Bodil Maroni Jensen

Wagner og Saariaho – Gesamtkunstwerk i endring

– Vi setter sammen verk som gir forskjellige assosiasjoner. Vi tror på kraften i sammenstillingen. Det er vår metode, sier musikkteaterduoen La Chambre aux échos om konserten Den hellige Gral med Stavanger symfoniorkester i september.

Tekst: Bodil Maroni Jensen
Toppfoto: Runar Blekken, video grab fra «She Composes Like a Man»/ SVT

– Egentlig lurer jeg på om det var min idé, ler fiolinisten Peter Herresthal. Han virker både stolt og beskjeden, og full av begeistring over at idéen Wagner og Saariaho og temaet gralen er tatt videre til resultater han overhodet ikke hadde forestilt seg.

Idéen hadde han allerede i 2016, da han fremførte to verk av Saariaho og ett av Wagner på en kammerkonsert med NOSO Sinfonietta i Bodø. Et av Saariaaho-verkene var fiolinkonserten Graal théâtre i kammerversjon. Dette var for øvrig første gang at denne konserten ble fremført i Norge.

Trettende september i år er Peter Herresthal solist med Stavanger symfoniorkester i et program der Graal théâtre i sin opprinnelige versjon, for symfoniorkester, er det sentrale av tre Saariaho-verk, omkranset av Wagners Waldweben, Forspillet til Tristan og Isolde og Ouverturen til Tannhäuser.

– Jeg har diskutert idéene rundt utviklingen av Graal théâtre og konseptet i Stavanger, men ikke mye, fordi jeg er så opptatt med å skrive en ny opera, forteller den finske komponisten Kaija Saariaho, som er tilstede på både prøver og konserten i Stavanger konserthus.

– Men jeg har sagt at jeg liker idéene, la oss prøve, it’s not the end of the world. Jeg ønsket å beholde idéen om kun Wagner og min musikk. Det ville være interessant med to språk, kun.

Som en av de mest fremførte samtidskomponistene gjennom flere tiår, er Kaija Saariaho vant til å bli fremført sammen med klassiske komponister, svært ofte med Debussy og Sibelius, forteller hun. Men konserten i Stavanger er, så vidt hun vet, den første hvor et symfoniorkester fremfører musikken hennes sammen med Wagners.

Regissøren Aleksi Barrière, komponisten Kaija Saariaho og dirigenten Clément Mao-Takacs i Stavanger konserthus 13. september 2018. Foto: Bodil Maroni Jensen

«Å komponere et konsertprogram er en sterk melding. Derfor liker jeg ikke konserter med kun samtidsmusikk, fordi det er så utfordrende for lytterne, for alle, å skulle ta til seg forskjellige språk og idéer. Lyttingen blir veldig tett og krevende.»

Kaija Saariaho

Multikunstnere

Peter Herresthal, som har gjort internasjonal karriere som solist i en lang rekke nyere fiolinkonserter, blant andre av Per Nørgård og Thomas Adès, gjør seg nå også gjeldende som en betydelig Saariaho-musiker. Han har vært solist i Graal théâtre tolv-tretten ganger de siste tre årene, forteller han, for det meste utenlands. Hans engasjement for konserten har utløst en kjedereaksjon hos kunstnere som står Kaija Saariaho nær, først og fremst hos musikkteaterduoen La Chambre aux échos.

Duoen består av regissøren og forfatteren Aleksi Barrière (f.1989) og dirigenten, pianisten og komponisten Clément Mao-Takacs (f.1980), to allsidige kunstnere som arbeider for å skape opplevelser i et samspill mellom forskjellige kunstarter.

– Peter er interessert i å utfordre seg selv. Hvorfor ikke gjøre noe med dette verket, spurte han på et tidspunkt, uten å ane hva vi kunne tenke oss å gjøre, sier Aleksi Barrière. I Stavanger konserthus får publikum oppleve Graal théâtre fremført med video, tekst og en skuespiller i intens dialog med solisten, i en konsert som for øvrig åpner for å høre både Richard Wagner og Kaija Saariaho med nye ører.

