Bodil Maroni Jensen
Komponisten Magnar Åm

«ditt avtrykk i tida». En samtale med Magnar Åm

Magnar Åm er komponist, organist, improvisasjonsmusiker – og lyriker i valg av titler. Han ble tildelt Edvardprisen i kategorien samtidsmusikk 2014, Arne Nordheims komponistpris i 2009 og «Europäischer Komponistenpreis» i 2006. I mange år har han undervist ved Høgskulen i Volda, der han også bor. Denne samtalen fant sted i anledning av 70-årsdagen 9. april.

Tekst: Bodil Maroni Jensen Toppfoto: Bodil Maroni Jensen

Du hadde ditt gjennombrudd som komponist da du var tjue, i 1972. Har du tenkt på det at du også har et 50-årsjubileum i år, som komponist?

Nei, men eg har tenkt på at eg snart har 60-årsjubileum, for eg begynte som tolvåring.

Med å skrive musikk? Hva skrev du da?

Eg begynte å skrive det som eg trong akkurat då. Det er no på ein måte grunnen til at eg syslar med dette her, ei krise i elleve-tolvårsalderen. Me budde i Ørsta, og eg hadde som fast rute at eg gjekk innom ein frisør etter skuletid, der eg fekk gå ærend, og då fekk eg gjerne litt lommepengar som takk for det. Og ein dag når eg kom innom han, så sa han Hei Magnar, eg høyrer dokke skal flytte? Då opplevde eg noko som eg aldri hadde opplevd før, at golvet forsvann under meg. Det var som eg plutseleg var i fritt fall i ei sjakt som ikkje hadde botn. Eg sprang heim og spurde foreldra mine om dette her var sant. Eg var utrøysteleg i fleire dagar, og eg begynte å lage musikk for å bearbeide denne knuten som eg kjende heilt uløyseleg i brystet mitt då.

Husker du om det hjalp?

Ja. Heilt klart. Pianoet hadde allereie blitt ein ven. Og i denne tida, når me då flytta, så var pianoet det faste haldepunktet i livet mitt. Det var ein ven som ikkje svikta. Og når eg tenkjer på det som vaksen, det som komponeringa gjorde for meg, eller pianoet gjorde for meg, det var at eg kunne kome med kva som helst av vanskelege kjensler, også fine kjensler, men kanskje spesielt dei vanskelege, og så gjorde pianoet det om til noko vakkert. Det tok imot, og så svara det. Det laga samanhengar som gjorde at det fekk ei meining, alt saman. Og dette har jo vore funksjonen av å komponere sidan den tid. At eg skriv det eg treng å høyre.

– Det å leve. Det høyrest litt rart ut. Ei krise å leve. Foto: Privat

Hvordan kan denne barndomshistorien ha levd med deg så lenge?

Det var ei krise der den gongen, og det den krisa gjorde, det var at den vekte medvetet om ei meir eksistensiell krise.

Som alltid ligger på lur?

Ja. Det å leve. Det høyrest litt rart ut. Ei krise å leve. Det har, heilt sidan den tid, lege ei kjensle der av at eg høyrer heime her, men eg høyrer ikkje til her. Eg er både vekke frå min absolutte harmoni, og eg er også i min harmoni. Som om heile dette livet er ei utanlandsferd frå harmonien og tilbake til harmonien. Og den kjensla vart vekt gjennom den krisa der, opplever eg no, for eg har jo berre fortsett å skrive, på den måten at eg speglar all konflikt

som finst, samtidig som eg heile tida søker å gjere det same som pianoet gjorde for meg den gongen.

Du er en slags oversetter, eller omformer?

Ja, omformar.

Det kan høres ut som om det ligger en religiøs dimensjon her, Magnar. Livet som en reise, fra harmoni til harmoni?

Det gjer det. Men det er ikkje sånn at den dimensjonen kjem ut av noko som andre fortel meg. Den dimensjonen kjem ut av noko eg kjenner på, eller noko som eg erkjenner.

Ingen troslære, med andre ord?

