Verkets fulle tittel er Fonos – tre memorabler for trombone og orkester, der «fonos» og «memorabel» er ord som Arne Nordheim har laget selv.
Tekst: Bodil Maroni Jensen Foto: CF-Wesenberg
Trombonen lager seg et klanghus å bo i, trer inn og blir der.
Arne Nordheim
Ordet «fonos» er avledet av gresk og betyr noe sånt som «i klangen», har Arne Nordheim fortalt. Og «memorabel» får sin forklaring i Nordheims estetikk, der han hele tiden var på jakt etter nye, uhørte klanger samtidig som han var opptatt av vår gjenkjennelse i det vi hørte. I utforskingen av nye musikalske muligheter var han lyttende til vårt felles minne, vår felles bevissthet, vår fellesmenneskelige erfaring om vår ensomhet.
Eller for å si det med ord han gjerne brukte: Det minner om noe vi aldri har hørt.
Urfremføringen fant sted med Bergen Filharmoniske Orkester og solisten Marius Hesby i 2005. Denne gang er det Oslo-filharmoniens solotrombonist Audun Breen som har fått hovedrollen:
– Det som er tydelig, er at Nordheim tester hele registeret, både høyt og lavt, men også sterkt og svakt. Det har innvirkning på tonekvaliteten. I Fonos er ikke alt nødvendigvis så vakkert. Det er da heller ikke poenget, føler jeg. Tidvis er det råblåsing, aggressivt, men musikalsk. Og han bruker sordin. Det stenger lyden inne, men gjør også at den kan bli litt krass. Og med hånda foran åpningen på sordinen, får vi en sånn wah-wah-effekt, som han bruker.
Luftsøylen som oppstår i det lange metallstykket som rulles ut i rommet, det er jo fantastisk! Egentlig så er det det.
Arne Nordheim
Nordheim har sagt i en sammenheng: «Det eksistensielle skriket er mitt prosjekt». Gjenkjenner du det i Fonos?
– Absolutt. Det er et par steder der det føles som at jeg må gå inn med livet som innsats for å få det til. Det er lenge siden jeg har spilt noe som er så teknisk krevende som Fonos er. Der det er aller mest utfordrende, så føler jeg at jeg bare må kaste meg ut i det. Det vil ikke fungere like godt hvis jeg safer. Jeg må virkelig gå inn med alt jeg har. Det tror jeg støtter musikken, det menneskelige, som jeg tolker er det han ønsker å oppnå med skriket. Når ting ikke er så lett, så må man kaste seg ut i det. Ellers blir resultatet bare halvveis.
Man får litt vondt av trombonisten når han spiller.
Han ville kanskje følt seg friere med et stykke i fire fjerdedeler.
Arne Nordheim
Nordheim har skrevet et soloverk for trombone som heter The Hunting of the Snark. En anmelder brukte nylig betegnelsen snarkespråket om Nordheims tromboneuttrykk. Finnes det et snarkespråk?
– Det kan nesten føles sånn. Også når jeg sitter og gjør min vanlige jobb og spiller alt fra Mozart til Ligeti, så føler jeg ofte at vi trombonister havner i en situasjon hvor vi er litt mer rampete enn resten av orkesteret. Det har sammenheng med muligheten vi har til å kunne spille veldig sterkt, vi har muligheten til å snerre og bjeffe og få lyden til å sprake. Så jeg er enig i det. Vi er litt snarkete.
Stykket har plass til hesligheter. Det er mange hesligheter her. Og veldig mye poesi.
Arne Nordheim
Hvilket samspill er det mellom solist og orkester i Fonos?
– Det er jeg litt spent på sjøl, fordi det er noen steder hvor jeg spiller ostinatoer som repeterer seg og som jeg spiller fritt, samtidig som andre også har soloer. Da blander han ulike frie linjer, og jeg må prøve å slippe fram medsolister samtidig som jeg spiller selv. Det er noen sånne åpne område hvor vi må skape noe der og da, som det er umulig å planlegge på forhånd. Når det temaet som jeg repeterer, ligger over eller spilles samtidig med noe solistisk som konsertmester spiller, så er jeg på en måte på toppen og forstyrrer. Jeg står og snerrer bare for å være litt i veien. Så er det andre steder hvor hele orkesteret, og inkludert meg, spiller samme tematikk. Så jeg føler at det er en god blanding av det at jeg står foran og spiller min melodi og orkesteret kommenterer og akkompagnerer, og andre steder der det er flere musikere som er ganske solistiske sammen med meg.
Hvem er det som bestemmer hvor lenge de frie partiene skal vare, deg eller dirigenten?
– Dirigenten kommer til å organisere det på en eller annen måte, sånn at man ser at man begynner å nærme seg det punktet hvor man skal ende opp sammen. Det er veldig annerledes sammenlignet med for eksempel en fiolinkonsert av Mozarts, der solofiolinen spiller melodien og er foran hele tiden, mens orkesteret sitter bak og akkompagnerer. Hos Nordheim spesielt, så føler jeg at alle har sin rolle. Det at trombonen i stor grad har mulighet til å bevege seg trinnløst mellom toner, utvider jo også mulighetene. Jeg tror Nordheim syntes det var et godt instrument å bruke, både teatralt og rent kompositorisk.
Stykket er der. Nå er det trykket. Det er klart. Bare spill. Spill! Be my guest.
Arne Nordheim
Nordheim-sitatene er hentet fra Nina Skurtveits intervju
i NRK i forbindelse med urfremføringen.
Teksten er skrevet for Oslo-filharmonien. Publisert 14. mars 2023
Fonos ble fremført av Audun Breen og Oslo-filharmonien 16. mars 2023.
