It’s shocking, var den finske komponisten Kaija Saariahos umiddelbare kommentar da det ble offentliggjort at hennes opera L’Amour de Loin ville bli Metropolitanoperaens første helaftens opera av en kvinnelig komponist. Det var statistikken hun reagerte på. For henne personlig betydde det at dette nå endelig ville skje.

Tekst: Bodil Maroni Jensen   Foto: Ken Howard, Metropolitan Opera, om ikke annet er oppgitt

– Vi har snakket om et samarbeid i elleve år. Metropolitan er et fantastisk sted, og jeg har sett nydelige produksjoner der. Men jeg kan ikke tenke på det karrieremessig. Jeg tenker ikke i de baner.

Metropolitan Opera ble grunnlagt i 1883, til å begynne med med tilhold på Broadway. I denne sesongen feires det at det er 50 år siden operaen flyttet til Lincolnsenteret, der salen, med sine 3.800 seter, har 800.000 besøkende i året. De dyreste billettene koster nærmere 4000 kroner, mens rush-billetter samme dag koster 200 kroner. I 2006 begynte Metropolitan å overføre lørdagsmatinéer direkte til kinoer rundt i verden. Over to tusen kinoer i sytti land viser forestillinger fra the Met én gang i måneden. The Met er for alle.

I operahusets 133-årige historie er det likevel kun én gang tidligere blitt fremført en opera av en kvinne; en én-akter, Der Wald, av Ethel Smith, i 1903. Den ble spilt før Verdis Trubaduren den ene kvelden, og før Donizettis Regimentets datter den andre. Med kritikker av typen: Her work is utterly unfeminine… This little woman writes music with a masculine hand…

Komponisten Kaija Saariaho.
Foto Maarit Kytoharju

Så derfor: Den 1. desember i fjor var det første gang at Metropolitan satte opp en helaftens opera av en kvinnelig komponist.

Kaija Saariaho har gjort seg gjeldene som komponist siden 1980-tallet, med prestisjefulle bestillinger fra solister og orkestre i Europa, USA og Japan. De fire operaene hennes har vært med på å gi karrieren et ytterligere løft.

L’Amour de Loin var den første. Den hadde premiere på Salzburgfestspillene i 2000. Siden har den gått sin seiersgang på operascener rundt i verden, i mer enn ti forskjellige regi-versjoner. I Norge har vi, for eksempel, sett en konsertant versjon med tegnefilm av Elmgreen & Dragset, i Bergen, Trondheim og Oslo.

Dress Rehearsal

Generalprøven på Metropolitan finner sted om formiddagen, tre dager før premieren. Jeg kommer opp fra undergrunnen, passerer Julliard School of Music, krysser 65. gate og går opp trappene til Lincoln Center Plaza. Her holder New York-filharmonien til til høyre, New York City Ballet til venstre og Metropolitanoperaen rett frem. Hvis man vil se Marc Chagalls enorme veggmalerier, Musikkens triumf og Musikkens kilder, i flammende rødt og gult, lyse gjennom glassfasaden til operabygningen, bør man stille seg her, midt på plassen.

Pressebilletten ligger, som avtalt, i luken. Vi er flere som driver rundt og skotter mot balkongene som åpenbarer seg oppover i den enorme trappehallen. At noen snakker finsk, er som ventet. Selv om Kaija Saariaho har bodd i Paris i 35 år, blir hun alltid fulgt opp av hjemlandets presse og kulturformidlere. Når den tunge snoren blir løftet vekk, trer vi inn på myke, røde tepper, som demper sorlet overalt i publikumsområdene.

Et A4-ark blir stukket i hånden på vei inn i salen. Velkommen til the Met, står det. Vær vennlig å huske at dette er en arbeidsprøve. Vi ber om at alle forholder seg i ro, selv om det blir avbrudd for korreksjoner eller gjentakelser.

En rekke fotografer, med kameraer på bredbeinte stativer, har tatt plass mellom to benkerader i midtfeltet. Flere av dem middelaldrende kvinner i godt hold. Ingen glamoureffekter, kun konsentrert forarbeid.

