Sofia Gubaidulina var årets festspillkomponist i Bergen. Hun fikk fremført fire verker som alle forteller noe om hennes historie. I tillegg fortalte hun mye selv, i intervjuer og samtaler underveis.

Tekst: Bodil Maroni Jensen   Toppfoto: Anita Vedå/ Festspillene i Bergen

«I hele menneskets historie ser vi behovet for å forbinde det evige, uendelige, guddommelige med det faktiske, jordiske. Vi streber etter å transformere det åndelige til objekter. Objektene blir åndelige, og det åndelige blir virkelig. Jeg kaller dette den vertikale dimensjonen. Men det moderne livet hindrer oss i å opprette denne dimensjonen, som er så viktig for å bevare det menneskelige. Vi trenger den vertikale dimensjonen i våre liv, som er den horisontale dimensjonen. Det må være harmoni mellom disse to dimensjonene.»

Sofia Gubaidulina, videointervju Bergen 2018

OFFERTORIUM

I mai 1981 urfremførte Gidon Kremer fiolinkonserten Offertorium på Wiener Festwochen, med Østerriksk radios symfoniorkester og dirigenten Leif Segerstam. I mai 2018 fremførte Gidon Kremer Offertorium med Bergen Filharmoniske Orkester og dirigenten Edward Gardner. Mellom disse to fremføringene er det utspilt en komponist-karriere som er en av de betydeligste i vår tid.

Solisten Gidon Kremer og dirigenten Edward Gardner med
Bergen Filharmoniske Orkester 27. mai 2018.
Foto: Roy Bjørge/ Festspillene i Bergen

Da Offertorium ble fremført i Wien, var det uten at komponisten var til stede. Hun bodde i Moskva, tilhørte undergrunnsmusikklivet og var vant med å bli motarbeidet av kulturmyndighetene. Sofia Gubaidulina var 49 år gammel og hadde ennå aldri fått innvilget reisetillatelse til noe vestlig land.

Gidon Kremer og Sofia Gubaidulina etter fremføringen av
Offertorium i Grieghallen.
Foto: Roy Bjørge/ Festspillene i Bergen

Latvieren Gidon Kremer oppnådde internasjonal berømmelse gjennom å delta i en rekke konkurranser, ikke minst ved å vinne Paganini- og Tsjaikovskij-konkurransene da han var i begynnelsen av tjue-årene. Ti år senere spurte han Sofia Gubaidulina om hun ville skrive en konsert til ham. Like etter fikk han myndighetenes tillatelse til å turnere verden rundt i to år.

Da Gubaidulina var ferdig med fiolinkonserten, var Gidon Kremer blitt værende i Vesten, og hun visste ikke hvordan hun skulle få tak i ham. Hun var redd hun aldri ville få fremført konserten. Men det tyske musikkforlaget Sikorski, som da var blitt oppmerksom på Sofia Gubaidulina, klarte å oppspore ham, og fikk sendt ham partituret. Fremføringen ble Gubaidulinas internasjonale gjennombrudd, og Kremer ble en av hennes viktigste ambassadører fremover.

Det samme året, 1981, hadde Kremer etablert han sin egen kammermusikkfestival i Lockenhaus i Østerrike. Da han valgte Sofia Gubaidulina som festivalkomponist i 1986, hadde perestrojka’en åpnet for at hun selv kunne være til stede. Møtet med vestlig musikkliv gav henne kontakter som førte til invitasjoner og bestillinger fra de fremste institusjoner og utøvere i Europa, USA og Japan.

Offertorium er dedisert til Gidon Kremer og er et av Sofia Gubaidulinas mest fremførte verker. På 1980-tallet var Kremer en viktig medspiller for å få etablert Sofia Gubaidulinas navn internasjonalt. Han fremførte Offertorium med New York-filharmonien og dirigenten Zubin Mehta og også med andre amerikanske orkestre, i tillegg til med en rekke europeiske orkestre. Han bidro også til at Gubaidulina fikk en bestilling til åpningssesongen i den nye konsertsalen i Köln, Kölner Philharmonie. Her ble Hommage à T. S. Elliot for oktett og sopran urfremført i 1987, musikk som plasserte Gubaidulina blant de sentrale samtidskomponistene internasjonalt.

