Bodil Maroni Jensen

Vurdering for læring

Om man ikke har førstehåndskjennskap til dagens undervisningsmetoder, vil man stusse ved begrepet. Vurdering av læring, ja. Men vurdering for læring?

Tekst og foto: Bodil Maroni Jensen

John Vinge skal holde et foredrag på Pedagogdagene, nettopp med tittelen Vurdering for læring. Prinsippene for læring, og særlig på musikkområdet, har han vært opptatt av i mange år. I 2014 tok han en doktorgrad på Musikkhøgskolen, der temaet var musikklæreres vurderingspraksis i ungdomsskolen. Med en fremtoning som den mest engasjerte og blide lærer, er det ikke vanskelig å spørre ham om hva vurdering for læring betyr.

– Begrepet vurdering i skolen er tradisjonelt forbundet med vurdering av læring. Elevene jobber med noe, og så måler man hvorvidt de har oppnådd det de har jobbet for å nå. Men vurdering for læring er en type formativ vurdering, der vurderingen gjøres underveis for å støtte opp om elevens læring.

Vurdering for læring er altså en vurderingspraksis innrettet på å skulle fremme læring, og ikke en ordning for å vurdere et sluttresultat. En pedagogisk metode, så å si. Hva slags vurderingsmåter er det snakk om?

Tilbakemeldinger

– Prinsippene er hentet fra forskningen, fra store internasjonale studier som undersøker hvordan elever lærer og hvordan man som lærer kan støtter opp om elevenes læring. Fra dette har man hentet ut sentrale prinsipper, blant annet det at elevens muligheter til å lykkes i læringsarbeidet kan styrkes dersom de er klar over hva de skal lære og hva som er målet de arbeider frem mot. Og får de hjelp til å nå målene og anledning til å korrigere seg underveis, så styrkes elevens forutsetning for å lære.

John Vinge fortsetter med å stille spørsmål selv:

– Men hvordan kan elevene vite hva som er målet? Er det nok at lærerne sier det? Ikke nødvendigvis. Her følger det en del didaktiske konsekvenser. Elevene skal delta aktivt i vurderingsarbeidet ved å sette ord på målet selv, vurdere seg selv og vurdere medelever. Da sier teorien og forskningen at elevene blir mere autonome, de får mere kontroll over sin egen læring og sin egen læringsprosess, og de utvikler, ikke minst, begreper for å snakke om kvalitet og læring og ferdigheter og kunnskaper.

New public management

At vurdering i musikkfaget er blitt så mye mer av et tema i dag enn for noen tiår siden, har flere grunner, forteller Vinge. Det har sammenheng med innføringen av Kunnskapsløftet som læreplan, en «kompetansemålbasert plan, og ikke en innholdsplan», sier han. Og vi har fått en ny måte å styre skolen på gjennom «styringsdata» som skal måle oppnådd læring. Derav følger nasjonale prøver og internasjonale kunnskapstester og målinger, som vi har fått de senere år.

– Det handler om en type new public management som nå er kommet til skolen, sier Vinge.

Hva er det positive med denne pedagogikken?

– Som pedagog synes jeg det er positivt at man søker måter å forbedre både undervisningen til læreren og læringen til eleven på. Mye av det man så av evalueringer av undervisningen under de forrige læreplanene for grunnskole og videregående skole, L 97 og R 94, var at lærere var veldig flinke til å planlegge for et innhold, men at de var mindre bevisst på hva som var målet, hva det var eleven skulle sitte igjen med av kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Sånn sett kan man si at denne nye vurderingspraksisen har gitt både elever og lærere en type retning på et arbeidet. Det er positivt.

 – What is measured is treasured

 Noe negativt?

– Det negative er at det fort kan bli en reduksjonistisk og strømlinjeformet undervisning.

For praktisk-estetiske fag kan det være en fare for at lærerne i stor grad bruker tiden på det man kan måle. What is measured is treasured; Hva som måles får en verdi. Mens det som ikke kan måles – tenk på skolens danningsoppdrag for eksempel, og en masse ting som er vel som viktig som å utvikle kunnskaper og ferdigheter hos elevene – står i fare for å reduseres i en målfokusert og vurderingsfokusert skole.

 Fare for innsnevring

 En fare ved målstyring i musikkfaget i grunnskolen, kjent fra praksis og forskning – blant annet fra Vinges egen studie i forbindelse med doktorgradsavhandlingen – er at visse aktiviteter hvor det er vanskelig å finne vurderingsmåter, i noen grad velges bort av lærerne. Her vil kulturskolelærerne kunne føle seg friere.