Hallo Bodil, hører jeg plutselig. Det er min pressekontakt. Hun vet selvfølgelig hvor jeg har fått tildelt sete. Om jeg ville vente her i salen etter forestilling, så skulle hun følge meg til kantinen, der jeg kunne sitte frem til intervjuavtalene mine. Du verden. Men det svarer til ryktet. Profesjonalitet i alle ledd.

Stillhet. Mørke

Dype strykere, fjerne drønn av slagverk og elektronikk. Et lys tennes på scenen. Ett til. Flere. Hver harpetone fremkaller et nytt lys, andre svever fritt på plass i sin egen rytme. Lydbildet brer seg langsomt ut, høye triller, lokkende, skremmende, farefulle lyder, brokker av motiv seiler inn og forsvinner i kaoset igjen, et intensiverende crescendo, store krefter, lyspunkter over hele scenen, som lanterner på havet, som stjerner på himmelen. Noen pappfugler på bakveggen. Vi nærmer oss land. En udefinerbare konstruksjon av noe slag, med en staselig kledd sanger om bord, kommer sigende inn. Knipsingen fra fotografene er som en insektsverm. Jeg har lært å dikte om lykken, men å oppleve lykken selv, det har jeg aldri lært, begynner trubaduren sin historie, med lutten i hånd.

Handlingen

Susanna Phillips som Clémence

Librettoen er av den fransk-libanesiske forfatteren Amin Maalouf. Den bygger på historiske fragmenter fra en fransk middelaldertrubadur, Jaufré, som er gått lei av et overflatisk liv med drikk og skiftende damer. Han drømmer om en kvinne, så edel og skjønn at hun bare kan diktes, tror han… Men når en pilegrim dukker opp og forteller at en slik kvinne finnes, langt avsted på den andre siden av havet, er Jaufrés skjebne beseglet. Pilegrimen reiser tilbake og synger Jaufrés sanger for Clémence. Når hun selv synger dem, får det henne til å åpne seg for den ukjente beileren. Pilegrimen reiser atter over havet og forteller Jaufré at nå vet Clémence om ham. Da må Jaufré av gårde. Spenningen og angsten under overfarten gjør ham syk, og han er døende når han kommer frem. Clémence tar ham i sine armer, og han opplever lykken idet han dør. Clémence sørger og raser, før hun til slutt priser kjærligheten i en tvetydig bønn, til den elskede eller til Gud.

Luttens strenger

Eric Owens som Jaufré Rudel

Trubadurens lutt er klanglig forstørret til harpe i orkesteret, og harpestrengene er tatt videre i scenografien og trukket parallelt over hele scenen. Som bølger og storm på havet beveges hele scenebildet, og koret, som av og til har roller, andre ganger er del av det store klangbildet, er enten over vann, eller under. Reminisenser fra Jaufrés ballader preger melodikken i et modernistisk-poetisk tonemalende språk med langsomtspinnende linjer, intensivert til bristepunkt, flere ganger.

Solistene

Eric Owens som Jaufré Rudel og
Tamara Mumford som Pilegrimen

Pilegrimen synges av mezzosopranen Tamara Mumford. Med kunstferdige vokalforsiringer, et musikalsk filigransarbeid, omgjøres sangen til rørende og inderlig uttrykk. Clémence, Susanna Phillips, er en lysende sopran, sterk og hengiven i rollen, med teknisk briljans som skinner like mye i forventning som i fortvilelse, og med avstemte farger. Trubaduren, en bassbaryton, synges av Eric Owens, for øvrig valgt til Årets stemme av bransjestedet Musical America. Han synger med overraskende stor vibrato, noe som svekker rollen, men trubadurens intense lengsel og streben kommer likevel tydelig frem.

Pause

Etter applaus blir jeg fulgt til kantinen, der Kaija Saariaho, Amin Maalouf og andre i teamet samler seg rundt lunsjbordet. I god tid før avtalen blir jeg hentet og ført til et lite, vindusløst presseværelse. Etter en stund blir døren til naborommet åpnet, og der sitter komponisten, klar. Suveren regi som sørger for at hovedpersonene ikke taper tid.