«Det har vært min skjebne å være forbundet med et totalitært regime. Det var et stort hinder for fritt å kunne gi uttrykk for mine musikalske fantasier. På tross av at dette landet støttet kunsten, var det bare den offisielle, eller politiserte kunsten de støttet. Den som glorifiserte det diktatoriske regimet.

For meg var det helt uakseptabelt. Derfor ble jeg en persona non grata, og det å få fremført musikk, ble veldig vanskelig. Men dette hadde også en paradoksal side, for selv om det var et stort press fra myndigheten om å følge gitte retningslinjer, skapte dette presset en motreaksjon hos enkelte. Dermed var det mulig å finne støtte for den frie, såkalte undergrunnskunsten i Moskva, for «friheten», som var ordet vi brukte. Det fantes musikere som var villige til å risikere sine privilegier og posisjoner. De brukte tid på å innstudere moderne, krevende musikk, og de fremførte den for et lite, men viktig publikum. Det var en enorm støtte.»

Sofia Gubaidulina, videointervju Bergen 2018

Sofia Gubaidulina følger de aller fleste prøver på egne verker, lytter og utveksler synspunkter med musikerne.
Foto: Antita Vedå/ Festspillene i Bergen

Komponeringens offer

«Helt siden barndommen har jeg hatt ønsket om å kunne mestre komponering. Lenge var dette et stort drama for meg, med håp og fortvilelse. Musikk er en komplisert kunstform, og jeg forsto at jeg måtte oppgi noen av mine klangfantasier om jeg skulle overføre dem til papiret. Å bli komponist innebærer derfor et offer, hvor ikke hele klangrommet du har forestilt deg, kan noteres ned. Å perfeksjonere komposisjonsferdigheter betyr samtidig å innse hvordan strømmen av klanglige fantasier møter begrensninger i form av estetiske regler og mønstre. Ellers hadde det ikke vært kunst.

Så skjedde noe på veien som gav meg støtte for ønsket om å bli komponist. Noen fra Kulturministeriet reiste rundt for å se etter talenter, også i Kazan, hvor jeg bodde. De valgte ut personer som skulle få utdanning som komponister, og jeg var én av tre som ble valgt ut fra min by. Vi ble sent til Moskva, hvor de intervjuet og testet oss. Jeg besto alle prøver og ble invitert til å begynne ved konservatoriet der. Først da var det jeg bestemte meg for å bli komponist, det vil si å begynne helt fra begynnelsen av.

Jeg gikk på denne tiden i 4. klasse på konservatoriet i Kazan, hvor jeg studerte klaver. Det å bli komponist ville forandre hele mitt liv. Jeg måtte igjen ofre noe, for jeg hadde et sterkt ønske om å bli pianist. Så to ganger har jeg måttet ofre noe for å bli komponist.»

Sofia Gubaidulina, videointervju Bergen 2018

Gidon Kremers ensemble i Håkonshallen

Kammerorkesteret Kremerata Baltica hadde flere konserter på Festspillene i år. I Håkonshallen 25. mai var det tre komponister på programmet, alle tidligere Sovjetkomponister som hadde valgt å forlate Sovjetunionen for å kunne skrive den musikken de ønsket å skrive. Arvo Pärt emigrerte til Berlin i 1980 og Alfred Schnittke til Hamburg i 1990. Sofia Gubaidulina forlot Moskva i februar 1991, og etablerte seg etter en tid på et lite sted utenfor Hamburg.

«Jeg hadde aldri tidligere tenkt på å emigrere, men landet gjennomgikk en nærmest katastrofal endring på den tiden. Det var en hard tid, som truet oss på en rekke felter. Endringene var katastrofale for mange, også for meg.

Da gav Tyskland meg muligheter til å utvikle meg videre, under andre forhold. Jeg kan ikke glemme hvordan komponisten Viktor Suslin, som allerede hadde emigrert, fortalte akkordeonisten Elsbeth Moser i Hannover at jeg var i fare og trengte å bli reddet. Elsbeth Moser tok kontakt med tyske kulturmyndigheter, som umiddelbart gav meg et arbeidsstipend, og like etterpå ett til. Gidon Kremer hjalp meg å kontakte Paul Sacher-stiftelsen, som kjøpte alle mine partiturer, slik at jeg kunne få mulighet til å kjøpe et hus. Slik var det at komponister og utøvere reddet meg fra en kommende død, fordi jeg ikke hadde kraft til å overleve slik jeg hadde det i Moskva.»

