Det som er viktigere og viktigere nå, er at nye verk blir spilt om igjen, sier Rolf Wallin i forbindelse med at Oslo-Filharmonien og Håkan Hardenberger fremfører trompetkonserten Fisher King den 13. oktober 2022.
Tekst: Bodil Maroni Jensen Foto: Rikard Österlund
– Det er nødvendig for den klassiske musikktradisjonen å fortsette å bygge en kanon, finne fram til de verkene som tåler tidens tann. Selvsagt ved siden av å bestille nytt og å bringe eldre, men oversett musikk fram i lyset. Ikke bare surre rundt og rundt på en evig karusell av Beethovensymfonier og Mozartkonserter, sier Rolf Wallin, en av våre mest internasjonalt anerkjente samtidskomponister.
Trompetkonserten ble bestilt av symfoniorkestrene i Vesttysk radio og i Stavanger og urfremført i Köln i 2011. Stavanger-fremføringen fulgte like etter, og siden har verket vært fremført i Birmingham, Gøteborg, Bergen, Warszawa, Taiwan, St. Louis og i Salzburg. Oslo-Filharmoniens fremføring er den femtende i rekken, hele tiden med den svenske trompeteren Håkan Hardenberger som solist.
– Det er uhyre viktig at orkestrene ikke bare framfører helt nye verk. Man skal liksom urframføre så mange verk som mulig. På engelsk kalles det premieritis, urframføringssyke. Men tenk deg om orkestrene kunne lokke publikum med: Kjære publikum, dette stykket er blitt spilt 50 ganger rundt hele jorda, og nå får du anledning til å høre det. Det må jo være veldig flott!
Det er jo omtrent det som har skjedd med din trompetkonsert?
– Ja. Håkan spurte meg i mange år om å skrive en konsert for ham, men jeg har hatt et veldig vanskelig forhold til hovedinstrumentet mitt, som er trompet. Jeg har tenkt at jeg kunne skrive store konserter for alt mulig annet enn trompet, men så ble det til slutt en trompetkonsert, og det er jeg veldig glad for.
Er det kun Håkan Hardenberger som har spilt den?
– Ja, inntil nå er det bare Håkan.
Hvorfor det?
– Jeg vet ikke om det er andre som tør å spille den. Det er et vanskelig stykke, svært virtuost, og Håkan gjør det så veldig, veldig fint. Det blir som å hoppe etter Wirkola, kanskje. Men Håkan vil gjerne at andre skal spille den, at konsertrepertoaret for trompet skal utvides, så det er bare å spille i vei, også for andre.
Hva legger du i tittelen Fisher King?
– Fiskerkongen, Anfortas, er jo sagnkongen som var skadet, som bare kunne sitte hjemme og fiske. Så måtte Parsifal ut og finne den hellige gral til ham, sånn at han kunne bli helbredet. Og da handler det kanskje nettopp om denne skadete kongen, om Anfortas-såret som ikke vil gro.
Hvilket sår er det som ikke gror?
– Jeg strøk til eksamen på Norges musikkhøgskole, fordi jeg hadde kjempeproblemer, rent muskulært, med trompeten. Jeg måtte kontinuere, og det gjorde jeg bare for at jeg skulle kunne komme videre til komposisjonsklassen til Finn Mortensen.
Du er en skadet trompetkonge?
– Ja, nettopp. Jeg spilte en del jazz og rock, blant annet i den eksperimentelle gruppa Holy Toy og i jazzgruppa Oslo 13. Det gikk bedre, men allikevel fant jeg ut at kanskje skulle jeg bare la det være. Jeg tror det var best for alle parter, for meg og for musikklivet, at jeg ikke ble trompetist.
Det er noen overraskende effekter i soliststemmen. Noen steder høres det ikke ut som trompet i det hele tatt?
– Der kommer jo det inn at dette er hovedinstrumentet mitt. I de første minuttene av konserten spiller Håkan uten bøylen på 3. ventilen, den man bruker minst. Når han så trykker ned den ventilen, kommer det bare ut en trang og litt stakkarslig tone som er perfekt for å beskrive Fiskerkongens sårbarhet. Sånne knep brukte jeg selv som trompetist. Når man kan et instrument, kan man skrive ting som ligger rett i fingrene og leppene, løp som går kjempefort, for eksempel. Det er hjemmebane på den måten.
Hadde du kunnet spille denne konserten selv?
– Ikke i det hele tatt. Særlig ikke alle disse høye tonene. På slutten spiller han jo også piccolotrompet. Vi holdt på å kalle verket noe med en kokong eller sommerfugl, for før de siste to minuttene er det et langsomt strekk som sleper seg framover – en slags kokongtilværelse. Og så flagrer sommerfuglen av gårde til slutt, inn i en ny tilværelse.
Trompetkonserten er fremført av forskjellige orkestre og forskjellige dirigenter. Har du erfart at verket endrer seg underveis?
– Det gjør det. Og det er først når man spiller for et publikum at man egentlig forstår stykket, uansett hvor mye man har øvd og hvor mange prøver man har hatt med orkester. Det har ikke med det å gjøre. Det har med selve konserterfaringen å gjøre, at du formidler noe til et publikum som har kommet og betalt billett og bruker timer av sin tid til å høre på det du har laget. Da faller ting på plass. Og for hver gang det spilles, så utvikler det seg, forhåpentligvis, for det er ofte hemmeligheter i et verk, som vokser og vokser for hver gang man spiller det, eller for hver gang man hører det. Så er det andre musikkstykker som kanskje er kjempefine første gang du hører det, men så har det ikke noe mer under den flotte overflaten.
Om trompetkonserten har hemmeligheter, så siterer du likevel i programkommentaren en hornist som sier at trompeten har ingen hemmeligheter?
– Det er sårbarheten til trompeten jeg tenker på. Valthornet er ute i den store, mørke skogen der hornisten kan bare putte en hånd inn i sjallstykket og gjemme seg og bli «mystisk og dyp». Det kan ikke trompeten. Lyden kommer rett ut. Trompeten blir oppfattet som så eplekjekk, men jeg tror ikke jeg er den eneste som har hatt muskelproblemer og har vært kjempenervøs. Det er et høyrisikoinstrument. Spiller man feil, så høres det. Det er noe man hele tiden har i bakhodet, og man har all alarmberedskap klar for at det ikke skal skje.
Publisert av Oslo-Filharmonien 7. oktober 2022