I to måneder har Kaija Saariaho vært i New York. Det har nærmest vært som en Saariaho-festival i oppløpet til Metropolitan-debuten, forteller hun. To rene Saariaho-konserter med New York-filharmonien, diverse kammerkonserter, blant annet det musikkdramatiske verket La Passion de Simone, og mesterklasser på flere av de kjente musikkskolene i byen. Jeg penser henne inn på intervjuet; vi må utnytte den tilmålte tiden. Først om den kanadiske regissøren Robert Lepages konsept.

Clémence, Susanna Phillips, Pilegrimen, Tamara Mumford, Jaufré Rudel, Eric Owens

Et hav av lys

– Robert Lepage har alltid vært interessert i teknologi, og her, de 28.000 ledlysene han bruker for å skape havet; en fantastisk idé. Men det som er mer interessant er hva han oppnår med dette. Han gjør det som en forlengelse, en utvidelse av musikken. Det er storartet hvordan scenen beveger seg, konstant, reagerer og er timet i samsvar med musikken. Beveger seg i farger. Fascinerende.

Regissør på den første oppsetningen av L’Amour de Loin i Salzburg var Peter Sellars. Han fylte hele scenen med vann, så lyset ble reflektert oppover murveggene i Felsenreitschule. En oppsetning Kaija Saariaho har snakket svært anerkjennende om. Like begeistret virker hun for denne oppsetningen, som også er «i overensstemmelse» med hennes idéer, sier hun.

– Den flyter jevnt, og den forstyrrer aldri musikken. Det er jeg svært takknemlig for.
Det har vært så mange forskjellige oppsetninger av L’Amour de Loin, og noen regissører synes musikken er for langsom. Jeg har hatt en følelse av at de ikke har stolt på kraften i den. Da skaper de allslags aktivitet for å kompensere. Men hvis aktiviteten er mye raskere enn det musikalske tempoet, så virker det musikalske tempoet langsommere. De
mener det er en fordel for musikken, men det er det ikke.

Finsk dirigent-debut

Dirigenten Susanna Mälkki. Foto Simon Fowler

Tidlig i forberedelsene foreslo Kaija Saariaho at den finske Susanna Mälkki skulle dirigere oppsetninger på Metropolitan. Og slik ble det.

– Jeg foreslo Susanna Mälkki fordi hun har lang erfaring med min musikk, og jeg syntes det ville være en flott Met-debut for henne. Hun har debutert på La Scala og i andre viktige operahus, så jeg følte tiden var inne. Men jeg måtte stå ganske mye på for å få det igjennom. Nå tror jeg Metropolitan Opera er glad for det, for Susanna har hatt en flott debut med New York-filharmonien og med alle de store orkestrene i USA. Hun tiltrer som første gjestedirigent i Los Angeles-filharmonien til høsten, så hun er veldig kjent i USA nå.

Under oppsikt

Etter intervjuet blir jeg geleidet videre til en sal høyere opp i etasjene, nærmest en liten speilsal, der sponsorer og medlemmer har adgang i pausene. Der skal jeg vente på Susanna Mälkki. Etter en stund kommer en vakt og spør hvorfor jeg sitter der. – Jeg har en avtale med dirigenten, forklarer jeg. Han fortsetter å spørre, og selv da pressekontakten og Mälkki viser seg, er han ennå ikke overbevist om at jeg har noe der å gjøre.  – Denne damen sier hun skal snakke med dirigenten, sier han til sin kollega. Ja, det er riktig. Kollegaen nikker mot Mälkki. To ganger. Da kryper vakten litt sammen og beveger seg skyndsomt videre.

Stavanger – New York

Susanna Mälkki er den fjerde kvinnelige dirigenten som har ledet en forestilling på Metropolitan. Sarah Caldwell var den første, i 1976, Simone Young i 1996 og Jane Glover i 2013. Denne oppsetningen er sannsynligvis også den første, i et større operahus, hvor det både er kvinnelig komponist og kvinnelig dirigent.