Sofia Gubaidulina, videointervju Bergen 2018

«Men denne endringen i mitt liv har ikke endret noe i min musikk. Musikk er en mer abstrakt kunstform, som først og fremst krever konsentrasjon, som igjen åpner veien til sjelen og forbindelsen med himmelen og som gjør at vi hører de klangene som fremkommer. Det er det viktigste i livet, og det forandres ikke av det ytre. Det er kun den indre konsentrasjon som er viktig i livet, for meg personlig.»

Sofia Gubaidulina fra scenen i Håkonshallen i Bergen, mai 2018

Gidon Kremer og Sonoko Miriam Welde på en prøve med Kremerata Baltica i Håkonshallen.
Foto: Crescendo

Av Arvo Pärt spilte Kremerata Baltica Fratres, et av Pärts mest fremførte verker, og av Alfred Schnittke Concerto Grosso nr. 1. Dette verket ble skrevet på forespørsel fra Gidon Kremer på slutten av 1970-tallet og ble Schnittkes gjennombruddsverk i Vesten. I Bergen fikk den unge Sonoko Miriam Welde utgjøre solistduen sammen med Gidon Kremer. Jarle Rotevatn spilte cembalo og preparert piano, og dirigent var Martynas Stakionis.

Dirigenten Martynas Stakionis, forlagsdirektør Hans-Ulrich Duffek, komponisten Sofia Gubaidulina og akkordeonisten Geir Draugsvoll i Håkonshallen 25. mai. Foto: Bodil Maroni Jensen

Bajan – et moderne solistinstrument

Sofia Gubaidulinas verk på Kremerata Balticas konsert Håkonshallen var Fachwerk for bajan, strykere og slagverk. Bajan er en russisk versjon av knappetrekkspillet og et av Sofia Gubaidulinas yndlingsinstrumenter.

«Ethvert instrument fremstår for meg som en personlighet. Når det gjelder akkordeon, eller bajan, har dette gjennomlevet en svært viktig utvikling. Denne personligheten inntar nå scenen, ikke bare som et akkompagnementsinstrument som det var tidligere, men som et svært viktig symfonisk solistinstrument.»

Sofia Gubaidulina fra scenen i Håkonshallen i Bergen, mai 2018

Sofia Gubaidulina ble kjent med bajanen i 1977 og satte seg inn i instrumentets tekniske og klanglige muligheter ved hjelp av den russiske bajanisten Friedrich Lips. Han forteller i Sofia Gubaidulina-biografien til Michael Kurtz:

«Jeg var forbauset over hvor inngående hun spurte om alle detaljer, også om det som ikke virket særlig vesentlig for oss bajanister. Hun strebet, kan man si, for å trenge gjennom overflaten på dette monsteret, som hun kalte instrumentet, for å lære det å kjenne innenfra.»

I 1978 skrev Sofia Gubaidulina sitt første verk for bajan, soloverket De Profundis.

I 1994 fremførte den tjuesju år gamle norske akkordeonisten Geir Draugsvoll De Profundis på en musikkfestival i Danmark. Han hadde ikke truffet komponisten tidligere, men her var hun til stede og var begeistret for hans spillemåte fra første stund. Hun merket seg særlig hans autoritet og frihet i utformingen av frasene. Møtet ble innledningen på et langt og fruktbart samarbeid.

Geir Draugsvoll som solist med Kremerata Baltica, under ledelse av Martynas Stakionis. Fra en prøve i Håkonshallen. Foto: Bodil Maroni Jensen

FACHWERK

Fachwerk er skrevet og dedisert til Geir Draugsvoll, og urfremført i 2009. Draugsvoll har fremført verket over førti ganger, i Europa, USA og Kina, i de fleste tilfellene med komponisten til stede. Ved alle disse anledningene har de gjennomgått verket sammen for å videreutvikle tolkningsmuligheter og justere tempovalg, tilpasset akustikken i de forskjellige konsertsalene. For flere av disse orkestrene, som London Symphony Orchestra, Staatskapelle Dresden, Münchner Philharmoniker, Berkeley Symphony, var det første gang at de hadde en akkordeonist som solist.

«Geir Draugsvoll spiller en stor rolle i kunsten. Han er et genialt begavet menneske, som tjener dette instrumentet av fullt hjerte. Jeg er så takknemlig for alt han gir til dette repertoaret, til gamle verker, men også til nytt repertoar. For det han virkeliggjør med sine hender. Det er verdifullt, en stor kostbarhet.

