenterte hun betingelsene hun levde og arbeidet under i Moskva, i et intervju jeg gjorde med henne:

– Det har vært min skjebne å være forbundet med et totalitært regime. Det var et stort hinder for fritt å kunne gi uttrykk for mine musikalske fantasier. På tross av at dette landet støttet kunsten, var det bare den offisielle, eller politiserte kunsten de støttet. Den som glorifiserte det diktatoriske regimet.

For meg var det helt uakseptabelt. Derfor ble jeg en persona non grata, og det å få fremført musikk, ble veldig vanskelig. Men dette hadde også en paradoksal side, for selv om det var et stort press fra myndighetene om å følge gitte retningslinjer, skapte dette presset en motreaksjon hos enkelte. Dermed var det mulig å finne støtte for den frie, såkalte undergrunnskunsten i Moskva. Det fantes musikere som var villige til å risikere sine privilegier og posisjoner. De brukte tid på å innstudere moderne, krevende musikk, og de fremførte den for et lite, men viktig publikum. Det var en enorm støtte.

Direktør i Sikorski musikkforlag, Hans-Ulrich Duffek, og Sofia Gubaidulina i Håkonshallen under Festspillene i Bergen i 2018. Foto: Bodil Maroni Jensen

Ukjent i Vesten

På begynnelsen av 1970-tallet var Sofia Gubaidulina et ukjent navn i Vesten. At hun da etter hvert ble kjent, kan i stor grad tilskrives en glemt kulturutvekslingsavtale og innsatsen til det tyske musikkforlaget Sikorski. Forlagsdirektør Hans-Ulrich Duffek fortalte meg denne historien da jeg besøkte forlaget i Hamburg i 2018. Den viser ikke minst hvor mye enkeltpersoner kan bety for utbredelsen av musikk og kultur.

Hva Hans-Ulrich Duffek fortalte

– Sikorski Forlag kom først i kontakt med russiske komponister i 1970. Sovjetunionen ønsket at deres komponister skulle bli bedre kjent i vestlige land, så be ba noen vestlige musikkforleggere om å lage en avtale med Det sovjetiske kulturministeriet. Det var bare noen få vestlige forleggere som var interessert, blant dem Riccordi, Boosey and Hawkes og Sikorski. Avtalen ble undertegnet i 1955, men ingenting skjedde, på grunn av den kalde krigen. Ingen i Vesten var interessert i sovjetiske komponister, bortsett fra en eller to symfonier av Sjostakovitsj og litt Prokofjev. Generasjonen etter disse komponistene var ikke interessant for noen. Vi hadde et kulturklima i Vesten hvor musikk fra Donaueschingen og Darmstadt dominerte konsertprogrammene, og levende Sovjetkomponister var ikke kjent. Folk trodde de skrev tradisjonell og konvensjonell musikk, sosialrealistisk musikk som ikke kunne interessere noen.

Så ble det en endring i forlagets ledelse. Grunnleggerens sønn, Hans Wilfred Sikorski, ble direktør, og han visste om denne kontrakten fra 1955. Da han startet sin periode i 1969, tenkte han at det blir kanskje skrevet noe interessant musikk i Sovjetunionen. La oss reise dit og se. Så min forgjenger, Jürgen Köchel, som sjef for seriøs musikk, og Hans Wilfred Sikorski, tok sin første reise til Moskva i 1969.

Jürgen Köchel var en pioner, vil jeg si. Han hadde en liten bok på tsjekkisk, fra 1967, der han fant navnene til de som var ansett som sentrale unge komponister i Moskva. Blant dem Alfred Schnittke, Sofia Gubaidulina, Edison Denisov. Han kunne ikke tsjekkisk, men det var bilder i boken, og med denne i hånden, reiste han til Moskva og spurte folk, også ved hjelp av tolk, hvor han kunne finne dem. Det var ikke lett, for komponistene på den tiden hadde ikke hatt noe kontakt med vestlige forleggere, så de var mistenksomme og redde, kanskje, for fremmede forretningsmenn. Hva ville de med deres musikk? Så han fant ingen åpne armer til å begynne med.

Men med årene fikk komponistene mer og mer tillit, og da Köchel reiste til Moskva, Leningrad og Kiev hvert år, noen ganger to ganger i året, ble han en kjent person i komponistmiljøene.

På den annen side prøvde Sikorski alltid å ha et godt forhold til statsadministrasjonen i Sovjet, fordi vi var avhengige av dem. De måtte gi oss tillatelse til å reise inn, og de måtte gi oss tillatelse til å reise mer eller mindre fritt rundt for å kontakte komponister.

Til å begynne med ble det ikke tillatt noe privat kontakt. Møtene i Moskva fant stort sett sted i Komponistforeningens hus. Slik startet det. Köchel ble venner med Schnittke, Gubaidulina og Denisov. De viste ham partiturer og Melodija LP-er, og han tok med seg LP-er og partiturer av Helmut Lachenmann, Pierre Boulez og så videre, til dem, slik at de ble i stand til å bli kjent med avantgardemusikk fra Vesten.

Dette var en fin utveksling av idéer og informasjon, der Sikorski var del av denne lille kulturutvekslingen mellom Øst og Vest, mellom disse fiendtlige blokkene. Og mer og mer ble disse kontaktene private, og komponistene åpnet seg for oss. Utfordringen var å ta musikken deres med til Vesten og spørre utøvere og dirigenter om å spille den her. Det var en vanskelig oppgave på 1970-tallet, for interessen var liten, og komponistene var ukjente og hadde ikke tillatelse til å reise. Vi fikk ikke vist dem frem. Derfor ble de i svært liten grad fremført og fikk ikke noen bestillinger. Det var en vanskelig situasjon for oss.

