Bodil Maroni Jensen

Teknologi og kjærlighet – en fremtidsfabel

– Når teppet går ned, skal man sitte igjen og lure på om det har gått bra eller ikke, om de transhumane er blitt opphøyet til singularitet. Vi vet jo ikke…

Tekst: Bodil Maroni Jensen   Foto: Erik Berg, der ikke annet er angitt.

Komponisten Rolf Wallin sitter henført og snakker om sluttscenen i operaen Elysium, en fabel der utopiske drømmer og skrekkscenarioer veksler om overtaket. Librettoen henter næring fra teorier og spekulasjoner om hvordan teknologien kan utvikle og endre mennesket til det bedre. Likevel er det ikke forestillinger om fremskritt som er hovedsaken, forteller han. Det er frykten for det ukjente. Tvilen som melder seg før man tar avgjørelser hvor det ikke er noen vei tilbake.

Komponisten Rolf Wallin. Foto: Benjamin Ealovega

Vi prøver å belyse redselen for forandringer, men også viljen til forandring, begge deler unikt menneskelige.

Rolf Wallin er opptatt av eksempler i historien som viser at det vi i dag tar som selvfølgelige rettigheter og opplagt levevis, i sin tid ble oppfattet som unaturlig eller i strid med Guds vilje. Spørsmålet han stilte seg da han gikk i gang med operaen var dette:

– Hvilket framskritt ville vi liberale, frihetselskende vestlige oppleve som «mot naturen» i dag?

Chip og empati

Operaen har navn etter den mytologiske forestillingen om Elysium, det evig paradisiske tilholdssted. Wallin trekker frem Beethovens 9. symfoni og Schillers Ode til gleden, der det handler om Gleden – Elysiums datter, og om rettferdighet og brorskap.

– Dette har vi sunget om i nærmere 200 år, men ennå har vi ikke klart å få det til! Kanskje er det empatien vi mangler? Kanskje vi ikke er empatiske nok?

Dermed kom idéen med chipen, implantert også i operaen.

– Chipen er et bilde på utvidet empati. Selv om den er teknisk, kan den gjøre oss mer menneskelige, hvis menneskelig betyr å ha medfølelse. Tenkt om det ville være den eneste måten å komme videre på, å operere inn noe i kroppen?

Ved hjelp av chipen kan menneskene utveksle alt av tanker og følelser på et millisekund. Misforståelser, krig og konflikter forsvinner, forklarer han.

– Språket vårt er jo så forferdelig begrenset og klossete i forhold til det rike mylderet av tanker, emosjoner og sansninger vi opplever inne i oss selv, men som det er så vanskelig å formidle til andre. Og ofte blir misforståelsene til hat og vold.

Og hit vil han gjerne få oss, Rolf Wallin, så vi vil tenke: «Åh, det hadde vært så fint å være der, hvor alle forstår hverandre».

Er vi kapable til å være humane?

Rolf Wallin er engasjert i politikk og samfunnsutvikling, men han har ikke villet blande sine egne standpunkter inn i operaen. Det han har villet er å vekke reaksjoner og refleksjoner.

– Det en opera kan gjøre, er å hensette publikum til et sted de ikke kunne kommet til på en annen måte. Du flytter inn i en verden som forhåpentligvis gjør at du går ut med noen refleksjoner som også går dypere inn i hva det er å være et menneske.

Selv om Wallin ønsker å holde sine egne synspunkter utenfor i denne operaen, er det en tydelig pessimisme å spore når man snakker med ham.

– Vi er ikke kommet så mye videre, sier han, med tanke på alle håp og ønsker og politisk gode hensikter opp gjennom tidene. – Men vi bør vel se å få orden på sakene våre uten å operere chips inn i halsen…

En tradisjonell opera

Eli Kristin Hanssveen, Kvinnen, Aksel Rykkvin, Gutten,
Ketil Hugaas, Ektemannen.

På tross av den eksperimentelle handlingen, er Elysium en tradisjonell opera, sier Rolf Wallin, hvis «tradisjonell» refererer til en utvikling som fornyer seg, i motsetning til «konvensjonell», som sier at det har stivnet og står stille.