– I kultur-skolen kan læreren gjennom vurdering for læring stille formative spørsmål om hva eleven ønsker å oppnå og hva som er utfordringene, og lærerne kan foreslå måter å løse dette på. I grunnskolen er det en fare for at man avstår fra å gjøre visse typer aktiviteter fordi man heller bruker tid på det man kan måle. I stedet for å drive med lydforming, for eksempel, der det er vanskelig å vurdere om «det bråket» er bedre enn «det bråket», som en lærer så likefrem uttrykte det i min studie, så spiller man kanskje heller gitar. Da er det konkret hvor man plasserer fingrene og hvor i takten man skifter mellom D-dur og A7. Akkurat på slaget. Da kan man sjekke av i boksen at man fikk det til – og sette karakter etter det.

Kulturskolens fordeler

 Når det gjelder å lykkes med vurdering for læring i estetiske fag, er det sannsynlig, ifølge John Vinge, at kulturskolen har bedre forutsetninger enn vanlig skole av to hovedårsaker: kulturskolelærerne slipper karaktersetting, og de har bedre tid pr. elev.

– Vi vet fra musikkfaget i ungdomsskolen, og også i hele grunnskolen, at det mangler kontinuitet i læringen. Og skal man lykkes med å korrigere innholdet og teknikken i samråd med eleven, målt opp mot noen mål, så kreves det tid og mulighet til progresjon. Det har man i større grad i kulturskolen der eleven møter læreren ukentlig og har tid til å modnes og til å stoppe opp underveis og tenke; hvor er vi, hvor skal vi. Det systematiske arbeidet som en slik vurdering for lærings-pedagogikk fordrer, mener jeg man har større mulighet for å få til i et skoleslag som kulturskolen.

Men hva er nytt?

 Som så ofte i forskning, bekrefter resultatene gjerne det vi allerede er kjent og innforstått med. Som representant for pedagogikkforskningen viser John Vinge seg å være lite selvhøytidelig på denne forskningens vegne, når han kommer med følgende utsagn, akkompagnert av humrende latter:

– Vurdering for læring kan godt oppfattes som keiserens nye klær for folk som ikke er så inne i dette. Hvis jeg jobbet i kulturskolen og fikk høre at jeg skulle drive med vurdering for læring og fikk høre at det handler om å gi konkrete tilbakemeldinger til elevene i læringsprosessen, da ville jeg sagt: Gjør jeg ikke det hele tiden?

Ja, hva er da det nye?

 – Det nye er vektleggingen av elevens egenvurdering, kameratvurdering og en rekke type teknikker for tilbakemelding og en bevissthet rundt det å formulere mål som er forståelige både for læreren og eleven. Da jeg var ung og gikk og spilte piano, så var det med et ønske om å bli popstjerne. Jeg skulle bli verdens beste pianist. Når det er målet, så gir ikke det noe særlig retning på arbeidet. Bevisste, kortere delmål med korrigeringer underveis gir nok mer uttelling. Men det langsiktige målet; visjonen og ambisjonen, kan gi en energi og en driv, selvfølgelig.

Og også en gammel metode

 Vurdering for læring er i mangt et gammelt opplæringssystem, påpeker Vinge. Det har eksistert i all type ferdighetsinnlæring siden middelalderen, sier han. Som i forholdet mellom mester og svenn, ja, i all læring der man er tett på eleven.

– Slik sett kan man si at kulturskolelærerne har hele tiden drevet med vurdering for læring. Men i begrepet i dag inngår en type systematisk tenkning om læring og tilbakemeldingsrutiner som er ment å skulle gi grunnlag også for en bedre formell vurdering i estetiske fag. Altså grunnlag for karaktersetting. Det slipper man i kulturskolen, så der kan man ta til seg alt det man synes er positivt ved vurdering for læring, sier Vinge.

Om Pedagogdagene:

Pedagogdagene 2016 (18. og 19. august) arrangeres av Norsk Kulturskoleråd i samarbeid med Norges musikkhøgskole. Konferansen inviterer alle som driver med estetiske fag i skolen, fra grunnskole til høyere utdanning. Her kan lærere og forskere og kunstnere og administratorer utfordre hverandre med teorier og fagplaner og praktisk erfaring.

Om John Vinge:

John Vinge er 1. amanuensis i musikkpedagogikk ved Norges musikkhøgskole. I tillegg underviser han i høyskolepedagogikk ved Kunsthøgskolen i Oslo, jobber med Barnas Ultimadag og med musikkproduksjon for NRK Super.

Publisert på nettsidene til Norges musikkhøgskole 18. mai 2016 og i forskningsmagasinet Pling nr. 01-2016 (september).

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.