Nei, men kva er tru, då? Tru er at du vel å satse på noko som du ikkje veit heilt kva er. Eg trur på ein harmoni. Det betyr: eg går ut ifrå at det finst ein harmoni. Eg satsar på det. Og då vil eg heile tida prøve å søke den harmonien. Så for meg er tru det å satse på noko.

spegle det
tvers gjennom alt dette
ein pust til elden i oss

Det er vel arbeidet med musikken som på mange måtar har styrt meg. Ja, musikken er noko som kjem til meg. Det er ikkje noko eg lagar. Samanhengane oppstår. Sjølvsagt fordi eg søker dei. Eg opnar meg for å finne dei. Og når samanhengane blir funne, då har musikken vist meg kva det var eg kjende på. Den har konkretisert meir kva eg søkte. Akkurat som den første krisa, som var berre ein knute, eller ei umoglegheit, noko som eg ikkje visste kva var for noko. Når då det eg kjende på, kjem tilbake som musikk, så har det fått ei form, og ei form kan betraktast utanfrå. Med andre ord, gjennom forma kan eg få avstand nok til det som eg ikkje greier å sette ord på, som eg ikkje veit kva er for noko. Eg kan då meir godta det, akseptere det, og på ein måte forstå det. Ja, det er ein måte å forstå noko på, akkurat det å sjå ei form.

Da gjelder det å være åpen for de musikalske impulsene som kommer, ikke være så selvkritisk mot dem, fordi det kan hende de har noe viktig å si? Er det slik du tenker?

Det er heilt rett, det. Men all komposisjon startar med improvisasjon. Du leikar med eit materiale. Og materialet er kanskje det som i augneblinken stemmer mest med det du kjenner. Gjennom å leike med det vesle materialet, så kan det oppstå nokre samanhengar som du anar har et potensial til å gå vidare med.

Hvor kommer den anelsen fra?

Ja, den må jo kome av en sans for samanhengar, då. Sansen for meining, som er noko allmennmenneskeleg. Ja, kanskje det er sånn, at samanhengen finst først. Samanhengen er ei kraft, og eg søker den med min sans for den, og den sansen har berre oppstått fordi den samanhengen finst. Eg finn han i det musikalske materialet. I fysikken snakkar me om kohesjon. Det er det same. Samanhengskraft.

den første venleiken
gjennom stemma, gjennom auga 
grader av nærleik

Eg opplever den òg som kjærleik mellom menneske, som samhald i ei gruppe, i ein familie, mellom vener, i eit fotballag, eit orkester, eit kor, i ein nasjon, på ein klode. Samhaldet er ei sånn samanhengskraft.

Vil det si at du er en lyttende komponist – alle komponister lytter, men bare for å ta det som et ytterpunkt – mer enn en konstruktør?

I høgste grad. I mange tilfelle så har det vore ei hjelp å vite kva tid det eg skriv skal framførast, kvar det skal framførast og kven som skal framføre det, for då kan eg starte med å førestille meg det tidspunktet, den konserten, og så kan eg lytte det fram, skrive ned det som enno ikkje eksisterer, men som eksisterer i framtida. Og uansett om eg har gjort dette bevisst, eller ikkje, så har eg i alle fall etter kvart modna fram den innstillinga at den musikken som blir til under mine fingrar, den låner meg, meir enn at eg konstruerer den.

Da tror jeg vi er kommet frem til det som må være et credo for deg. På din nettside står det:

Kvart menneske er eit tidsvitne. Og denne musikken er lyden av eitt slikt tidsvitne si modning, si stadig utvidande eksistensforståing. Dette vitnet omgjer sine inntrykk av å vere i verda til eit uttrykk som det kjenner at verda, inkludert det sjølv, nett no treng.

Som komponist så kaller du deg altså et tidsvitne. Jeg lurte på om jeg også kunne kalle deg en musikalsk reporter?

Ja, men det er berre halve sanninga, då. Jo, eg er ein reportar, men ein reportar er berre fokusert på fortid og notid, ikkje på ei mogleg framtid. Men eg er også som ein slags visjonær forfattar, for eg har ein visjon som brukar denne samanhengskrafta eller samanhengssansen til å sjå ei mogleg framtid som kan gjere dette noet meiningsfylt.

Ordet reporter er heller ikke særlig poetisk. Tidsvitne er mye rikere.

Komponisten Magnar Åm
– Eg er ikkje ferdig med å vekse, eg er ikkje ferdig med å modne, eg er ikkje ferdig med å forstå, ikkje ferdig med å vite, ikkje ferdig med å meistre. Så eg er eit barn. Det er så enkelt som det.
Foto: Bodil Maroni Jensen

I den musikken som eg har skrive hittil, så er det inga smerte, inga liding, som ein ikkje kan kjenne att. Men samtidig så er det i denne musikken ein stadig aukande påstand, ei aukande påpeiking av ei mogleg løysing. Ei mogleg positiv framtid.