Fre en prøve på Kaija Saariahos Graal théâtre. Fiolinisten Peter Herresthal, skuespilleren Thomas Kellner, dirigenten Clément Mao-Takacs og Stavanger symfoniorkester.
Foto: Runar Blekken, video grab fra «She Composes Like a Man»/ SVT

Gralen og teateret

Kaija Saariaho skrev Graal théâtre for Gidon Kremer i 1994. Tittelen fikk hun fra en bok av den franske poeten Jacques Roubaud (f. 1932). Hun likte måten han fortalte om den hellige gral og gralsridderne på, historier hun kjente fra barndommen på Steinerskolen i Helsingfors, der læreren hver dag et helt år fortalte eventyr om Kong Arthur og ridderne av det runde bord.

– Jeg spilte fiolin som barn og elsker mange av de klassiske fiolinkonsertene. Da jeg fikk bestillingen på en konsert for Gidon, tenkte jeg: hvordan kan jeg skrive en fiolinkonsert? Verden trenger ikke flere, vi har allerede så mange fantastiske. Så leste jeg boken Graal Théâtre av Jacques Roubaud. Det var merkelige historier, og de oppmuntret meg. Denne forfatteren kommer fra sin samtidsverden og skriver med sitt blikk, tenkte jeg. Da kan vel jeg også skrive ut ifra det jeg føler, forteller Kaija Saariaho.

– Det var en ny, stor ting for meg å skulle skrive en konsert, og Graal théâtre er min første. Hvordan sette en solist i denne posisjonen? Gidon Kremer fortalte at hvis han ikke var blitt fiolinist, ville han blitt skuespiller. På en måte er alle solister skuespillere som spiller hovedrollen på podiet. Den fysiske tilstedeværelsen er viktig. Derfor likte jeg kombinasjonen av disse to ordene: gral, noe abstrak og åndelig, og teater, den fysiske tilstedeværelsen av solisten.

Hva symboliserer gralen for deg?

Gralen er målet vi alle streber mot. Alle har forskjellige mål, om vi i det hele tatt vet hva målet er. Men det holder oss gående.

Både komponist og solist har vært inspirert av Gidon Kremers spillestil, mener Herresthal.

– Gidon Kremer var veldig viktig for meg da jeg var student. Han var revolusjonerende i måten å spille på, med klangfarger og en mykere spillemåte, ikke så romantisk. Det trenger ikke alltid å låte så kompakt. Det kan låte litt diffust, eller med mer overtoner. Ikke så mye vibrato. Kremer jobbet med Harnoncourt, tidligmusikkguruen, og jeg tror Kaija og jeg hørte på de samme innspillingene og likte de samme tingene, så jeg har følt at denne konserten er skrevet til meg, jeg. Det er rart.

Peter Herresthal i en pause under generalprøven på Wagner-Saariaho-konserten med Stavanger symfoniorkester. Foto: Bodil Maroni Jensen

«The initial source of inspiration for the piece was the playing and musicianship of Gidon Kremer, to whom the work is dedicated.» 

Fra Kaija Saariahos programkommentar til Graal théâtre

Work in progress

Utviklingen av en mer scenisk versjon av Graal théâtre er et pågående arbeid for duoen La Chambre aux échos. Den første musikkteatrale bearbeidingen av fiolinkonserten hadde premiere i Bergen da Kaija Saariaho var festspillkomponist i 2017. Peter Herresthal, som da var da solist med London Sinfonietta og dirigenten Pierre-André Valade, kom spillende frem til podiet og beveget seg rundt på scenen mens han spilte, farget av spillet fra videoprojeksjoner som vistes på de gamle steinveggene i Håkonshallen. Denne versjonen utviklet seg videre via fremføringer i London og i Paris, før den igjen kunne oppleves i Norge i mai i år, på Sentralen i Oslo, med Oslo-Filharmonien og Clément Mao-Takacs som dirigent. Da fremsto konserten som et multimedieverk med videoprojeksjoner på to store skjermer, og med en tekst fremført av en skuespiller. En ganske radikal endring av det som opprinnelig var en fiolinkonsert i den store, virtuose solisttradisjonen.

I Stavanger får fremføringen enda større dimensjoner, både plassmessig og akustisk.

