eller
hurtig – langsom – utholdt

Therese Birkelund Ulvo er komponist, festivalsjef, plateprodusent, fagpolitisk aktiv, podkaster, jurymedlem og samtidig opptatt av «kvaliteten i det man kan oppleve gjennom langsomhet». Hvordan kan dette henge sammen? Og er det derfor hun har valgt riter, noe bestandig, gjentakende,som 25-årsjubileumstema for årets Hardanger Musikkfest?

Tekst: Bodil Maroni Jensen Toppfoto: Knut Utler

Hun har vært involvert i festivalen siden 1999, først som frivilling, deretter gikk hun gradene og i 2012 gikk hun inn i kunstnerisk ledelse sammen med komponisten Wolfgang Plagge og fiolinisten Anders Kjellberg Nilsson. Fra 2015 til 2020 delte hun lederskapet med sangeren Tora Augestad, nå med pianisten Gunilla Süssmann.

Korona-forflytning

Helt fra fiolinisten Stig Nilsson startet Hardanger Musikkfest i 1996, er den blitt arrangert i pinsen, men restriksjonene i fjor gjorde at festivalen ble flyttet til høsten, noe de har holdt på.

– Hardanger er vakker i juni, men i fjor, da vi arrangerte festivalen i november, ble det nesten enda mer konsentrasjon om musikken. Vi slapp å konkurrere like mye med naturen.

Kammermusikkfesten har sitt utspring i Ullensvang, men har gjennom årene spredd seg til flere kommuner. Programmet omfatter klassisk musikk, der klassisk-begrepet strekker seg frem til i dag, folkemusikk, forestillinger, samtaler og mye annet det går an å komponere inn under en hovedidé.

– Jeg synes det er utrolig morsomt å jobbe med et tema, fordi det gir en måte å snevre inn på.

Jeg finner innfallsvinkler og logikker jeg ikke ville ramlet borti det hvis jeg bare tenkte OK, hvilke er de beste verkene vi vil ha med. Alle de beste verkene blir jo spilt uansett. Årets tema, riter, har også sammenheng med at det er 25-årsjubileum. Festivalen er på en måte blitt en rite i seg selv.

«Vårofferet» av Stravinskij, «musikkens heftigste rite», er det første Therese Ulvo nevner fra programmet, i versjonen for to klaverer, med Christian Ihle Hadland og Marianna Shirinyan, samt Eirik Raude på perkusjon og 4 dansere koreografert av Therese Skauge. Derfra til stedegne Hardanger-riter skal det være et stykke.

– Når man lager en festival i Hardanger, er det viktig at den har et tydelig preg. Du kunne ikke opplevd dette programmet noe annet sted.

Kan du gi et eksempel på en Hardanger-rite?

– Kroting. Det er en spesiell måte å dekorere selskapslokalene på. Hardangermønster rett på treveggen, med en blanding av kritt og surmelk.

Som kan vaskes av etterpå?

– Ja. Og skotring. Det er en høyst levende tradisjon. Når det er bryllup, så kommer de som ikke var invitert akkurat når man er ferdig med middagen og folk er litt trøtte. De er utkledd og lager liv, får skjenk av vertskapet, som venter på dem, for skotring har status. Jo flere som kommer, jo bedre. Så er det er konkurranse om å få danse med bruden eller brudgommen. Det varer kanskje et kvarters tid, og så går de igjen. Men da er stemningen i festen oppe igjen.

Hvordan Therese Birkelund Ulvo får skotrere inn på programmet, og hvordan det blir musikk av slike ubudne gjester, det får vi ikke vite på forhånd. Men hesjing blir det musikk av.

– Hesjing er også en viktig rite, som mange har vokst opp med. På årets festival blir en hesjestreng brukt som et instrument. Disse ritene snakker til forskjellige typer mennesker, de angår folk. De knytter sammen.

Tradisjon og nytenkning

Det finst ein friksjon i kunsten mellom det å vera forankra i ein tradisjon og det å bryta med den. Det er denne brytninga som bringar kunsten vidare, og som skapar nye retningar. Dette spennet har me ynskt å dvela ved i årets festivalprogram.