Den finske dirigenten startet karrieren som kunstnerisk leder i Stavanger symfoniorkester. Deretter ble hun leder i Ensemble intercontemporain i Paris, før hun gjorde karriere i de store symfoniorkestrene i Europa og USA. Hun har nylig tiltrådt som sjefdirigent i Helsinki filharmoniske orkester, og i tillegg til i Los Angeles, er hun første gjestedirigent i Gulbenkian-orkesteret i Lisboa.

Da Mälkki debuterte på La Scala i Milano i 2011, var det første gang i operahusets 233-årige historie at det var en kvinnelig dirigent i orkestergraven. Det poenget dominerte pressedekningen fullstendig, fortalte hun den gang. Her i New York har pressen vært mer opptatt av å stille spørsmål om hvordan dette kan ha seg, at Kaija Saariaho er første kvinnelige komponist på the Met på over 100 år og at det kun har vært tre kvinnelige dirigenter tidligere, forteller Mälkki.

Langsom rekruttering

– Jeg er selvfølgelig glad for fremskrittet, og jeg synes ikke det er noe galt med spørsmålene fra pressen, så lenge de bringer utviklingen fremover. Dette er en milepæl, og Kaija Saariaho er invitert fordi hun er en fantastisk komponist. Her handler det om hennes musikk, og det er flott at vi kan høre den her.

Fremføringen jeg nettopp har sett, virker uhyre gjennomarbeidet. Klangfarger og linjer fortsetter sømløst fra sangerne til instrumentene, og vekslingen mellom det kammermusikalske orkesteret, som ligger bak sangerne, og de store orkesterpartiene skaper en intens musikalsk dramaturgi.

– Det er et klassisk stykke, på mange måter. Jeg ønsker at lytterne skal oppfatte det slik. Det er en opera om menneskelige følelser. Historien kunne like gjerne ha funnet sted i vår tid, selv om den har disse middelalder-referansene. Og det er mye nydelig karakterarbeid i operaen, noe vi har arbeidet med både hos sangerne, i orkesteret og i koret.

Susanna Mälkki har fremført mange av Saariahos verker, L’Amour de Loin og Passion de Simone, og også orkesterverker. – Du blir alltid tatt med til en annen verden i Kaijas musikk, sier hun.

– Som her. Du blir invitert med inn allerede i den første takten. Da er du plutselig i en klangverden som er annerledes enn alle andre, noe som gjør det enklere å gå inn i denne historien.

Regissøren

Regissøren Robert Lepage og komponisten Kaija Saariaho

På premieredagen er jeg tilbake på Metropolitan for å intervjue regissøren Robert Lepage. I foajéen snor det seg en lang kø fra Met-butikken, der Anna Netrebko, husets gjestende Manon Lescaut, signerer og lar seg fotografere. Jeg får et glimt av en strålende opplagt og flørtende diva, som får beundrerne til å vente i største tålmodighet. Køen fortsetter ned trappen til et nedre gateplan, der jeg finner artistinngangen. Jeg blir fulgt gjennom slitte korridorer til det samme, vindusløse forværelset. Døren til naborommet står åpen, og jeg blir møtt med begeistring fordi jeg er tidlig ute. Forrige avtale er kansellert, så Lepage er allerede klar. Avslappet og imøtekommende. Assistenten hans i nabosofaen nikker vennlig opp fra pc-en. Før jeg vet ordet av det er Lepage i gang.

– I denne operaen er karakterene mer sårbare, rent teatermessig, enn i mange andre operaer. Det er bare disse tre av dem, så uansett hva du finner på av konsept, må sangerne kunne forsvare seg. Jo flere sangere det er på scenen, jo flere kan være med å forsvare den enkelte. Men her er det én sanger om gangen, av og til to, meget sjelden tre. Så du må gi dem plass for å gi dem respons.

Robert Lepage er skuespiller, dramatiker og film-, teater- og operaregissør. Han er kjent for en lang rekke produksjoner, blant annet for sin kontroversielle Ring-syklus på Metropolitan i 2010-2012. Her provoserer han trolig ingen.

– Jeg ble fullstendig forført da jeg først hørte musikken til L’Amour. Jeg håper at arbeidet mitt, regimessig og visuelt, vil kunne støtte musikken og kanskje også uttrykke noen av de idéene som er i musikken, men som ikke nødvendigvis er i librettoen. Havet som karakter er viktig, antagelig den fjerde hovedkarakteren, det elementet i stykket som best uttrykket stemningen og følelsene til hovedpersonene. For meg er det viktig å skape sceniske omgivelser som er kontemplative og hypnotiserende – som musikken er.

