En sjelden kombinasjon av å få en urfremføring på hjernen og samtidig kunne gå tilbake til konsertopptaket når jeg ville.

Jeg visste at Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival, som hadde bestilt verket, hadde åpnet for strømming den 28. mars, men jeg fikk ikke kjøpt meg billett før onsdag i den stille uke. Da hørte jeg verket til gjengjeld halvannen gang. Gikk rett tilbake til begynnelsen da musikken stoppet. Jeg var fullstendig betatt. Et lykketreff av bestilling, komponist og de beste utøvere.

Musikkens tilgjengelighet

Strømmebilletten ga tilgang på verket i 48 timer. Da jeg rigget meg til for å høre Pasjonen om igjen dagen etter, ble jeg i tide oppmerksom på at NRK Klassisk skulle sende den i sin helhet. Dermed fikk jeg i tillegg med meg lange intervjuer med komponisten, med dirigenten og med Bente Johnsrud, kunstnerisk og administrativ leder for Oslo Kirkemusikkfestival.

«Man kan ikke spørre hvem som helst om å skrive en stor pasjon», sa Bente Johnsrud.

Hun har fulgt Bent Sørensen i mange år, hatt ham på programmet tidligere også, men de senere år har hun også hatt ham på listen, som hun sa. Ventet, hatt følere ute for å finne «det rette tidspunkt» for å bestille et større verk av ham. Da hun hørte at han selv var inne på tanken om å skrive en Matteuspasjon, så slo hun til. «Den skal han skrive for oss».

Dette fikk jeg igjen høre da festivalsjefen ble intervjuet på Hovedscenen i NRK 2 første påskedag. I tillegg møtte vi komponisten og fikk høre lengre utdrag fra det drøyt timelange verket.

Bent Sørensens «Matteuspasjon» er ennå å finne på disse forskjellige plattformene. Med denne miksen av medier har lytteerfaringen med verket vært som en ny måte å gå på konsert på. Jeg har lyttet flere ganger, med eller uten bilde, med eller uten tekst – som jeg fikk tilgang på gjennom strømmebilletten. Vi har nærmest hatt følge, «Matteuspasjonen» og jeg, den siste uken. Jeg får stadig små støt av motiver og vendinger som kommer seilende.

Det minner om noe …

«Det minner meg om noe jeg aldri har hørt». Dette er Arne Nordheims karakteristikk av Bent Sørensens musikk, et utsagn som nærmest er blitt en del av Sørensens biografi. Men i dette tilfellet satt jeg lenge og tenkte på hva Sørensens «Matteuspasjon» faktisk minnet meg om. Noe jeg har hørt, men som var vanskelig å fremkalle. Og jeg tenkte selvfølgelig først på alle andre komponister enn Bent Sørensen selv. Men så var det hans musikk, slik jeg husker den fra tidligere, som var det jeg ble minnet på. Tette klangvevnader, utviskete konturer, duse farger, fallende bevegelser, mikrotoner og glissandoer, mutete tromboner, påbegynte fraser, avbrudd, oppløsning, rester, ruiner og forfall …

Dette høres voldsomt ut, men Bent Sørensens musikk har fått en slags fortolkningsfortelling knyttet til seg. Den gir ennå mening i «Matteuspasjonen», men virkningen er likevel ny, fordi det er kommet et sjikt i tillegg. Derfor kjente jeg ham ikke umiddelbart igjen.

Ja, om dette sjiktet er helt nytt i Bent Sørensens musikk, det skal jeg ikke påstå. Men det er i hvert fall slik at når sangsolistene står frem med noe av det samme materialet som i korklangen rundt dem, eller instrumentalister har et soloinnslag som fremhever noe av det som skjer i ensemblet, da hører vi det fineste håndverk i malerteknikken overført til det klanglige lerretet: chiaroscuro, det fremmalte lyset i mørket. Hos Bent Sørensenbør vi heller snakke om fenomenet som «klar-sløret» enn som «lys-dunkel», som er den direkte oversettelsen av det italienske renessansebegrepet. Et klanglig ideal som utspiller seg i partituret til den nye «Matteuspasjonen».

Deler av noe mer

Bente Johnsrud er opptatt av den kirkemusikalske tradisjonen. Og av å videreutvikle den, noe hun har bidradd til gjennom et stort antall bestillinger i løpet av kirkemusikkfestivalens 20 år. Så bestiller hun en Matteuspasjon av en komponist som anser Bachs «Matteuspasjon» som det største kunstverk i vestlig tradisjon. Hvor ville veien gå?

