Den islandske komponisten Hugi Guðmundssons kammeropera Hamlet in Absentia var nominert til Nordisk råds musikkpris i år. En Ophelias opera, men også en harselas med terapisamfunnet. Alt ved hjelp av Shakespeare.

Tekst: Bodil Maroni Jensen   Toppfoto: Bo Nymann (Isabel Piganiol som Gertrud og Johannes Mannov som Claudius)

I årene da Shakespeare skrev sine nærmere førti skuespill, ble operaen som sjanger oppfunnet, en kunstform som skulle komme til å nære seg av Shakespeares tekster i noen av sine mest betydelige verker. Over 200 operaer er basert på Shakespeares dramaer, og det skrives stadig nye. Men akkurat Hamlet er det ikke mange librettister som har tatt for seg. Ikke så rart kanskje, for Hamlet er Shakespeares lengste drama. Å kutte er vanskelig, men teamet bak Hamlet in Absentia har gjort sine høyst overraskende og underholdende valg.

HamletScenen på Kronborg Slott i Helsingør. Foto: Jacob Christian Hansen

If Shakespeare be the food of music, write on…

Kronborg Slott i Helsingør står på Unescos verdensarvliste. Her var det Shakespeare plasserte handlingen i Hamletdramaet. Første gang Hamlet ble fremført «hjemme hos den danske prins», var i 1816, noe som gav HamletScenen, teaterfestivalen som spiller i borggården sommerstid, idéen til å bestilte en ny Hamletopera til Shakespeareåret i 2016. Den islandske komponisten Hugi Guðmundsson og den danske dramatikeren Jakob Weis er dermed de første i Norden som har skrevet en opera basert på dette dramaet.

Rosenkrantz og Gyldenstjerne, Mathias Hedegaard og Christian Damsgaard og Ophelia, Sibylle Glosted. Foto: Bo Nymann

Nedtegnelser fra premieren 16. august 2016

Athelas Sinfonietta, Danmarks kjente samtidsmusikkensemble, sitter på en enkel, oppbygget scene. To menn entrer plattingen og setter spillet i gang. Den ene går til musikerne, løfter hendene, og fremkaller en skjør, dyster musikk. Den andre setter seg ned med noen papirer, tar av brillene og grubler. En pønkete, ung jente kommer brasende. Vi får vite at hun heter Ophelia og at kjæresten, Hamlet, har sagt hun er gal og må gå i terapi. Hun kan for eksempel ikke lenger snakke, bare synge. Mannen med papirene, som heldigvis er terapeut, får roet Ophelia. Det er et flott kontor du har, synger hun. Det er heldigvis råttenskap nok i Danmark til å betale regningene, sier han. Noen blant publikum ler, andre er skeptiske. Hva er dette? Hamlet som psykodrama? Alvor eller parodi? Terapeuten forstår at han må gå over til å synge han også, hvis han skal få noe ut av denne pasienten. Og enda mer; det kreves rollespill. Til neste time tar du hele familien med, synger han ut.

Musikken er følsom og lydbildet rart. Morsomme små musikalske kommentarer får oss til å smile. Det virker ikke pretensiøst. Det har sjarm. Vi gir det en sjanse.

Gruppeterapi for full musikk. Foto: Jacob Christian Hansen

Hvor er Hamlet?

Opherlia kommer tilbake, med svak stemme, strever, tør ikke, men får etter hver nevnt dem: faren, broren, kongen, dronningen, Rosenkrantz og Gyldenstjerne. Storfamilien, får man kalle dem.

Etter hvert som de nevnes, trer de frem, én etter én, utmaiet i fillete renessansedrakter, frekke, ubehøvlete, dypt fornærmet over å være satt i en annen situasjon enn der de føler seg på høyden. Faren Polonius ble, som vi husker, stukket ned av Hamlet. Dolken står ennå i magen på ham. Blodet er størknet gjennom århundrene, og som død er han avhengig av at sønnen Laertes sleper rundt på ham. På terapeutens kommando klarer Polonius så vidt å gjøre rede for seg, inntil terapeuten gir ham opp og ber ham heller passe sin død.

Gertrud, Polonius, Ophelia. Foto: Bo Nymann

Et skrekkens hus

Hvordan kan en ung pike overleve dette? Hun kan ikke. Alle har misbrukt henne, faren, broren, Claudius, samt familiens rølpete venner, Rosenkrantz og Gyldenstjerne. Og Gertrud, moren til kjæresten, skjeller henne ut.

Ophelia synges av den unge, vokalt modne sopranen Sibylle Glosted. Hun finner alvoret i rollen og berører. Isabel Piganiol som Gertrud har et overdådig minespill og overdimensjonerer rollen til både øyet og ørets fryd. Martin Vanberg som terapeuten har fått utfordringen det er å spille profesjonelt uberørt av viderverdighetene rundt ham. Han former rollen med stor energi, men personregien kunne gitt ham friere tøyler. Stemmen har mer å by på, av farger og nyanser. Det hører vi i scenen der terapeuten mister kontrollen i gruppeterapien. Sebastian Duran, som den totalt forvirrete Laertes, synger rollen med glans. Timingen sitter hos alle. En fargerik trupp.

Musikken varierer fra å være en var følgesvenn for sangerne til å bygge opp marerittscener som drives frem av besvergende rim og regler og oppramsing av diagnoser på hva som feiler Ophelia. Det virker plutselig innlysende: operaen illustrerer, med store bokstaver for oss som er vant til psykologisering og diagnostisering, at mye av vår måte å forstå menneskene på, allerede er forstått av Shakespeare.

Men hvorfor er ikke Hamlet med?

Mon tro han ikke har lurt oss. Han som satte i gang spillet for å avsløre Claudius som morder, var det ikke han som også drev dette igjennom? Gjemt bak terapeutens litt kjedelige ytre?

Terapeuten, Martin Vanberg, Gertrud, Isabel Piganiol, Claudius, Johannes Mannov. Foto: Jacob Christian Hansen

Musikk: Hugi Gudmundsson
Libretto: Jakob Weis
Regi: Åsa Melldahl
Scenografi og kostymer: Marie í Dali
Lys: Mikkel Jensen
Koreografi: Lotta Lagerström
Athelas Sinfonietta Copenhagen
Dirigent: Jakob Hultberg
HamletScenen på Kronborg Slott, Helsingør
Premiere 16. august 2016