Mange av de mulighetene dette instrumentet har, finnes ikke hos andre instrumenter. Bajan er et instrument som strekker seg mot de høyere dimensjoner. Det har guddommelige klanger, men er samtidig dypt forbundet med jorden. Det forbinder jord og himmel. Og det kan puste. For en komponist er dette noe helt særegent. Ingen andre instrumenter i orkesteret puster på denne måten.»

Sofia Gubaidulina fra scenen i Håkonshallen i Bergen, mai 2018

Sofia Gubaidulina på Voss

Geir Draugsvoll viser Sofia Gubaidulina
Tvindefossen i nærheten av Voss.
Foto: Geir Draugsvoll

I forbindelse med at Sofia Gubaidulina var festspillkomponist i Bergen, benyttet Geir Draugsvoll anledningen til å invitere henne til sitt hjemsted Voss. I folkemusikalske omgivelser på Ole Bull-akademiet ble det fremført en portrettkonsert av Sofia Gubaidulina med soloverkene De Profundis og Et Exspecto, trioen Silenzio og duoen In Croce. I tillegg til Geir Draugsvoll medvirket Ida Løvli Hidle, akkordeon, Geir Inge Lotsberg, fiolin og Øyvind Gimse, cello. Konserten utfylte bildet fra festspillkonsertene i Bergen av en høyst ukonvensjonell komponist, der ekspressiviteten presser grensene for både hva instrumentene og lytterne kan bære.

«Jeg ser på Sofia Gubaidulina som den viktigste komponisten for mitt instrument, og for meg. Jeg er svært takknemlig for at jeg har fått være såpass mye med på hennes reise, og jeg er sikker på at alle som er så heldige å få arbeide tett sammen med henne, ser det, som meg, som en livstids-inspirasjon.»

Geir Draugsvoll, intervju april 2017

Geir Draugsvoll er professor i akkordeon ved det Kongelige Danske Musikkonservatorium og arbeider for tiden med et kunstnerisk utviklingsarbeid, Collaborative spaces, der han dokumenterer samarbeidet med Gubaidulina. Som introduksjon til konserten la han frem sine foreløpige resultater, med en intenst lyttende komponist til stede, som fikk presentasjonen simultanoversatt til tysk.

Fra prosjektbeskrivelsen:
Collaborative Spaces udforsker det kreative fælles sum, som oppstår mellem komponist og udøvende musiker inden for ny klassisk musik. Dette gøres ved at dokumentere og reflektere over udviklingen af et værk over tid og gennem praksis for så vel komponist som udøver. Collaborative Spaces undersøger og formidler denne proces gennom cd-onnspilning, filmoptagelser, samt reflekterende artikler.

Sofia Gubaidulina i Osasalen på Ole Bull Akademiet på Voss, sammen med verten Geir Draugsvoll. Foto: Anita Vedå

 SONNENGESANG

Sofia Gubaidulina er alltid inspirert av de musikerne hun skriver for. Sonnengesang er skrevet og dedisert til cellisten Mstislav Rostropovitsj, i forbindelse med hans 70-års dag i 1997. Hun opplevde Rostropovitsj’ personlighet som ladet av energi, opplyst av solen, og ble slik inspirert til å bruke Frans av Assisis Solsang fra 1225 som tekst. Her æres Herren, bror Sol og søster Måne, de fire elementene, mor Jord, og vår søster, Den legemlige død. Ved klimaks i stykket forlater cellisten instrumentet og går bort til en stor tromme, drar over skinnet tre ganger og fremkaller glidende, manende lyder. Det teatrale innslaget fortsetter ved at han beveger seg rundt og påkaller korets respons mens han spiller med bue på en flexaton, som på en sag. Det er som om han ønsker å ta over for dirigenten, før han setter seg ned og fortsetter på sitt eget instrument.

Verket ble kritisert av enkelte i forbindelse med urfremføringen. De mente det nærmet seg en ren kultdyrkelse av Rostropovitsj, der solisten også glorifiserte seg selv. Men denne form for teatrale innslag finner vi i flere av Gubaidulinas verk. Det er noe som stammer fra en russisk folketradisjon, der utøverne trer inn i forskjellige roller underveis. Det mest slående eksempelet er Verwandlung, for øvrig skrevet til Christian Lindberg, der trombonisten, ikledd rød trikot og klovnenese, går til klanglig angrep på medmusikerne, avbryter dem, appellerer til publikum, ber om støtte, kjemper videre og bryter ut i hul, skremmende latter. Denne gjøglertypen er en russisk figur som beveger seg mellom teater, underholdning og det kirkelige, og som krever aksept for å få alt til å henge sammen.