Librettoen er skrevet som et psykologisk utviklingsdrama. De fem solistene bruker både klassisk syngemåte og syngestil fra pop og rock. Til forskjell fra tradisjonell operasang synges det med mikrofon, og der kommunikasjonen går via en chip i halsen, blir stemmene elektronisk bearbeidet. Likevel er idealene de store operakomponistene:

– Dette er egentlig helt i Strauss-Debussy-Wagner-tradisjonen, alle de jeg ser opp til. Spørsmålet er bare hva jeg i dag gjør med mitt språk i denne tradisjonen?

Rolf Wallin er kjent som en briljant instrumentalkomponist. Han har skrevet et stort antall orkesterverk, flere av dem med improvisatorisk-pregede raffinerte solistforløp i stor flukt over orkesteret. Han har skrevet lite for den menneskelige stemmen, men har til gjengjeld stor erfaring med scenemusikk for ballett, der musikken heller ikke «står alene», men må ta hensyn til andre elementer.

– På en måte må du vike litt tilbake og tenke annerledes enn når du skriver for orkester alene, sier Rolf Wallin.

Musikalsk samtale med librettisten Mark Ravenhill

Han er en av Englands fremste dramatikere, slo igjennom med stykket Shopping and Fucking i 1996 og har siden skrevet noen og tjue teaterstykker. I tillegg har han skrevet TV-serier og egne one man-shows, og i 2012 og -13 var han husdikter i Royal Shakespeare Company.

Når det gjelder tekst til musikk, har han skrevet librettoen til en kammeropera, tekstene til en sangsyklus og har også begynte å legge inn sangtekster i egne stykker. I 2011 gjendiktet han, med stor frihet, G. F. Busenellos libretto til Poppeas kroning av Monteverdi.

Elysium er hans første libretto til en helaftens opera. Så hva er en libretto, sammenlignet med et teaterstykke? Ravenhill svarer på bakgrunn av samarbeidet med Rolf Wallin, som har gått over fire år.

– Librettoen er i utgangspunktet en ganske personlig tekst skrevet til komponisten, en samtale og en inspirasjon for komponisten. Vanligvis skriver jeg for skuespillere, men her er det komponisten som skal levere materialet til rollene. På en måte føler jeg meg som en junior-partner. En libretto er noe komponisten kan skrive best mulige musikk til.

Hva er hovedtemaet i librettoen?

Eli Kristin Hanssveen, Ketil Hugaas, Aksel Rykkvin.

– På et plan er det en kjærlighetshistorie. Hva gjør du når du finner den personen du elsker? Tilpasser du deg det livet der det kan leves? Og et annet tema er: Hvor går vi med denne teknologien? Stopper vi å være menneskelige, eller kan vi bli mer menneskelige? Jeg har prøvd å lage historien slik at den er ganske åpen. Mye science fiction i dag er dystopisk. Jeg har prøvd å si at dette er muligheter, så får publikum diskutere om det er skremmende eller positivt for fremtiden.

Kjærlighet til operaen

Mark Ravenhill studerte engelsk og drama ved universitetet i Bristol og begynte tidlig som teaterregissør, men opera hadde han knapt sett før han kom til London i 1990. Han var 24 år gammel og fikk jobb som billett- og programselger på English National Opera. Fordi én måtte være brannvakt hver kveld, fikk han sitte i salen og se en lang rekke operaer i løpet av halvannet år. Alltid var det noen som la igjen programmet, og Mark tok det med seg og leste. Så begynte han å kjøpe plater og lærte seg å lese partiturer.

– Det var nærmest som en opera-kveldsskole, en fin utdannelse. Jeg oppdaget denne fantastiske verdenen, og jeg elsker det magiske som komponister og sangere kan skape.

Hva kan da være en fin introduksjon til Mark Ravenhills verden? Han foreslår siste samle-utgave av teaterstykker, Plays 3. Kanskje det kunne være noe å plukke opp, etter denne forestillingen?

 

Publisert på nettsidene til Den Norske Opera & Ballett 15. desember 2015

Bodil Maroni Jensen

Legg igjen en kommentar