Tekst og foto: Bodil Maroni Jensen

Et usedvanlig program, i Holmen kirke i Asker 27. mai. Hvem setter opp noe sånt? Dirigenten Julia Selina Blank og Kammerkoret NOVA, som fyller 25 år i år. Gratulerer! Også med et program som godt kan peke fremover for mange kor – og orkestre, med ny og nyere musikk som fenger og beveger, og som får en gammel komponist som Buxtehude til å ikke til å føle seg utenfor. Et  program med seks nålevende komponister, hvorav én mann. Unnskyld, la meg ta ham først, Carl Nielsens etterfølger i musikalsk henførenhet og sødme:

Jorden står som brudesale,
Hver en luftning ånder fred.
Hjertet må sig høit udtale,
Svulme, dø i kærlighed!

Les det en gang til! Hvem turte å ta musikalsk i tu med disse ordene, av H. C. Andersen, for 20 år siden? Den danske komponisten Bent Sørensen. Nydelig. Hjertet svulmet.

Så fire av damene: klang, klang, lydmalende klang fra Marianne Reidarsdatter Eriksen, Birgit Djupedal og Irene Adolfsen Wenæs. Anna Bergs Accrétion var plassert mellom to barokksatser av den nevnte gamle. Sang, munnlyder, ordlyder, undring, enetale, samklang. Heldige Buxtehude. Tenk om de to var blitt kjent med hverandre? Konsertprogram lar tankene vandre.

Så to av vår nære fortids store komponister, Alfred Janson og Per Nørgård. Jansons Shakespeare-sonnet nr. 76 bør fremføres ofte, så vi får tenkt oss litt om:

So all my best is dressing old words new,
Spending again what is already spent;

For as the Sun is daily new and old,
So is my love still telling what is told.

Én ting er teksten, men Jansons musikk is telling something new.

Men hovedsaken på konserten i Holmen kirke var et nytt verk av Kari Beate Tandberg, nylig vinner av Komponistforeningens Årets verk for orkesterverket Fabel. I fjor ble hun også nominert til prisen, for kontrabasskonserten Dét, inspirert av den danske lyrikeren Inger Christensens modernistiske diktsamling Det. Der, i Christensen ord-verden, har Tandberg fortsatt å fabulere, denne gang rundt diktet «Variabiliteter». Musikalsk fabulere. Korstykket med samme navn, springer rett ut av teksten. Sangerne synger, snakker, drar i teksten, skyver meningen utenfor ordkanten, plukker den opp og sender den i en annen retning, påstår og spør omtrent med de samme utsagnene – poetisk skjørt og like snart lysende selvsikkert og bestemt – i en ustoppelig strøm av lyd og klang. Og i front står Ane Dahl Torp, som fremfører teksten, spiller den, i et nærmest forførende samspill med koret. Fantasifullt og underliggjørende …

Jeg snakker om verden og mener et samfunn
ikke et samfunn ikke funnet sammen
mener en handling
ikke en handling alene, men mange

Inger Christensen har tydeligvis mye å gi, mye å si, til Kari Beate Tandberg. Diktet «Det» begynner slik:

Det. Det var det. Så har det begynt. Det er. Det blir ved. Beveger seg. Videre. 

Jeg håper vi får mer fra Tandberg. Gjerne om «Det», eller annet.