På Festspillene ble Sonnengesang fremført av cellisten Andreas Brantelid, Manuel Hofstätter og Gard Garshol på slagverk, Bergen Domkor og dirigenten Kjetil Almenning.

«Det er et mysterium selv for meg, hvordan jeg ble religiøs, men jeg tror det skjedde gjennom musikken. Helt siden barndommen har jeg vært oppslukt av klang. Jeg elsker alt som klinger, og alt klinger. Hver skapning, hver blomst, hvert tre. Himmelen klinger, jorden klinger, alle mennesker klinger. Jeg elsker denne klangen, og jeg føler dragning mot å beskjeftige meg med den. Musikkens materiale springer ut av universelle lover, så lydverdenen er i sannhet guddommelig. Derfor har det vært naturlig for meg å gå videre på denne veien; lytte og prøve å skape noe i dette materialet. Så jeg tror at Gud ble åpenbart for meg gjennom musikken.»

Sofia Gubaidulina, videointervju Bergen 2018

Sofia Gubaidulina lyttende til sin egen musikk, sammen med manager og forlegger Hans-Ulrich Duffek.
Foto: Antita Vedå

Om kjærlighet og hat

Sofia Gubaidulina benytter tekster av Frans av Assisi i flere verker. Ikke minst i det store oratoriet Über Liebe und Hass, som er bygget over Assisis Fredsbønn i en versjon hun fant av en anonym benediktinermunk. Hun ble helt forelsket i denne bønnen, har hun fortalt, og i et budskap hun mener er noe av det viktigste å predike i vår tid.

La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske.

Fra Frans av Assisis Fredsbønn

Über Liebe und Hass ble urfremført i Tallinn i 2016, i en versjon med en varighet på rundt én time. I september i år blir oratoriet fremført i en utvidet versjon på rundt to timer, på Rotterdam-filharmoniens Gergiev-festival. Den russiske dirigenten Valery Gergiev har oppført mange av Gubaidulinas verker gjennom årene, og denne fremføringen vil fremstå som hennes magnum opus i et ustoppelig komposisjonsarbeid som for lengst har gitt henne posisjon av å være en klassiker.

«Sofia Gubaidulina tar ikke imot flere bestillinger nå. Hun er 86 år gammel, og når hun har fullført de påbegynte komposisjonene, ønsker hun å ha fullstendig frihet. Hvis hun er i stand til det, vil hun skrive nye stykker, men bare de hun alltid har drømt om, men aldri har hatt mulighet for å skrive.»

Hans-Ulrich Duffek, manager og direktør i musikkforlaget Sikorski i Hamburg. Intervju Bergen 2018

TI PRELUDIER FOR SOLO CELLO

Foto: Anita Vedå

28. mai holdt pianisten Andriy Dragan og cellisten Ivan Monighetti en konsert i Troldsalen på Troldhaugen. Første avdeling var en «komposisjon» av musikk av Edvard Grieg og Sofia Gubaidulina, flettet sammen på en måte som antagelig aldri er gjort før. Gubaidulinas Ti preludier for solo cello er skrevet som etyder, der komponisten utforsker forskjellige spilleteknikker på instrumentet. De kunstferdige miniatyrene har forskjellig uttrykk, og med Griegs Intermezzo i a-moll, To brune øjne og Jeg elsker dig for klaver og cello innimellom cello-preludiene, ble det en lytteskjerpende og overraskende naturlig helhet.

«På en festival som denne, og på mange lignende festivaler, blir det absorbert en masse energi for å opprettholde den vertikale dimensjonen i livet. Denne forbindelsen har alltid vært støttet av religiøse aktiviteter. Nå når vi ser en nedgang i religionsutøvelse, er kunsten den eneste sfæren hvor det er mulig å bevare denne forbindelsen mellom det høye og det lave, det himmelske og det jordiske. Det finnes mange av disse festivalene, og jeg ser dem som fantastiske åndelige motreaksjoner mot det dominerende materielle livet i vår tid.»

Sofia Gubaidulina, videointervju Bergen 2018