Fra programboken for Hardanger Musikkfest 2021

I denne brytningen befinner Therese Birkelund Ulvo seg, som komponist. Det nyeste verket hennes, «Langsomt ble landet vårt eget», «et aldri så lite klima-verk», handler om ansvaret for livet på kloden og om verdien av langsomhet.

– Det føles som at alle de store kreftene i livet, samfunnet, økosamfunnet, går i motsatt retning. Det skal gå så fort som mulig, og jeg er veldig skyldig selv, flakker fra det ene til det andre. Men kanskje fordi jeg synder mye selv, så kjenner jeg på kvaliteten i det å tørre å gjøre ting langsomt og alt det man kan oppleve gjennom langsomhet.

– Hvis man insisterer på langsomhet i et musikalsk forløp, så insisterer man også på en oppmerksomhet fra lytteren. En tilstedeværelse. Jeg er veldig opptatt av live konserter. Opplevelsen som skjer her og nå. Det er i dagens samfunn en langsomhet i seg selv. Du kan ikke spole, og spesielt på klassiske konserter, kan du ikke gå inn og ut. Du skal helst ikke gjøre det, i hvert fall. Vi må ta stilling på forhånd og være i det.

Det nye verket ble urfremført av Nordic Voices og Kilden Vokalensemble på Risør Kammermusikkfest i sommer. Det bygger på utdrag fra tekster av Nordahl Grieg, Knut Hamsun, Jens Bjørneboe og Inger Hagerup.

og slitet skapte en ømhet
og svakhet for liv som gror

«I dag står flaggstangen naken». Nordahl Grieg

Du blir en annen avsender når du som komponist bruker tekst, i motsetning til å skrive kun for instrumenter, kommenterer jeg.

– Ja, det er en av de behagelige tingene med å være komponist, at man kan holde på uten å være så eksplisitt på akkurat hva det er man prøver å si. Her er det vanskelig å komme bort fra at det ligger et budskap, når jeg har valgt de sitatene jeg har gjort.

Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene, hvem har tråkket opp den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham.

«Markens grøde». Knut Hamsun

– Jeg føler at de fire sitatene handler mye om det samme, men at de kommer fra helt ulike vinkler og tider. Det er på overtid at vi fremdeles ikke har kommet noe lenger enn det vi har.

enhver er skyld i alt som skjer på denne jord

                                                                     «Mea Maxima Culpa». Jens Bjørneboe

Et musikkdramatisk grep Therese Birkelund Ulvo har tatt i dette korverket, er at tekstutdragene, som er litt lengre enn gjengitt her, har fått hvert sitt musikalske uttrykk. Det er som om forfatterne snakker med hver sin stemme.

– Når jeg velger å ta disse sitatene ut av sin sammenheng, så kan jeg ikke bare late som om det blir et nytt, felles dikt. Det synes jeg ikke at jeg kan gjøre overfor disse fantastiske forfatterne. De kommer med hvert sitt sterke uttrykk, og selv om det er noen korte setninger, så har jeg ansvar for å følge opp tekstene hver for seg.

Som løfter i en gjerrigs munn
er denne korte, korte stund.

«Som løfter». Inger Hagerup

Det er nesten som om hun skaper fire roller i verket. Tenker hun opera?

– Det er morsomt at du spør om det, siden jeg er midt i en operabestilling.

Her får jeg ikke noe mer ut av Therese Birkelund Ulvo, for hun har foreløpig ikke lov til si noe. Men hun understreker hvor inspirerende det er å få et oppdrag hun selv ikke hadde tenkt på.

–  Jeg har tenkt på å skrive opera før, men dette kom som en helt ny idé for meg. Noen ganger er det fint når det kommer sånne ting helt utenfra, når man blir koblet med noen og får en type oppdrag man ellers ikke hadde kommet på å sette i gang selv.

