Ruth Maier var en av 532 jøder som ble tatt om bord i «Donau» den 26. november 1942 og ført fra Oslo til Auschwitz. Hun var 22 år gammel og hadde fire år tidligere flyktet fra Wien for å unnslippe jødeforfølgelsen. Hvordan kan en slik historie egne seg for en musikal?
Kommentar fra Ballades redaktør:
Gisle Kverndokk er en av deltakerne i bokprosjektet Stemmer i samtidsmusikken. Samtaler med norske komponister. Forfatteren reiste til Østerrike for å ha samtaler med ham, og ikke minst – for å oppleve den nye musikalen.
Tekst: Bodil Maroni Jensen
Siste dag i mars var det verdenspremiere på Briefe von Ruth på Stadttheater Gmunden i Østerrike. Der har det hver vår siden 2015 vært fremføringer av nye og nyskapende musikkdramatiske verk. Denne gang var det Gisle Kverndokk som hadde skrevet musikken, og librettoen var skrevet av komponisten i samarbeid med Aksel-Otto Bull.
Mange ganger har de to fått spørsmål om det går an å lage en musikal med holocaust som tema. Hvordan kan de spørre om noe sånt, svarer Kverndokk:
– Har de hørt om en musikal som heter Cabaret? Har de hørt om en musikal som heter The Sound of Music?
Og vi blir minnet på at The Sound of Music handler om hvordan von Trapp-familien måtte flykte da nazistene tok over Østerrike i 1938, om kaptein von Trapp som ikke ville la seg verve, men heller rømte med barn og guvernante. Og mens Sally Bowles, Liza Minnellis rolle, er den viktigste i filmen Cabaret, er to viktige roller i scenemusikalen den gamle pensjonatvertinnen Fräulein Schneider og den jødiske frukthandleren Herr Schultz, og det handler om deres kjærlighetsforhold. Han blir angrepet av nazistene og hun ser seg tvunget til å bryte forlovelsen. Hun har levd i fred i hele livet og føler seg for gammel nå til å ta noen vanskelige valg.
– Det er jo en sterk dokumentasjon på hva som skjedde på begynnelsen av 30-tallet i Berlin, og det er jo en grell historie, ikke sant? Mitt utgangspunkt er at man kan lage musikkteater av alt. Absolutt alt, bare man har en god historie å fortelle, sier Gisle Kverndokk.
Dokumentarisk materiale
Historien om Ruth Maier ble allment kjent da Jan Erik Vold ga ut boken Ruth Maiers dagbok i 2007. Originalmaterialet omfatter åtte dagbøker og et stort antall brev funnet hos Gunvor Hofmo da hun gikk bort i 1995 og hos Ruths søster Judith, som hadde flyktet til England i 1938. Jan Erik Volds redigering og tilrettelegging for bokutgivelse har ført til oversettelser til tolv språk. I 2014 ble Ruths etterlatte papirer innlemmet i UNESCOs dokumentarv.
Det var Gisle Kverndokks idé å lage et musikkteater basert på dette materialet. Sammen med Aksel-Otto Bull, som er dramatiker og regissør, reiste han til Wien, gikk i Ruths fotspor, fant alle adressene hvor hun bodde og flere steder som hadde vært viktige for henne.
– Jeg tror aldri jeg har gjort så mye research før, på noen ting, som til dette prosjektet, sier Kverndokk.
Musikalen var ferdigskrevet i 2014. Veien videre for å få en fullscenisk oppsetning av hele verket, skulle bli lang.
Prosjekt søker scene
Den første som vurderte tanken om et musikkteater basert på Ruth Maier-materialet, var Tom Remlov, den gang direktør på Den Norske Opera og Ballett. Han likte idéen, og Kverndokk forestilte seg da at det ville bli en opera. Da Per Boye Hansen overtok posisjonen som operasjef, var ikke han like begeistret. Det fikk Kverndokk og Bull til å vurdere formen, også fordi de ville ha en del talt tekst. De bestemte seg i stedet for å lage en musikal, der «musikken skulle flyte inn og ut av teksten hele tiden».