– I Håkonshallen var det jeg som flyttet meg mye, men i og med at det er såpass krevende samspillmessig hele tiden, var det ganske tøft. Så for meg er det litt roligere nå, i og med at det er kommet med en skuespiller som ikke var der før, Thomas Kellner. Nå er det han som flytter på seg, mens jeg står i ro. Men han snakker til meg stort sett hele tiden, og jeg spiller tilbake. Når man er i et rom som i Stavanger konserthus, så kan man egentlig slappe litt mer av, for det er så rik klang her, sier Herresthal.

Hvor mye har du samarbeidet med komponisten om tolkning og fremføring?

– For meg har det vært viktig å vite om hun synes det er bra, om hun liker det. Hun er veldig nøye, men også åpen. Jeg får lov til å prege. Jeg vet ikke om man er avhengig av en dialog, men det er i hvert fall deilig å kunne utveksle idéer når man prøver ut ting.

Peter Herresthal solist med London Sinfonietta i Graal théâtre i Håkonshallen i Bergen i 2017. Foto: Magnus Skrede

Et endret verk 

Graal théâtre er fremført svært mange ganger siden urfremføringen med Gidon Kremer og BBC symfoniorkester under ledelse av Esa-Pekka Salonen på en Promskonsert i London i 1995. Det foreligger nå tre versjoner av verket, en full orkesterversjon (1994), en kammerversjon (1997) og denne tredje versjonen med tekst, skuespiller og video.

At Kaija Saariaho har vært åpen for å endre verket, akseptert invasjonen av en tekst, begrunner hun med sin erfaring fra forskjellige oppsetninger av operaene sine.

– Jeg skrev Graal théâtre for over tjue år siden. Siden har jeg skrevet fire operaer. Jeg har erfart at min musikk lever forskjellige liv i forskjellige folks hender. Den første operaen, L’Amour de loin, tror jeg har hatt tolv forskjellige oppsetninger, og de har vært svært forskjellige hver gang. Hva har jeg å tape? Kanskje jeg vinner noe ved å gi fiolinkonserten min i hendene til unge kunstnere som ser ut til å ha klare idéer om hva de vil. Stykket er kompakt, men på en eller annen måte åpnet det seg og gav plass for en skuespiller og en tekst. Videoen er nydelig, synes jeg. Det er blitt et Gesamtkunstwerk, og jeg kan glede meg over det i dag, gjennom min erfaring med operaene.

– Kaija har gjort noen justeringer i det opprinnelige partituret. Satt inn en fermate her, en loop der, og så videre, forteller Aleksi Barrière, som dermed fikk plass til den engelske teksten han har skrevet.

Fra Robert Lepages oppsetning av L’Amour de loin på Metropolitanoperaen i New York i 2016.                                           Foto: Ken Howard/ Metropolitan Opera

Graal théâtre – et inntrykk fra salen

I Stavanger panoreres skuespillerens tale ut i høyttalere og kan også leses på en av de tre store skjermene på scenen. Setningene er korte, billedrike, symbolske, assosiasjonsskapende. Kanskje handler den om en søken og en kamp for å finne det vesentlige i livet, finne seg selv. Videoprojeksjonene har to hovedmotiver, enten bilder som gir assosiasjoner til natur, til skyer, bladverk, vann, eller geometriske former i monokrome farger, sannsynligvis inspirert av billedkunstneren Mark Rothko. Solist, skuespiller, dirigent og orkester er alle fanget i det samme visuelle grepet. Feltene kommer plutselig eller beveger seg langsomt inn over scenebildet, ubønnhørlig, som en skjebne. Et smalt lysfelt kryper over øynene til skuespilleren og gjør ham blind, eller seende? Det er en direkthet i både musikk, tekst og bilde, med et uttrykk som er røft og poetisk på samme tid.

Det er sjelden at flere elementer fører til større klarhet, men det skjer her. Det visuelle og det auditive skaper sammen en moderne, rituell forestilling.

Gesamtkunstwerk – et felles verk

Med så mange elementer både i lydbildet og scenebildet, er det naturlig å spørre La Chambre aux échos om et slikt multimedieuttrykk er et svar på Wagners Gesamtkunstwerk.

