Komponisten og skribenten Synne Skouen fyller sytti 8. august. I femti av disse har hun vært til stede i offentligheten med meninger og mot. En ustoppelig forkjemper for smale kulturuttrykk og for det nye i kunsten. En talsperson for «folk færrest». Forstår vi hvor viktig en slik selvstendig stemme er for «folk flest»?

Tekst: Bodil Maroni Jensen
Foto: Euishin Kim / Det Norske Kammerorkester

– Hvis jeg skulle rådgi yngre folk, så vil jeg alltid si at det er viktig å stå for det man mener og å si det høyt. Men hvis du ikke har evnen til å ta støyten, så må du ikke gjøre det. Da må du la det være. For det er en helt klar risiko her. Så på kort sikt er det muligens ikke smart, men på lang sikt er det det, også for selv­respekten. Og så fins det en offentlighet der som har krav på å bli informert. Hva skulle vi gjort uten kommentariatet?

Journalist eller komponist?

Det begynte i Arbeiderbladet. Atten år gammel fikk Synne Skouen sommerjobb som journalist. Samtidig søkte hun opptak ved Musikkhøgskolen i Wien. Dermed var dobbeltløpet i gang.

– Jeg var sikkert i en skvis. Skulle det bli journalistikk eller skulle det bli musikk? Jeg kan egentlig ikke huske det. Jeg klarte aldri å bestemme meg.

I 1974, tjuefire år gammel, ble hun musikkanmelder i samme avis. Da hadde hun fire års komposisjonsutdanning fra Wien bak seg og var begynt på diplomstudiet ved Norges musikkhøgskole. Arbeiderbladets forrige musikkritiker, Klaus Egge, hadde gitt henne rådet om ikke å forbli kritiker i mer enn ti år, for ellers ville hun komme til å bli for selvkritisk som komponist. «Pass på komponisten i deg, så du ikke kvæler´n», sa han. Hun fulgte rådet.

Men parallelt tok hun likevel på seg å være musikktidsskriftet Ballades første redaktør. Dette var en musikkpolitisk kamptid, der en av de fremste sakene var å få mer samtidsmusikk inn på repertoaret, ikke minst i symfoniorkestrene og i Operaen.

Vi var i kampmodus

– Dynamikken i opprettelsen av Ballade var innlysende. Det var Kunstner­aksjonen i 1974, alt som hadde skjedd der med kunstneres krav om økt bruk og vederlag og forhandlingsrett med staten og ikke minst samarbeidet mellom kunstnergreinene. Jeg tror at man ikke fullt ut forstår hvor viktig kunstner­aksjonen var for en felles forståelse blant kunstnere, for hvilke utfordringer vi hadde, hvordan vi skulle kjempe og støtte og bruke hverandre.

Etter å ha holdt seg til Klaus Egges råd igjen, ti år maks, sluttet Synne Skouen i Ballade i 1986. Hun hadde skrevet musikk jevnlig siden debuten i 1977, men nå ga hun seg noen år hvor hun kun komponerte. Hun skrev musikk til teater og radioteater, hun skrev orkester- kor- og kammermusikk, og ikke minst skrev hun musikken til Volven, en ballett koreografert av Kjersti Alveberg og urfremført i den Norske Opera i 1989. Da stillingen som musikksjef i NRK P1 ble lyst ut i 1992, søkte hun og fikk den.

– Grunnen til at jeg søkte musikksjefjobben i NRK, var at jeg hadde fått avslag i Den Norske Opera om å lage opera om Fridtjof Nansen, med libretto av pappa. Da tenkte jeg at nå kan jeg gå inn i furtekroken sammen med alle de andre komponistene som har fått avslag på et eller annet prosjekt, eller jeg kan sale om.

Midt i musikken

I oktober 1993 ble trekanal-radioen opprettet i NRK, og Synne Skouen ble musikksjef i P2, kulturkanalen. Den største endringen hun bidro til, var å opprette Midt i musikken, et timelangt daglig direktesendt aktuelt musikkprogram, et samarbeid mellom «alt som kunne krype og gå» i musikkredaksjonen.

– Vi fikk inn folk utenfra som elsket musikk og som hadde journalistikken sin fra et annet hold, fra et nyhetshold. Og det trengte vi. Vi trengte den gjen­sidige befrukt­ningen mellom et drevent nyhetsjournalistisk miljø og all den kompetansen som musikk­redaksjonen hadde. For det var ikke det at man ikke hadde bedrevet journalistikk tidligere i musikkredaksjonen, men man hadde ikke bedrevet kritisk nyhetsjournalistikk. Det hadde man ikke.  

Kulturkrasj

I 1999 satt Skouen i utredningskomiteen som skulle se på muligheten for å samle alle kulturredaksjonene i NRK til én stor flermedial kulturavdeling. Hun ble oppfordret internt i NRK til selv å søke sjefjobben, som hun fikk. Kulturavdelingen ble opprettet 1. januar 2000.

– Ambisjonene var høye. Jeg så for meg hvordan dette skulle forbedre kulturtilbudet fra NRK. Vi skulle løfte i flokk. Og så gikk det helt galt.

Allerede det første året ble budsjetter beskåret og programmer forsvant.

– Det hadde vært fryktelig morsomt å sitte og planlegge hele denne nye avdelingen, men så begynte nedturene med én gang, ned­byggingen av det organisasjonskartet som vi hadde arbeidet fram. Det viste seg jo at det lå egentlig ikke i dette at det skulle bli noe nytt og slagkraftig. Det lå i dette at man skulle rasjonalisere kultur­ressursene, og derfor sa jeg opp.

En ny talerstol

Tretten måneder var Synne Skouen kultursjef i NRK. Da hun sluttet, fikk hun et brev fra redaktøren Harald Stanghelle. «Det står respekt av at du forlot NRK og måten du gjorde det på. Vil du bli spaltist i Aftenposten?», skrev han.

Her fikk hun frie tøyler og kunne kommentere alle de spørsmål og emner hun ønsket.

– Det handler jo ikke om hele verden. Man får sine saker som man brenner mer for enn andre, og det er dem man fighter for. Det er dem man gir en stemme.

«Til ingen nytte», sukker hun tungt, i sin siste spalte i Aftenposten i januar i år. Ja, mon det? Hvor hadde norsk kulturliv vært uten motkrefter og motforestillinger som de Synne Skouen har vist og satt inn?

Facebook – den nye kulturkanalen

Til trøst for mange har hun for lengst skapt en spalte på Facebook. Profilen er åpen for alle, og måten hun – og mange – bruker forumet på, ser hun langt på vei som en reaksjon på den manglende kulturdekning i de store mediene.

«På sitt beste et kreativt forum der aktørene selv setter agendaen. Der det ikke finnes noen deadline, bare online boltring i egen­nyheter og egenoppslag. Spørsmålet er om pressen kan leve med sitt fremtidige rykte som den som lot det skje, uten å ta det kritiske kulturoppdraget.»

«Facebook – den nye Kulturkanalen?», Aftenposten 28.06.2018

Underveis har Synne Skouen også vært leder i Norsk Komponistforening, og ringen, som begynte med pianospilling, leikaring og kornett i guttemusikken, er i ferd med å sluttes når komponisten innser at «skrivingen av noter har tatt mer og mer over.»

FRAM er tittelen på en ny opera, bestilt av Den Norske Opera & Ballett. Den skal være ferdig i 2022. Det er antagelig ikke lenge til.

Artikkelen er skrevet for KlassiskMusikk, der den ble publisert 6. august 2020