Han er kommet dit i livet, forteller Bent Sørensen i et av intervjuene, at han ville skrive et verk for sin fornøyelses skyld. Fordi han hadde lyst. Fordi han var likeglad med hvor vellykket det ble.

Denne friheten leses direkte ut av librettoen, en samling utdrag fra verker av moderne og klassiske lyrikere, samt fra Matteusevangeliet, Salmenes og Jesajas bok. Satt sammen av Jakob Holtze, og vi får tro, i samforståelse med komponisten. Det er så bent sørensensk gjort.

Både fordi sammensetningen av tekstbiter skaper en skjør, krakelert sammenheng mellom forskjellige tanker, verker, mennesker, århundrer. Men også fordi de korteste utsagn, som i og for seg kunne vært hentet fra hvor som helst, er oppført med forfatter og verk.

«In the dense mist»      

Anna Akhmatova, Requiem

«My darling» 

                       Søren Ulrik Thomsen, Rystet spejl

Matteus 26:26

De få ordene blir som opplyst, og verkene de er hentet fra, blir liggende skjult, i mørket. Igjen en chiaroscuro-virkning, her på det tekstlige plan.

Intime betroelser

Bent Sørensens «Matteuspasjon» er skrevet for fire solister, kor og orkester. Korpartiene skaper ofte en sløret vev av melodilinjer og tekstlinjer ved at stemmene forskyves i forhold til hverandre. Orkesteret har mye av den samme karakteren, og med fabelaktig presisjon, fra komponistens side og fra utøvernes, tar instrumentalistene stadig over klangfargen, og også uttrykket, hos sangerne.

Denne slags nyanser krever konsentrert lytting, men verket får oss nettopp til å lytte på denne måten. Til detaljer. Det er der det skjer. Små motiver, enkle, gjentas og lenkes sammen til lengre fraser ved at én tone vi trodde var en avrunding av en setning, omformes slik at den også er begynnelsen på en ny. Forførende. Inderlig. Sensuelt og erotisk. Og lidende, lengtende, forlatt.

Instrumentale mellomspill kan nytes som utsøkte eksempler på Bent Sørensens tonespråk. Et musikalsk filigransarbeid vi likevel kan oppfatte og følge.

«Jeg kaller det en Matteuspasjon. Ergo er det en Matteuspasjon.»

Bent Sørensen

En internasjonal komponist på høyden av sin karriere kunne godt ha falt for et mer pompøst preg, mer briljerende solistinnslag. I stedet har verket et gjennomgående mildt uttrykk, hvor nerven ligger i en finstilt dynamikk i hele ensemblet, en slags retorisk dynamikk. Det er som om verket blir snakket frem, uten motstand, men med en tillit – til prosjektet, til uttrykket, til utøverne, til konsertsituasjonen som et egnet sted for personlige betroelser. Det er som om det er talen, samtalen, de nære gestene og kjærtegnene som skaper fremdrift og mening.

Den samme tilliten får jeg til fremførelsen. Det kan virke som at dirigenten, Grete Pedersen, har forstått «det hele», som danskene sier. En kongenial forståelse. Overført til utøverne. Musikken vil alltid kunne bli fremført annerledes, men den kan ikke gjøres bedre.

En neste gang, med publikum

Bent Sørensens «Matteuspasjon» skulle vært urfremført på Oslo Kirkemusikkfestival i mars i fjor. I år fikk vi en digital urfremføring, som frem til og med 26. april kan strømmes i hele Norden.

Vi forestiller oss ikke lenger at denne muligheten til å nå ut vil være forbeholdt en koronatid. Vi har for lengst blitt vant til å gå digitalt på konsert over alt i verden, noe som gir all musikk mulighet for en global arena. Dermed er det også slutt på samtidsmusikalske ghettoer, med mindre man ønsker å koble seg fra.

Den dagen Bent Sørensens «Matteuspasjon» blir fremført for et publikum i samme rom, vil det kunne oppleves som en feiring av å ha tilbakelagt en begrensende koronatid. Så vil pandemiassosiasjonene etter hvert forsvinne fra verket, og det vil bli stående som et av vår tids betydelige bidrag til tradisjonen.

Publisert på Ballade 9. april 2021