– Folk snakker om Wagners Gesamtkunstwerk på forskjellig måte. Gir det forskjellig mening. Graal théâtre i vår versjon er et Gesamtkunstwerk for vår tid, med video, tekst, alle disse elementene, og også med lytterne som en del av prosjektet. En forestilling hvor alle er involvert, og hvor alle vil bli engasjert av rikdommen i teksten, sier dirigenten Clément Mao-Takacs.

– Gesamtkunstwerk i betydningen felles verk. Der folk kommer sammen, utfyller Aleksi Barrière.

– Også stedet har betydning. Vi lever i en tid av fordommer, gettoer. Det er viktig at forskjellige folk møter hverandre. Vi ønsker å åpne for forskjellig publikum. Men én konsert endrer ikke verden.

– Det er interessant hvordan prosjektet hele tiden utvikler seg. Det er ørsmå endringer i teksten ved hver fremføring. Selv ikke videoen er den samme. Vi tilpasser fargene til salen og klangen i orkesteret, til skuespillerens uttrykk og til hvordan Peter spiller. Vi har aldri hatt mer enn én fremføring per sal. Rommene er forskjellig, og dermed også plassereringen av skjermene, og også antallet og størrelsen på skjermene, sier Clément Mao-Takacs.

Ser dere på et slikt multimedieuttrykk som en fornyelse av konsertformen?

– Vi prøver å inkludere aspekter som kan være del av konsertformen. Men vi skal ikke skape en institusjon. Vi har ikke én modell for alle konserter. Noen verk trenger ikke video eller tekst. Men noen tjener på det, sier samarbeidspartnerne i tett dialog.

Diskusjon under prøven på Graal théâtre. Solisten Peter Herresthal, regissøren Aleksi Barrière, skuespilleren Thomas Kellner, dirigenten Clément Mao-Takacs og komponisten Kaija Saariaho. Foto: Bodil Maroni Jensen

En komponert helhet

Et program som Wagner og Saariaho – Den hellige Gral skaper forventninger til sammenstillingen av verkene. Når det viser seg at to av Saariahos verker spilles i forlengelsen av to av Wagners, nærmest i den mentale etterklangen, får det oss til å lytte etter sammenhenger, dialog mellom stykkene, til overgangene mellom dem og hvordan stykkene påvirker hverandre. Inspirert av den franske filosofen Simone Weil, er La Chambre aux échos opptatt nettopp av situasjoner som skjerper oppmerksomheten.

– Vi kom til dette mye gjennom oppsetningen av Kaija Saariahos oratorium La Passion de Simone. Den franske filosofen var opptatt av innlevelse i andre menneskers liv. Av medlevelse. Å lytte til musikk er en måte å trene opp denne oppmerksomheten på, sier Barrière.

De to andre Saariaho-verkene på programmet er Vers Toi Qui Es Si Loin, som ble urfremført av Peter Herresthal og Oslo-Filharmonien tidligere i år, og Lumière et Pesanteur.

Vers Toi er den siste arien fra operaen L’Amour de loin, i et arrangement for Peter, forteller Kaija Saariaho. – Og Lumiere er en gave til Esa-Pekka Salonen, et arrangement av en av stasjonene i La Passion de Simone. Han spurte meg om han kunne få bruke satsen fritt, fordi han liker den då godt. I oratoriet starter den med en sopran-frase. Her har jeg arrangert den slik at sopranen er skrevet ut for trompet og andre blåseinstrumenter.

Peter Herresthal, solist i Graal théâtre og Vers Toi Qui Es Si Loin av Kaija Saariaho i Stavanger konserthus. Fra en prøve. Foto: Runar Blekken, video grab fra «She Composes Like a Man»/ SVT

Peter Herresthal kommenterer stykket som er arrangert for ham.

– Jeg spurte om jeg kunne få øve på denne arien fra L’Amour de loin-operaen, for jeg trengte noe vakkert å spille. Og plutselig så fikk jeg et arrangement som hun hadde laget. Det kom helt overraskende og er skrevet til meg. Nå har jeg har prøvd det litt ut, og vi er i ferd med å lande på en versjon hvor vi legger det ganske høyt i register, som jeg liker godt. Jeg prøver å ikke spille stykket som er arie, for det blir aldri det samme som en sanger. Jeg tenker det må bli et fiolinstykke. Men alle som kjenner operaen godt, vil tenke på arien. Jeg tror det kommer til å bli en hit. Veldig vakkert. Når jeg får spilt det noen ganger, kommer alle andre også til å ta det.