De kontaktet Musikkteaterforum i Oslo, som ble de som faktisk bestilte verket, og det ble en workshop med musikalartister på Chat Noir.
– Det var kjempefint, og da fikk vi en følelse av at dette kan bli bra, at det var en riktig form, sier Kverndokk.
Så fikk komponisten kontakt med New York Theater Barn, et forum for utvikling av nye musikaler, og det ble satt opp et utdrag på en liten off-Broadway scene. Et utdrag ble også spilt på en konsert i Washington, og det var da Jennifer Cho, sjefen for New York Opera Society, ble helt forelsket i stykket, forteller Kverndokk.
– Hun bestemte at hun ville satse på det, så da ble det en forkortet og halvscenisk versjon et halvt år etter, høsten 2017, i Washington D.C. «Letters from Ruth». Denne gang kun med operasangere og et ensemble med firemusikere.
– Da fikk jeg en følelse av at dette kan synges både av musikalartister og av operasangere.
Jeg er egentlig ikke så interessert i klangen, jeg. Jeg er interessert i karakteren. Jeg er interessert i uttrykket og at sangerne kan formidle noe. Da kan de synge med den klangen de selv føler er best, bare jeg tror på dem. At jeg tror på uttrykket.
Så har Aksel-Otto Bull satt opp den forkortede versjonen med studenter på Bårdar Akademiet. En videoproduksjon i 2020, kun med klaver.
Men en oppsetning av den fulle versjonen, med et større orkester, var stadig i det blå. For å døyve frustrasjonen, og for «å få musikken ut, gjøre den mer tilgjengelig», laget Kverndokk en sangsyklus fra verket, Ruth Maier in Memoriam. Den ble urfremført av Birgitte Christensen og pianisten John Lidal i 2020, og året etter kom sangene ut på plate med Marianne Beate Kielland og pianisten Nils Anders Mortensen.
Musical Frühling in Gmunden
– Jeg har jo et slags rykte på meg, i hvert fall her i Østerrike og Tyskland, for at jeg skriver vanskelig musikalmusikk. Jeg synes ikke det er vanskelig i det hele tatt, men jeg ser jo det. Det er litt annerledes enn den mer vanlige pop-stilen.
Nettopp dette som er litt «annerledes», er noe av det som appellerer til de to som står bak satsingen på utprøvende, nye musikkteater-konsepter i Gmunden, regissøren og scenografen Markus Olzinger og sanger, med-regissør og dramaturg Elisabeth Sikora. Hun har også oversatt den norske librettoen til tysk. De kjenner Gisle Kverndokk godt fra før. De satte opp Sofies verden i 2017 og Vincent van Gogh i 2021 her i Gmunden. Denne gang fikk de også med seg New York Opera Society som co-produsent.
Premieren ble spilt for utsolgt hus. Publikum var begeistret, preget, alvorlige og rørt. Kritikkene er positive. Anmelderne har alle vurdert om musikalformen var den rette, og de har alle akseptert den.
– Og når jeg da ser denne produksjonen, ser at dette funker og at dette faktisk er mulig, da får jeg troen på meg selv igjen. Det er bare så deilig å se at vi ikke var helt så på jordet, likevel.
Musikkdramatisk fortellerkunst
Briefe von Ruth er musikkteater som får oss til å lytte til teksten, til hvert ord, til meningen, den opplagte og den vi kanskje må lete etter, fordi det var en annen tid. Dette er en dokumentar. Det er ikke bare et musikkteater. Det er historie, innføring i et menneskes skjebne. Det er også en kjærlighetshistorie, mellom Ruth Maier og Gunvor Hofmo.
Dagene blir lysere
når man elsker noen.
All die Tage werden hell,
findest du die Liebe.
– Jeg er veldig glad i den selv. Aksel-Otto er helt sikker på at det var forutbestemt at den teksten og den musikken skulle finne hverandre, og at Ruth Maier hadde et ord med i laget. At hun følger med på oss. At dette skulle skje.
Gunvors øyne er mørkeblå.
De er uten bunn.
Jeg har aldri sett
et så godt menneske.
Gunvors Augen sind dunkelblau,
ohne Ende tief.
