Hva var det jeg opplevde i Kampen kirke forrige torsdag, 27. november? En forundringsforestilling ramlet ned fra månen.
Tekst: Bodil Maroni Jensen Foto: Morten Wien Solberg
Et musikalsk epos, ifølge komponisten Bendik Sells. En forestilling med tittelen: ARKIV: Måneskår-protokollen.
Det var en gang en måne som ble knust. Av seg selv … av etterlatte drømmer …
Dermed kommer måneskår og månestøv dalende ned og svever rundt i kirkerommet, like gjerne på prekestolen som innenfor alterringen, på det draperte flygelet, på de to mikserne, på høyttalere, på blokkfløyter og åtte sangere.
Klangpartikler og tonedryss virvler rundt i baner, ofte så svakt at det kan være etterklangen av lyden fra katastrofen vi hører? Ikke helt melodi, ikke helt ord, ikke helt musikk. En drømmeaktig tilstand som reflekterer den verdenen som har vært? En form for fremmedgjøring vi kjenner oss igjen i. Det er noe skjørt og uformet over det hele, men hvor skulle formen kommet fra?
Flere subtile temaer dukker opp, i spillet mellom sangere som har ulike roller og kostymer. Kanskje er de mennesker som slett ikke har noe med hverandre å gjøre, som er ristet sammen, inntil det numne skaket og forskrekket, barn som ikke vet hvorfor de er der, på leting etter holdepunkter? Men teatrale overdrivelser og slapstickaktig humor innimellom redder oss fra apokalypsen. Clair de Lune og Måneskinnssonaten gir også trøst, så lenge de varer, men de går, som man kan forstå, i knas de også, i malstrømmen av musikalske idéer kom stadig kommer svivende rundt og hekter seg i hverandre, men som slik skaper mening i rommet. Et lydrom riktignok, men musikken og poesien gjør tilværelsen lite grann tryggere for oss alle. Det er bare så vidt vi ikke er med på melodien mot slutten, et nydelig vuggende tema, en månekoral med store, fete klaverakkorder til.
Neste gang skriver han opera, tenker jeg underveis om komponisten Bendik Sells. Men snart: nei, hvorfor opera? Hvorfor ikke dette, en forestilling som vil endre seg og utvikle seg så langt han vil, om den bare blir gjentatt. Hvordan dette er laget, vet jeg ikke. Jeg vil anta at det er en plan, en masterplan av trollmannen med sort kappe og spiss hette som han drar over hodet i en sekvens, og dirigerte uten å kunne se. Han lister seg i strømpelesten fra dirigentplass til flygelkrakken, setter inn motiver og temaer som er komponert, vil jeg tro, som sangerne så improviserer over. For forestillingen ble båret av en konsentrasjon og varhet som improvisasjonsmusikere ofte har, på grunn av lyttingen til hverandre og en felles erfaring i et ensemble.
Denne gang var det sju sangere fra vokalensemblet Oslo14 med, inkludert lederen Bendik Sells, pluss at Linnéa Sundfær Casserly og Martin Kvalø var hentet inn for anledningen: den første med stemme og blokkfløyter, den siste på «kreativ elektronikk, keys og perkusjon». De var få og de var mange. Når lydbildet endret seg fra akustisk enstemt sang fra utøvere der fremme, til at stemmene ble panorert ut i høyttalere bak oss og på siden, var vi omringet av stemmer på alle kanter, og kanskje var det flere vesener til stede enn dem vi så? Om det var magi eller teknologi kunne være akkurat det samme.
Kanskje det varte i halvannen time, i hver fall så lenge at jeg tenkte dette slutter aldri. Dette er lyder og hendelser som faktisk eksisterer her i verden, i dette verdensrommet, så vi får bare gå når vi synes at vi må. Og hvis noen husker hvordan tåken lå tjukk i Oslo forrige torsdag, om kvelden i 21-tiden, så kom det av dampen fra brygget i Kampen kirke, utpusten og etterklangen og månestøvet som veltet ut da kirkedøren åpnet seg.
ARKIV: Måneskår-protokollen
Et musikalsk epos av Bendik Sells
Urfremført i Kampen kirke i Oslo, 27. november 2025
Kammerensemble:
Linnéa Sundfær Casserly, blokkfløyter og stemme
Martin Kvalø, elektronikk og perkusjon
Linn Theresa McDonnell, elektronikk og stemme
Bendik Sells, klaver, cembalo, stemme, dirigent og komponist
Vokalensemblet Oslo14:
Hedda Hammer Myhre
Guro Eliassen Kverndokk
Gro-Marthe Dickson
Petter Hauglum
Una Aurora S. Venås