Hva synes du om kombinasjonen Wagner – Saariaho?

– Det er veldig naturlig, det er noen fellesnevnere. Noe med instrumentasjonen og den gradvise utviklingen av motiver. Det er ikke likt, men litt på samme måte. Begge er store operakomponister, og operaene er lange, og du gjenkjenner motivene etter hvert som du blir kjent med musikken. Det er ledemotiv i massevis, slik jeg ser det, i fiolinkonserten. Melodilinjer kommer om og om igjen gjennom alle satsene. Jeg tror ikke Kaija tenker på det som ledemotiv, men jeg opplever det sånn. De dukker opp igjen rundt i orkesteret, som forskjellige personer, et helt persongalleri. I og med at det er mye repetisjon med bittesmå forandringer hele tiden, så er det en minimnalisme i det, også. Du kan alltid finne noe nytt å jobbe med, mens du spiller.

Metoden

– Vi tror på kraften i sammenstillingen av elementer, at nye assosiasjoner blir skapt i denne collagen. Den mest respektfulle måten å tilby en kunstnerisk opplevelse på, er å vise frem elementene og si: dette er måten vi har arrangert dem på, dette er måten vi har organisert oppfattelsen av dem på, men dere må fylle ut selv. Alt har med assosiasjoner å gjøre, sier Aleksi Barrière. Clément Mao-Takacs fortsetter.

– Vi tilbyr denne kombinasjonen. Vi kan hjelpe dere å finne en vei i opplevelsen, eller dere kan finne den selv. Selv om dere ikke liker konserten, kan det også være interessant. Vi ønsker først og fremst at folk skal oppleve noe og få fornemmelsen av at det er forbindelser. Kanskje ikke de forbindelsene vi tenkte på. Hvilke assosiasjoner publikum finner i collagen kan være vel så interessante som våre – og bidra til den kollektive erfaringen.

Hver gang La Chambre aux échos har satt opp Saariahos Graal théâtre, har det vært i kombinasjon med forskjellig verk. Men konseptet i Stavanger, med Wagner og Saariaho, ønsker de å få anledning til å gjenta, sier Clément Mao-Takacs, som selv dirigerer både klassisk og ny musikk og opera.

– Vi ønsker å eksportere denne konserten til flere steder, ikke minst fordi dette merkelig nok er første gang at et symfoniorkester setter opp Kaijas musikk sammen med Wagner.

Regissøren Aleksi Barrière og komponisten Kaija Saariaho, samarbeidspartnere, men også mor og sønn.
Foto: Bodil Maroni Jensen

Saariaho om Wagner

– For meg som komponist har jeg ikke det nære forholdet til Wagner, men musikken hans har gitt meg store opplevelser. Jeg føler meg ikke så influert av hans musikk som for eksempel av den formelle tenkningen hos Sibelius eller de komplekse formene hos Debussy. Men det er flere Wagneroperaer jeg elsker. Tristan og Isolde har jeg likt siden jeg var tenåring, et fantastisk musikkdrama.

Dine langsspinnende melodier, kan de være inspirert av Wagner?

– Kanskje, selv om jeg ikke tenker på det selv. Lange linjer kommer heller fra en komponist som Sibelius eller fra min nordiske kultur.

Hvordan det?

– Jeg føler en slags motstand som holder energien igjen. Melodiene streber fremover i et noen ganger langsomt tempo som jeg føler har en forbindelse til lyset som skifter gjennom året, hvordan det langsomt tiltar og til slutt når et dramatisk resultat. Jeg føler at disse lange linjene har en sammenheng med det kroppslige når man lever i nord.