Er du over i noe overjordisk nå?

Eg veit ikkje.

Eller snakker du om våre muligheter her i vårt jordiske liv?

Eg veit ikkje kva eg snakkar om, men musikken snakkar om meir enn det jordiske. Det gjer den. Den snakkar om ånd. At me ikkje berre er skilde kroppar i konkurranse med kvarandre, men me er, på eit usynleg plan, også eit fellesvesen.

Vi er alle ett og det samme, den samme?

Men då er me inne på kva eg satsar på.

Du er på offensiven?

Ja, men ikkje offensiv fordi eg er modig. Det er meir ei erkjenning som har vakse fram, som har modnast. Og musikken har hjelpt veldig til den erkjenninga, at me er eitt vesen. Den musikken som har kome gjennom mine hender.

Jeg vil dvele litt ved dette utsagnet ditt om musikken din som noe verden «nett no treng». Det kan leses som et uttrykk for selvbevissthet. Men fordi du har sagt, eller satser på, at alle mennesker har noe av det samme i seg …

Ja.

så kan jeg også tolke utsagnet som at vi trenger det som kommer fra alle mennesker. Hva er riktig tolkning?

Me treng alle menneskes bidrag.

Da må det være det positive fra andre mennesker vi trenger. Det raser en krig for tiden. Den trenger vi ikke.

Nei, men me treng å erkjenne det i oss som skaper den krigen. Me har, som sagt, den førestillinga at me er skilde og konkurrerer om å leve, som for meg står som eit bedrag. Viss me var villige til å sjå oss som del av det same vesenet, så ville me sjå at det å øydelegge nokon annan, det har inga meining. Det er jo å øydelegge seg sjølv. Spesielt no, i desse krigsdagane, så er denne tanken komen attende igjen og igjen til meg. Det som no skjer, er resultat av ei vrangførestilling hos den som har makt. Og det er nettopp på grunn av denne mangelen på erkjenninga av at me er eitt menneske.

men midt i kvervelen
punkt null
gjenklang av det som skal kome
sjå lys der lys trengst

Vi skal snakke om titlene du velger, men først: «Velkomen til dette barnets musikalske verd.» Det er den første setningen på din nettside. Hvorfor kaller du deg selv et barn?

Fordi eg kjenner meg som det. Eg er ikkje ferdig med å vekse, eg er ikkje ferdig med å modne, eg er ikkje ferdig med å forstå, ikkje ferdig med å vite, ikkje ferdig med å meistre. Så eg er eit barn. Det er så enkelt som det.

I historien du fortalte om deg selv da du var tolv år, så var du et barn som trengte trøst. Det ble musikken. På samme måte trenger du musikken ennå?

Som eit barn, som trøyst, som hjelp til å halde visjonen levande, halde meininga levande.

Opplevinga av at det er meiningsfylt å leve.

Da har jeg et spørsmål, Magnar. Du snakker om ditt liv som en utvikling, som noe du er interessert i å finne mer utav, og musikken din som noe du ønsker å lære mer om deg selv gjennom. Du sier at du har ikke alle svar, og du er ikke ferdig med å modnes.

Ja.

Nå fyller du sytti år. Hva har du fått ut av denne modningen til nå?

Oj, oj, oj …

Beklager å plage deg med et sånt jubileumsspørsmål, men det har handlet om dette hele tiden, har det ikke, om å modnes?

Ja, det har det. Spørsmålet er faktisk litt plagsamt, for på den eine sida så byr det meg imot å sjå bakover. På den andre sida så ser eg jo nokre trekk i desse komposisjonane som har kome til. Mange av dei, i alle fall dei større komposisjonane, har ein type todeling, der den første delen er prega av smerte, som når eit klimaks, slik at det oppstår ein katarsis midt i stykket, og så vender alt. Så har eg sett at i seinare år, så har smertedelen vorte kortare og den opplyftande delen lengre.

Det er vel bra?

Ja, det er bra.

Der har modningen kastet noe av seg?

Det er noko med modninga der, kanskje. Eg elskar høgare harmonien enn eg elskar disharmonien, etter kvart.

Enda det er lettere å komponere disharmoni enn det er å komponere harmoni, innbiller jeg meg. Er det riktig?

Ja, jo.