Lyspartitur

Robert Lepage har arbeidet tett med scenografen, Michael Curry. Men idéen med å bruke tusenvis av lys på scenen, er hans, understreker han.

– Mitt ønske var å arbeide med vann uten å bruke vann. Det er noe unaturlig ved å ha naturlige ting på scenen. For meg var det viktig å ha et hav som kunne uttrykke alt mulig. Tonnevis av vann uttrykker ikke havet, men skimringen av lysene er en poetisk tolkning. Det gir skiftende omgivelser og flere følelser. Scenografen og jeg var fascinert av idéen med strengene til lutten. Vi tenkte det ville være interessant å arbeide stilisert ved å strekke disse over scenen og sette lys på dem.

Dataprogrammeringen for oppsetningen kunne antagelig godt vært kalt et lyspartitur, tenker jeg, og et bevegelsespartitur og et fargepartitur, for sceneløsningen er direkte inspirert av musikken, sier Lepage.

– Skimringen i havet, bølgene, fargene, alt kommer fra musikken. For det er ikke noen virkelig handling på scenen, eller i hvert fall svært lite, så scenografien er ikke brukt for å uttrykke handlingen, men de indre følelser og dynamikken i karakterene.

Levende komponist

Robert Lepage, som har over tretti års erfaring som regissør, har likevel sjelden samarbeidet med en komponist i et tradisjonelt operahus. Av opplagte grunner.

– Noe av det som er interessant med å arbeide med Kaija, er at jeg for en gangs skyld har en levende komponist i rommet. Jeg har selvfølgelig mine egne idéer jeg ønsker å uttrykke, men jeg står også overfor hennes. Og selv om denne operaen har vært satt opp mange ganger, er det ennå mye å oppdage i partituret og i librettoen. Så jeg føler meg nyttig som regissør, føler at jeg kan hjelpe komponisten til å gjenoppdage lag i partituret, som kanskje ble skrevet inn på en mer ubevisst måte. Og Kaija er åpen for å gjenoppdage, så det er et flott samarbeid.

Døren går opp, og operadirektør Peter Gelb kommer til syne. Nå er det jeg som trekker meg skyndsomt tilbake. Det er seks timer til premieren.

Rød løper

Nesten alle de 3.800 setene er opptatt. Forskjellige tungemål høres. Antrekket varierer fra fotsidt til casual. Mange har yttertøyet med inn. Naboen har lagt en svær vinterkåpe i setet. Den går absolutt går utover sine grenser. Jeg smiler og prøver å antyde, uten resultat. Men glemmer det snart.

Lyset dempes. Det blir mørkt og noen sekunder stillhet. Susanna Mälkki gjør sin entré uten at vi ser henne. Lyspunktene tennes, ett etter ett. Lykter, lanterner, stjerner. Musikken kommer fra ingensteds og er snart over alt, også fra høyttalere rundt i salen. Elektronisk forhåndsinnspilt materiale. Jaufré går nedover leideren og blir stående ved rekkverket. Han løfter opp lutten.

Jeg så en nattergal på grenen, han kallet på sin make
Mine ord kaller kun på andre ord, mine vers kun på de neste

Ensomhet. Lengsel. Ingen knipser. Alle mobiler er skrudd av. Knapt et knirk eller et host. En sær kjærlighetsfortelling folder seg ut og alle har glemt at vi er rastløse, utålmodige og uten evne til konsentrasjon i lengre strekk. Hvordan kan det ellers ha seg at Clémences fortvilelse og raseri mot slutten får tårene til å sprette?

Det er merkelig at en opera skrevet så nylig, får oss til å føle at den skulle være del av vår kanon, har sopranen Susanna Phillips uttalt. L’Amour de Loin, Kjærlighet fra det fjerne, må i alle fall, foreløpig, kalles en moderne klassiker.

Publisert på KlassiskMusikk 6. mars 2017