Niemand, den ich kenne,
ist so gut wie sie.
– Denne musikken, jeg skrev den altså så fort. Det bare rant ut av meg. Det er ingen andre versjoner av sangene. Alt som jeg skrev i første skisse, er med. Så det var en veldig rar opplevelse.
Sekvenser i musikalen er komponert slik at forskjellige scener veves inn i hverandre. Som for eksempel når Ruth og andre unge kvinner er på frivilling arbeidstjeneste på Biri. Det er julaften 1940. En av kvinnene vil synge «Deilig er jorden». En annen sier: Hvordan kan vi synge den nå? Nå som det er krig og verden er så ond? Og så sier Ruth:
Nei, Verden er ikke ond. For hvis den var ond, da ville man spørre; hvordan kommer det gode inn i verden?
Og «Deilig er jorden» synges samtidig som vi får Ruths og Gunvors første kjærlighetsmøte og teksten fra Ruths dikt «Til en venninne»:
Første gang jeg for tilbake,
blendet av ditt blikk,
var ikke første gang.
Nei! Et gjensyn var det.
Als ich dich zum ersten Mal sah
bannte mich dein Blick.
Es war kein erstes Mal,
nein, ein Wiedersehen.
«Deilig er jorden» blir en koral, en bekreftelse på inngåelsen av deres forhold. En seremoni.
– Jan Erik Vold har gitt ut en bok om Gunvor Hofmo, Mørkets sangerske, der han har med en artikkel som Gunvor skrev om Ruth på 1950-tallet. Der beskriver hun den scenen hvor de møttes første gang, og det er den. For det var sånn at det var på julaften, på Biri, og bestyrerinnen sa at siden det er julaften, så har jeg lyst til at vi skal synge «Deilig er jorden». Og så var det en jente som sa at nei, vi kan ikke synge den nå, for det er så forferdelig i verden. Og så skriver Gunvor at da reiste Ruth seg opp og holdt en flammende tale om hvor vakker verden var. Gunvor beskriver talen, men den er ikke skrevet ned. Så har vi prøvd å lage vår versjon av den talen – blant annet med ord fra Ruths dagbok.
Menneskene, de er både onde og gode.
De er gode når de skaper bilder og dikt.
De er gode når de med fiolin mot kinn og lukkede øyne skaper musikk.
De er onde når de myrder hverandre.
Stadig innrammet av «Deilig er jorden».
En tilsvarende sammenstilling av scener får vi når koret synger «Rødt vil jøden blø når du slår ham», også en tekst fra Ruths hånd, samtidig som vi ser en lykkelig barndomsscene utspille seg, Ruth sammen med mor, far og søster Judith.
Avslag om utgivelse
1 1953 prøvde Gunvor Hofmo å få utgitt noen av Ruth Maiers dagbøker, på Gyldendal, forlaget hvor hun selv hadde fått utgitt dikt.
– Hun gikk til sin forlegger, Harald Grieg, med de håndskrevne dagbøkene og ville gjerne at de skulle bli publisert. Da sa han nei, fordi de var altfor private, forteller Kverndokk.
En kort rekonstruksjon av denne scenen ble laget til oppsetningen i Gmunden for å fortelle publikum hvem Gunvor Hofmo er. Gunvor blir stående igjen med dagbøkene når forleggeren går. Og der begynner stykket.
Dette er i seg selv en interessant scene. Den sier noe om tiden. «Det private» er knapt noe motargument i dag, men i denne sammenheng nettopp det som gjør materialet verdifullt som vitnesbyrd fra et ungt menneske som ikke overlevde jødeforfølgelsene.
– Så tror jeg sikkert det hadde mye med kjærligheten å gjøre, da, sier Kverndokk.
– Når forleggeren skal si «disse dagbøkene skrevet av din venninne», foreslo vi en liten pause før forleggeren sier «din venninne». Så får man følelsen av at han har problemer med å si det. Da kan jo alt legges inn i den pausen. Det kan være ja, hun er jo død, og det er grusomt, eller denne unaturlige kjærligheten, hva skal man kalle det, liksom? Det skal ikke være for tydelig, heller. Det skal ikke være altfor mye informasjon. Det skal bare være akkurat nok.
