Guruen Sudeshna Bhattacharya har slått seg ned i Norge. Dermed fikk Norges Musikkhøgskole anledning til å tilby klassisk indisk musikk som delemne for bachelor- og masterstudenter.
Tekst: Bodil Maroni Jensen Foto: Paal Audestad
De har allerede holdt på noen uker, de første 15 studentene, i det nye faget. I løpet av to semestre og ti studiepoeng skal de lære melodiske og rytmiske formler og en improvisasjonspraksis som tilhører en 5000 år gammel musikktradisjon. Guruen selv spiller sarod, et luttlignende instrument med 19 strenger langs en lang hals uten tverrbånd. Indisk klassisk musikk er basert på en skala med 7 trinn, underdelt til 22 mikrotoner. Men tonene er ikke eksakt bestemt. Man må lære seg hvor det er riktig å plassere dem, ut ifra sammenhengen.
Fra far til datter
Å spille dette på vanlige vestlige instrumenter, er alt fra umulig (klaver) til vanskelig (blåsere), og til noe lettere (strykeinstrumenter). Men studentene lærer på samme måte som i India, sier Sudeshna. De må synge. Sangen er grunnleggende for å forstå. Det er ingen skrevne noter. Alt må memoreres. Indisk musikk er en muntlig tradisjon, overført fra far til sønn.
Sudeshna Bhattacharya lærte også av sin far, men som kvinne er hun, ifølge hennes selv, en av kun tre kjente kvinnelige sarod-spillere i verden. Til gjengjeld har hun vunnet priser som Indias beste musiker og utøver.
Pådriveren
Morten Halle er seksjonsleder på Musikkhøgskolen, for improvisasjon, jazz og folkemusikk. Han har sett interessen for indisk musikk lenge, særlig hos jazzmusikere. Tidligere, på 60-tallet, forteller han, var det først og fremst improvisasjonsstilen og instrumenteringen i indisk musikk som hadde innvirkning. Etter hvert har også den indiske innlæringsmetodikken – for eksempel når det gjelder polyrytmiske mønstre – fått oppmerksomhet. De siste 5-10 årene er det blitt en trend for mange typer musikere å benytte seg av improvisasjon – det gjelder også for klassisk skolerte musikere. Improvisasjon er i mange sammenhenger nå mer enn et mål i seg selv. Det er også et middel til å bli kjent med instrumentet. En måte å lytte på, en måte å frigjøre seg fra notene på.
Derfor tok Morten Halle initiativ til å opprette et fast tilbud i indisk klassisk musikk. Og Sudeshna Bhattacharya står for gjennomføringen.
Justeringer
– Målet med undervisningen er å lære tradisjonell indisk klassisk musikk, lære en musikkstil som en stor del av verden er blitt påvirket av, og lære hva som er typisk for denne musikkstilens måte å improvisere på, sier Sudeshna.
Studentene begynner med å synge og klappe for å lære melodikk og rytme. De bruker sine egne instrumenter, selv om det ikke er mulig å spille alle mikrotonene korrekt på dem. Glissando, som er typisk i indisk musikk, er også vanskelig på visse instrumenter. Men man må tilpasse, sier Sudeshna. Det er ikke mikrotoner og glissando hele tiden.
Også i India er det musikere som spiller indisk musikk med vestlig tempererte instrumenter, forteller hun. De får riktignok mye kritikk, men det gjøres.
– Slik gjør vi det også. Synger mikrotoner til et temperert akkompagnement.
Improvisasjon
Studentene skal lære forskjellige ragaer, hvilke følelser som er knyttet til dem og hvilke tider på døgnet og tider av året de tilhører. Og de skal improvisere over dem.
– Min far sier at en raga er som et menneske. Å improvisere er som å dekorere det mennesket. Improvisasjon er ornamentering av personligheten. Vi må holde oss i én raga og kan ikke kombinere ragaene.
Sudeshna Bhattacharya har bodd i Europa i over ti år. Hun er vel kjent med at mange vil lære den indiske tradisjonen som en kilde til nye musikalske idéer de kan improvisere over. De færreste lærer seg faget for å bli en hard core indisk utøver, sier hun. Dette godtar hun fullt ut.
– Jeg elsker å gjenkjenne vår farge i det de gjør. De tilpasser kunnskapen til sin musikk. Men de må lære det ordentlig, slik at de kan uttrykke seg gjennom det de har lært.
Musikk skal ikke lukkes inne
Sudeshna Bhattacharya har en internasjonal karriere som sarod-utøver. Man kunne tro at noe av den autentiske stilen kunne gå tapt, når hun er såpass åpen overfor annen musikk. Men nei. Hun skiller, uten problem, mellom tradisjonene.
– Når jeg spiller den klassiske musikken, er jeg ikke påvirket av annet. Da er jeg stadig den lille piken som utfører musikken jeg har lært. Mine konserter med indisk klassisk musikk er rene. Men jeg spiller også crossovermusikk i forskjellige grupper, med jazz- og rockmusikere. Det er noe annet.
Det ligger en holdning til grunn for Sudeshna Bhattacharyas kulturformidling. Noe hun har lært siden hun begynte å få musikkopplæring som fireåring:
– Min far sier: Når vi deler kunnskap, blir vi alltid rikere. Det er derfor dette er herlig. Jeg blir lykkelig når jeg deler.
Publisert på nettsidene til Norges musikkhøgskole 1. april 2016