Konsertens store virking

Programsammensetningen på Saariaho-Wagner-konserten i Stavanger har uvegerlig en innvirkning på konsertopplevelsen som helhet. Overgangene mellom Wagner og Saariaho, der stykkene ble spilt attacca, uten opphold, gir en dramatiserende uttelling. I hvirvelen på slutten av Waldweben styrter skuespilleren inn og begynner febrilsk å stille opp notestativet for fiolinisten i Graal théâtre. Jakten på den hellige gral er i gang. Etter forspillet til Tristan og Isolde er det vanskelig å forestille seg at det finnes noe musikk som vil passe å komme umiddelbart etterpå. Men Saariahos lyse, glitrende instrumentering og solistens syngende linjer skaper faktisk et musikalsk løft. Forbløffende, magisk – eller kanskje rett og slett pur musikalsk beregning.

Konserten avslutter med ouverturen til Tannhäuser. Dirigenten Clément Mao-Takacs setter i gang med retorisk langsomhet. Messingtonene i salmen blir slått ned som påler i jorden. Visste man det ikke, var det ikke mulig å tenke seg at denne musikken kunne løfte seg. Men nettopp fordi vi vet det, og fordi det himmelstormende og lidenskapelige bare så vidt får slippe ut, øker trykket under den overflaten. Mao-Takacs maser ikke for å lokke følelser ut av musikken. Han erter oss i stedet med å late som om musikken er lett og marionette-aktig, underveis. Holder igjen og bruker uhyre nennsomt tempovariasjoner og klarhet i spillet for å skape intensitet. Ingen instrumentgruppe får lov til å dekke andre. Spenningen formes både ut ifra ouverturens iboende krefter, men samtidig som avrundingen av en hel konsert. Orkesteret briljerer med et superdisiplinert spill, og avslutningen får tårene til å trille. Vi sitter igjen påminnet om at vi aldri har hørt dette konsertprogrammet før, og heller aldri har opplevd Tannhäuser-ouverturen så forløsende.

… på grunn av La Chambre aux échos’ arbeid med å finne musikalsk rikdom og mening ved å kombinere verk til en større helhet, eller dirigenten og orkesterets dype samforståelse der og da… Opplevelsen gir ikke svar på det.

Pause i operakomponeringen

Kaija Saariaho er for tiden fullt opptatt med å fullføre sin femte opera, bestilt av Royal Opera House i London. Dagene i Stavanger gir et etterlengtet avbrekk i operaskrivingen, medgir hun.

– Nå har jeg skrevet opera i to og et halvt år og holder på med den femte akten.

Har du tid nok?

– Jeg har tid. Jeg har hele høsten til å fullføre, og jeg ønsker ikke å fullføre for fort. Denne konserten ønsket jeg å høre, jeg måtte høre denne kombinasjonen. Men snart drar jeg tilbake til huset på landet i Frankrike og fortsetter komponeringen.

Kan avbrekket gi energi?

– Jeg vet ikke om det gir energi å reise, men det gir i det minste hodet litt hvile. Det er anstrengende dette operaprosjektet. Jeg er glad jeg kan ta en pause.

Er arbeidet med denne operaen mer anstrengende enn med de tidligere fire?

– Ja, det er mer anstrengende. Jeg arbeider med flere språk, og det er mange roller. Det er et komplekst prosjekt.

Librettoen er skrevet spesielt til dette prosjektet av den finsk-estiske forfatteren Sofi Oksanen. Operaen er meldt å ha premiere i 2020.

Wagner og Saariaho – Den hellige Gral
Stavanger konserthus torsdag 13. september 2018
Produksjon, konsept og gjennomføring av La Chambre aux échos
Clément Mao-Takacs, dirigent
Aleksi Barrière, manus og regi
Étienne Exbrayat, lysdesign
Peter Herresthal, fiolin
Thomas Kellner, skuespiller
Stavanger symfoniorkester

Wagner: Siegfried, Waldweben
Saariaho: Graal théâtre
Wagner: Tristan og Isolde, forspill
Saariaho: Vers Toi Qui Es Si Loin
Saariaho: Lumière et Pesanteur
Wagner: Tannhäuser, overture

Andre artikler om komponisten Kaija Saariaho:
Jeg har brukt livet mitt til å skrive musikk
Når klang setter avtrykk
Stor pris til den finske komponisten Kaija Saariaho

Legg igjen en kommentar