Denne scenen er kanskje også nødvendig hvis musikalen settes opp i Norge?
– Ja, vi har bestemt oss for det. Det er mange som ikke har hørt om Gunvor Hofmo. Når jeg sier Gunvor Hofmo, så aner unge mennesker ikke hvem hun er.
Marked for musikaler
Ordet «marked» er nærmest et fremmedord i samtidsmusikken, men for Gisle Kverndokk er det en realitet å forholde seg til. Det er tre markeder for musikaler, forteller han. Tyskland, London og New York. Og det er særlig Tyskland – og Østerrike – som er blitt hans marked, i de aller fleste tilfeller sammen med librettist og sanger Øystein Wiik.
– Det er fire hundre Stadt-teatre i Tyskland, som alle spiller musikkteater, så her må du hele tiden orientere deg, sier Kverndokk.
Men i noen miljøer har de etablert seg mer enn i andre:
Han nevner først Musical Frühling in Gmunden, der han nå har hatt tre produksjoner. Dernest Landestheater Linz, hvor han og Wiik har hatt flere produksjoner. I Tyskland har de hatt mye på Ettlingen Schlossfestspiele. De har hatt flere produksjoner på Theater Erfurt, og de har hatt samarbeid med Luisenburg-Festspiele i Wunsiedel, Tysklands eldste friluftscene. Akkurat nå går Sofies verden på Theater für Niedersachsen i Hildesheim.
Hva slags publikumstilstrømning er du vant med i disse sammenhengene?
– Ja, Rosens navn i Erfurt var tidenes største suksess under deres Domstufen Festspiele, en spektakulær utendørsarena med domkirketrappene som scene. De hadde aldri solgt så mange billetter. Mer enn Carmen året før, for å si det sånn. Også da vi gjorde Martin L., en musikal om Martin Luther, så var det kjempesuksess, i 2008. Og der er det snakk om 2000 mennesker hver kveld. Det er det samme i Wunsiedel. Da vi skulle hatt Rosens navn i på Luisenburg-Festspiele der i 2020, var det en av disse oppsetningene som ble avlyst. Jeg skulle hatt seks premierer, jeg, som ble avlyst det året.
Hadde du lagt opp til seks premierer på ett år?
– Ja. Og alt ble avlyst. Så det var helt vilt.
Jeg vet ikke hva som er villest, seks premierer på et år, eller seks avlyste.
– Jeg skriver fort. Det å kunne skrive fort, det å kunne skrive i en flow, det er veldig viktig, mener jeg. Fordi det er noe med å holde publikum i ånde i to timer på et teater. Hvis du bruker ti år på en opera? Jeg vet ikke.
– Etter hvert har jeg mer og mer bare fulgt impulsene når jeg skriver. Det er ofte at jeg ikke har en eneste idé, en eneste skisse eller noen ting før jeg begynner. Jeg føler bare at nå er tiden inne. Nå begynner jeg. Det er akkurat som sånn automatisk skriving som mange forfattere driver med. Du bare lar hånden gå, akkurat som en improvisasjon, men med blyant. Jeg skisserer alltid med blyant. Og da kan jeg skrive og skrive og skrive, og til slutt har jeg så vondt i handa at jeg blir helt utslitt. Ikke akkurat i real time, men det kan nesten føles sånn.
– Kanskje det beste jeg har skrevet, eller mest vellykka, hvis man kan si det selv, er ting som har kommet spontant. Det er også noe jeg mener at god musikk bør ha, noe som er uforklarlig. Jeg opplever mer og mer at jeg synes mye kunst, det kan også være teater, er så konstruerte. Men hvor er hjertet og hvor er inspirasjonen? Jeg føler at det må være noe som man ikke kan forklare, som har med ens egen musikalitet å gjøre.
Skuffet, tross suksess
Etter de gode kritikkene på Briefe von Ruth er det selvfølgelig større sjanse for at den nye musikalenblir satt opp andre steder. Forlagene melder at flere teatre har vist interesse. Og også på premieren var det viktige folk til stede, fra Landestheater Linz og fra Gärtnerplatztheater i München.
