Øivind Varkøy, forskningsleder og professor i musikkpedagogikk ved Norges musikkhøgskole, har tenkt mye på kunstens nytte og unytte, og nytten av det unyttige.
Tekst: Bodil Maroni Jensen Foto: Kjetil Bjørgan
– Å drive dank er en god egenskap, ikke minst for kunstnere og forskere, fordi underbevisstheten jobber alltid, selv når du sitter og glaner.
På sitt kontor på Musikkhøgskolen sitter han ikke og glaner, men tenker høyt og engasjert for hvert spørsmål han får. En kortversjon er denne:
På hvilke samfunnsområder kan kunsten bidra med vesentlige svar?
– Kunsten kan bidra med opplagt samfunnsnyttige svar innenfor områder som musikkterapi og musikkpedagogikk. Også når det gjelder arbeid med ulike kulturelle identiteter og integrering, kan musikk- og kulturforskning ha konkrete bidrag å komme med.
Men når det gjelder den rent kunstneriske aktiviteten, som er vår hovedbeskjeftigelse, er det mer komplisert å si hvordan kunsten kan gi konkrete bidrag til samfunnsdiskusjonen.
Men problematikken er kanskje størst når det gjelder, la oss si, Furtwänglers interpretasjonskunst. Hvilken samfunnsrelevans har det? For å besvaredet,må man først snu på tingene og spørre: Hvem definerer hva som er relevant, og hvordan kan spørsmålet sees i en større sammenheng enn innenfor det strengt matnyttige perspektivet.
«Det er også et sunt press at man hele tiden må reflektere over sin egen legitimitet og funksjon i samfunnet. Man kommer litt ut av den boblen hvor alle innenfor vet hva vi holder på med, hvor alle er enige om at kunst er viktig.»
Hvor viktig er det å begrunne kunsten ut fra krav i samfunnet?
– Det er viktig. Vi kan jo se på norsk kulturpolitikk, hvordan man argumenterer ut i fra relativt konkrete samfunnsnyttige formål av økonomisk, helsemessig og sosial karakter. Hele argumentasjonen er bygget opp rundt output av det vi driver med.
Vi lever jo i en tid hvor relevanstenkning og nyttetenkninger er dominerende, knyttet opp til nettopp økonomiske beregninger eller helsetenkning, og gjerne de to forholdene koblet sammen: Det er økonomisk lønnsomt at vi har god helse og at vi blir godt integrert og utvikler våre trygge identiteter og fungerer godt sosialt.
Hvilken utfordring er det for kunsten å være under dette presset som du tegner opp?
– Det er ikke utelukkende negativt. Det er også et sunt press at man hele tiden må reflektere over sin egen legitimitet og funksjon i samfunnet. Man kommer litt ut av den boblen hvor alle innenfor vet hva vi holder på med, hvor alle er enige om at kunst er viktig. For slik er det jo ikke der ute. Der etterspør folk nettopp legitimitet. Så vi må trene oss i å argumentere omkring dette, ut fra våre egne premisser, ellers kommer økonomene og næringslivsfolkene og tar oss og legger oss inn under sin retorikk, som langt på vei styrer debatten. Derfor er det viktig at vi kan ta debatten, ta oss tid og diskutere dette på våre egne premisser, fylle begreper som relevans, for eksempel, med vårt innhold.
Hvorfor er «kunstens nytte» blitt aktualisert i de senere år?
– Mange skyller på neoliberalismen. Jeg tror det er del av en større trend i vår del av verden, hvor vi har et puritansk forhold til mangt og mye; hvor alt som ikke er direkte matnyttig, er fetende eller syndig. Den puritanske moralen i Nord-Europa er blitt overført til det politiske systemet, uavhengig av religionen, og er blitt en måte å tenke på.
Jeg tror dette, neoliberalismen og puritanismen, har toppet seg i et politisk klima hvor bunnlinjen til syvende og sist er av økonomisk karakter. Og det som da ikke kan legitimere seg på denne måten, får ekstra sterke utfordringer. Det gjelder humanistisk forskning generelt, og det gjelder i kanskje enda sterke grad kunstnerisk virksomhet.
Kanskje relevansen av debatten er å stille spørsmål ved selve relevanstenkningen?