Det andre problemet var, på bakgrunn av avtalen fra 1955, at vi var forpliktet til å promotere ikke bare musikk av de sovjetkomponistene som vi verdsatte, men også musikk av gjennomsnittskomponisten, hundrevis av andre komponister som skrev svært dårlig musikk, men som hadde en sterk posisjon i sovjetisk kulturliv. En av hovedpersonene var komponisten Tikhon Khrennikov, sjef for Komponistforeningen og medlem av Det øverste sovjet. Han var en av dem som i 1948 angrep Sjostakovitsj og Prokofjev på Komponistforeningens kongress. Fra det året og frem til 1991 var Komponistforeningen i Sovjetunionen under Khrennikovs sterke ledelse.

Så det vi prøvde, var å også få fremført hans musikk i Vesten, av formelle grunner. Vi var gode venner med ham, han inviterte oss ofte til store middager og selvfølgelig alkohol uten ende. Da Schleswig-Holstein-festivalen ble grunnlagt i 1987, inviterte vi Khrennikov og unge utøvere fra Sovjetunionen til å fremføre musikken hans. Da disse unge, talentfulle musikerne spilte Khrennikovs musikk på en velansett festival, var han virkelig takknemlig for at vi organiserte det. Det gav oss frihet til å gjøre mer for komponister som Alfred Schnittke og Sofia Gubaidulina, fordi Khrennikov stolte på oss og så at vi også prøvde å gjøre noe for komponister som ikke var så verdsatt i Vesten.

I Sovjet ble det etablert en organisasjon kalt VAAP, en rettighetsorganisasjon. Også her ble vi gode venner med lederne. De lærte seg hvordan vestlig kulturliv fungerte, og de forsto at visse komponister aldri ville bli fremført i Vesten og at andre komponister vekket interesse. Og de hjalp oss, ganske uoffisielt. Vi fikk anledning til å ta med oss LP-er og partiturer til Moskva, og partiturer tilbake, noe som var forbudt.

Vi brukte denne muligheten, selvfølgelig, til våre behov. Situasjonen forbedret seg mot slutten av 70-tallet, fordi innflytelsen fra Darmstadt og Donaueschingen ble svakere. Tidsånden endret seg. Det ble større stilistisk åpenhet i Vesten, og vår pågående promotering av navn som Sofia Gubaidulina og Alfred Schnittke ble mer og mer fruktbar.

Så vil jeg nevne støtten vi fikk av Detlef Gojowy, redaktør ved Vesttysk Radio og programansvarlig for Witten kammermusikkfestival, der Sofia Gubaidulina ble fremført. Likeledes betydde Berliner Festwoche mye. Berlin var ennå en øy i DDR, og Berlin hadde den politiske oppgave å bygge broer mellom Øst og Vest. Nesten alle kulturarrangementer som fant sted i Berlin, hadde dette temaet i bunnen. Jeg tror Berliner Festwoche ble grunnlagt særlig for å presentere musikk fra Sovjetunionen. De programmerte mange av komponistene fra Moskva, blant dem Sofia Gubaidulina.

I 1979 var det et omfattende kulturutvekslingsprogram mellom Sovjet og Frankrike. Dirigenten og komponisten Pierre Boulez satte opp et program i Paris med sovjetiske komponister: Silvestrov, Schnittke, Denisov og Gubaidulina. Khrennikov protesterte og var sint. Hvordan kunne Gubaidulina og Schnittke representere sovjetisk musikk? Men Boulez holdt på sitt. Det var historisk. Da perestroikaen begynte å gjøre seg gjeldende i 1985, ble alle disse komponistene fri til å reise til Vesten.

Sofia Gubaidulina og Hans-Ulrich Duffek på Sjostakovitsj-festivalen i Gohrisch i 2017, der Sofia Gubaidulina fikk Sjostakovitsj-prisen. Foto: Bodil Maroni Jensen

Koda

Dette kapitlet i musikkhistorien fikk jeg av forlagsdirektør i Sikorski, Hans-Ulrich Duffek, i Hamburg i april 2018.

Et nytt kapittel i Sofia Gubaidulinas liv og karriere begynte da hun forlot Moskva i februar 1991. Ved hjelp av venner, og ikke minst Sikorski Forlag, etablerte hun seg på et lite sted utenfor Hamburg. Hun er i dag 88 år gammel og har lenge vært en av de mest fremførte nålevende komponister i verden. Bare i 2018 hadde hun to store urfremføringer: en utvidet versjon av oratoriet Über Liebe und Hass og fiolinkonserten Dialog: Ich und Du. Det er stadig planer for å fullføre arbeid hun har liggende.

Geir Draugsvoll og Sofia Gubaidulina. Forberedelser til konsert i St. Johannis-kirken i Hamburg 13. mars 2019. Foto: Bodil Maroni Jensen

Hennes samarbeid med den norske akkordeonisten Geir Draugsvoll er vel kjent her hjemme. Etter en improvisasjonskonsert i Hamburg i mars i 2019, der Sofia Gubaidulina selv deltok som utøver sammen med Draugsvoll, Alexander Suslin og Heinz-Erich Gödecke, sa hun:

– Det åpner seg så mange muligheter i samarbeid med slike nyskapende mennesker. Jeg er ved slutten av min vei og kan ikke skape så mye mer, men i samarbeid med slike musikere finnes det muligheter til å fortsette og fortsette å skape.

Sofia Gubaidulina hjemme hos seg selv, ved flygelet hun har fått av Mstislav Rostropovitsj. 15. mars 2019. Foto: Bodil Maroni Jensen

Legg igjen en kommentar