Kverndokk og Bull har i flere år prøvd å få norske teatre interessert i dette stykket, uten noen respons. Ingen fra disse institusjonene kom til premieren. Heller ingen journalister fra Norge. Bortsett fra denne skribenten. Men den norske ambassadøren i Wien, Susan Eckey, hadde tatt turen. Vi fikk til og med en prat om den norske komponisten Kristine Tjøgersen, som ambassadøren hadde hørt musikk av i Wien for en tid siden, fremført av Ensemble Recherche.
– Ja, jeg er veldig skuffet over det norske miljøet. Jeg er det. Jeg tar meg i det å ikke bli bitter. Det er så mange bitre komponister.
Jeg måtte lure, for maken til suksess som det Gisle Kverndokk har, er det ikke mange norske komponister som kan vise til. Det er ikke bare i utlandet han blir fremført. Også i Norge. Han har i alle år hatt bestillinger fra musikere, symfoniorkestre og kor.
Men etter å ha snakket oss gjennom det meste av denne 56-åringens karriere, kommer det frem at det er to felter han er skuffet på. Han har aldri fått noen bestilling fra et norsk samtidsmusikkensemble eller noen norsk samtidsmusikkorganisasjon, så som Ultima. Og musikkteaterproduksjonen hans, som er omfattende, har fått lite respons i Norge.
– Man vil jo gjerne bli anerkjent. Det var kanskje viktigere før. Nå gir jeg mer blaffen i
sånne ting. Jeg har egentlig ikke noe å klage på i det hele tatt. Men når jeg sitter og ser på dette stykket, så tenker jeg at det er jo ingen teatersjefer som nå sitter rundt i Norge som antagelig noen gang kommer til å se denne forestillingen eller som kommer til å gidde å se videoen. Man tenker jo litt sånn. Man kan bli litt frustrert. Som sagt, jeg skal ikke være bitter. Men noen ganger får man litt nok.
Tyske- og østerrikske musikkteaterpriser til Kverndokk:
I 2017 fikk In 80 Tagen um die Welt (Jorden rundt på 80 dager), seks priser, blant dem «Beste musikal» ved Den Tyske Musikkteaterprisen.
I 2018 fikk samme musikal prisen «Beste musikal» ved den Østerrikske Musikkteaterprisen.
I 2022 ble Fanny und Alexander nominert til seks priser igjen ved Den Tyske Musikkteaterprisen.
Briefe von Ruth:
Urpremiere 31.3.2023 i Gmunden, Østerrike, i samarbeid med New York Opera Society innen
rammen av Musical Frühling in Gmunden.
10 forestillinger i alt, den siste 23.4.2023
Regi og scenografi: Markus Olzing
Co-regi og dramaturg: Elisabeth Sikora
Sammensatt orkester med ti musikere
Dirigent: Jürgen Goriup
Ruth Maier: Jasmina Sakr
Gunvor Hofmo: Tamara Pascual
Judith Maier: Michaela Thurner
Herman Thimig, Arne Strøm, Gustav Vigeland: Yngve Gåsøy-Romdal
Diverse roller:
Kudra Owens
Previn Moore
Lukas Müller
Kun Jing
Konstantin Zander
Kritikker av Briefe von Ruth:
„Briefe von Ruth“ als bewegende Musical-Uraufführung in Gmunden | Nachrichten.at
Jenseits der Klischees (volksblatt.at)
Ein Musical über Nazi-Terror? In Gmunden klappt dieses couragierte Vorhaben – Bühne – derStandard.at › Kultur
Gedanken eines Holocaust-Opfers als Musical in Gmunden | SN.at
Im Salzkammergut – Grandiose Weltpremiere eines neuen Musicals | krone.at
Reportasje i salzi.tv:
Musical-Weltpremiere in Gmunden :: Medien :: salzi.tv | Salzkammergut Fernsehen | Das Online Fernseh & TV – Portal der Salzkammergut Internet Zeitung salzi.at
Først publisert på Ballade, 21. april 2023