Fordi vi, etter modernismen, har fått et pøs av virkemidler som kan brukes for å uttrykke konflikt og motstand. Det er ikke så lett i vår tid å komponere det vakre?

Nei, du har rett i det. Men det vakre er alltid noko relativt. Du kan ikkje definere reint objektivt kva det er som gjer ting vakre. Eg vil vel seie at der må også finnast eit smerteelement for at det skal være vakkert. Det vakre er ikkje det motstandslause, men det er ei slags samansmelting av motsetningar til ei form som gir meining og gir ei aning av at alt er mogleg, eller gir ei kjensle av å vere elska. I den musikken som skal kunne bli oppfatta som ei kjærleikserklæring, så må der ligge ei tydeleg forståing av kva avsendaren og mottakaren kjenner på av vanskar, for å bli truverdig. Der ligg alle smerteelementa. Og så lenge dei er ein del av det som summa sumarum bikkar over i det positive, så kan kven som helst kjenne seg elska av det. 

Komponisten Magnar Åm
– Me har den førestillinga at me er skilde og konkurrerer om å leve, som for meg står som eit bedrag. Viss me var villige til å sjå oss som del av det same vesenet, så ville me sjå at det å øydelegge nokon annan, det har inga meining. Foto: Privat

Musikken er en kjærlighetserklæring? Hvem er den en kjærlighetserklæring til?


Når eg går så djupt inn på det som eg aspirerer til, for å seie det sånn, så er det min einaste måte, den einaste sanne måten som eg kan førestille meg at eg kan nå alle menneske på. Gjennom musikken. Så då får eg vere ærleg overfor dette mennesket.

Deg selv?

Det kan eg i alle fall. Og det er det einaste som er utgangspunktet. Og viss eg kjenner meg elska av dette, då kan alle kjenne seg elska av det. For eg kjenner på det at me er eitt menneske. Eg satsar på det.

Da blir neste spørsmål ganske prosaisk i forhold til dybden i det du nå sa. Hva betyr det for deg å få musikken din fremført – for da når du jo alle disse menneskene?

Jau, det betyr mykje. Klart. Det er verkeleg høgdepunkt for meg at noko som eg har skrive, blir framført. Absolutt. Eg er veldig takksam når det skjer. Og eg vil gjerne være til stades, for å kjenne saman med publikum.

Hva opplever du da?

Det kan vere blanda opplevingar. Det er alltid ei spenning. Men som regel så er det i alle fall nokon som kjem til meg etterpå og tek seg takksame til hjartet. Det er nok.

ved bredden av det evige sekund
dette blanke no
svevande djupner

Magnar Åm spiller på glass
– Det er verkeleg høgdepunkt for meg at noko som eg har skrive, blir framført. Absolutt. Eg er veldig takksam når det skjer. Og eg vil gjerne være til stades, for å kjenne saman med publikum.
Foto: Jonas Otneim

Jeg har sett på titlene du velger til stykkene dine. Hvorfor begynner så mange av dem med liten bokstav?

Ja, for det første, når du snakkar om tilbakeblikk, så om du berre les alle titlane …

Jeg tror jeg har gjort det.

Grunnen til at dei står med liten bokstav, det er at eg ser på kvart stykke som berre eit steg på vegen. Det er som om eit stykke utløyser det neste, i ei lang rekke som ein ikkje veit kvar endar, men som heng i hop på ein eller annan merkeleg måte. Derfor er titlane berre utdrag av setningar. Dei er ikkje fullførte setningar. Når dei står med liten bokstav, du kan sette dei etter kvarandre på kvar si linje nedover, og plutseleg så er det eit dikt.

alt eg møter er kjærteikn
gøymt av rørslene
glimtar av ein famn
i saknet etterpå 

Det er utsnittet du ser, og då kan du kople det på noko du kjenner.

Da blir det veldig åpent?

Ja, då blir det ope. Samtidig så er det eigentleg utsnitt av min livssetning. Eg set ikkje punktum. Det er ikkje eg som skal sette punktum.

vandrande himmel
kom til ro, mitt hjarte

Takk for samtalen, Magnar. Og for musikken. Noen av titlene har du laget, andre er hentet fra andres litterære verk. Jeg håper det er greit at jeg lekte meg litt med dem. Det var du som sa det. Plutselig så er det et dikt. Gratulerer med dagen!

Publisert i Ballade 8. april 2022

Kommentarer (1):

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.