Utøver og instrument

På nettsiden til Therese Birkelund Ulvo leser jeg at hun anser seg som en utøverkomponist, en som skriver for visse musikere. Etter å ha hørt på et av de nyere stykkene hennes, «Dancing Shades», skrevet for Ernst Simon Glaser, vil jeg heller si at dette er til de grader et stykke for cello. Celloen er som et levende vesen.

– Det er flere ting å si om dette. De første årene i det profesjonelle komponistlivet, kjente jeg meg veldig hjemme i kammermusikk. Jeg tror ikke jeg hadde tanker om at jeg noen gang kom til å gjøre noe annet. Jeg var tett på musikerne jeg skrev for, hadde en helt annen logikk på prosjektene enn jeg har nå. Så blir sånne ting som blir sagt, eller som jeg har sagt, stående og brukt igjen og igjen. Det er ikke så lenge siden jeg så på den teksten og tenkte at, ah, jeg vet ikke om det der er helt gyldig lenger.

Instrumentet har kommet mer i forgrunnen?

– Det var i hvert fall morsomt at du påpekte det med celloen. I løpet av noen år nå, hatt jeg hatt tre cellobestillinger. En for Tanja Orning, en for Ernst Simon Glaser, begge soloverk, og så holder jeg på å skrive en cellokonsert for Amalie Stalheim. Og når jeg tenker på de tre musikerne, tenker jeg like mye på tre ulike instrumenter.

Begge deler er kanskje riktig? Du lar deg inspirere både av utøverne, men også av instrumentet?

– Absolutt. Alt er jo en levende prosess og en utvikling, får jeg håpe. Jeg har for eksempel skrevet mye for Silje Aker Johnsen. I begynnelsen var det vanskelig for meg å se for meg at det jeg skrev for henne, skulle bli fremført av andre. Jeg skjønte ikke helt hvordan det skulle henge sammen. Og så har jeg begynt å tenke at når jeg skriver solo- eller kammermusikk, vil verket være farget av hvem jeg skriver det til, men at det så kan tilføres helt andre ting av noen andre. Så jeg er mye mer løsrevet fra den symbiosen som jeg satt litt fast i, i en stund. Og så har jeg etter hvert skrevet mye for store ensembler, og da må jeg tenke på en helt annen måte.

En tapt trompeter?

Det hele begynte i Skjold skolekorps i Bergen, «landets nest beste korps», der Therese Birkelund Ulvo spilte trompet.

– De er fremdeles i Norgestoppen, men da jeg spilte der, så kom vi på andreplass i norgesmesterskapet hvert år. Det var en veldig stimulerende tid. Rundt ti av de jeg spilte i skolekorps samtidig med, er musikere i dag. For eksempel Christian Stene, som spiller klarinettkonserten min. Han er soloklarinettist i Bergen Filharmoniske Orkester, og det var de som bestilte verket. Vi gikk i skolekorps sammen.

– Jeg visste ganske tidlig hva jeg var interessert i, og Bergen var et stort nok sted til at det var mange ting man kunne utforske, symfoniorkester, brassband, teatermusikk. Jeg var her og der og prøvde mye forskjellig parallelt. Jeg trodde veldig seriøst at det var musiker jeg skulle bli, helt til jeg skjønte at jeg likte bedre å skrive enn å spille. 

Hvor gammel var du da du skjønte det?

– Seksten. Jeg syntes det gikk veldig sakte på videregående, så da dro jeg til Oslo. Jeg fikk noen veiledningstimer på Musikkhøgskolen, og så jobbet jeg i notebiblioteket i Oslofilharmonien og fikk høre mye musikk mens jeg vandret rundt i gangene der. Jeg tok videregående som privatist, og da jeg hadde fått vitnemålet, kom jeg inn på komposisjonsstudiet på Musikkhøgskolen.

I løpet av studiet på Musikkhøgskolen, hadde Therese Birkelund Ulvo et utvekslingsår på Guildhall School of Music and Drama i London, noe som ga innsikt i et helt annet undervisningsopplegg.

– På Musikkhøgskolen i Oslo var alt veldig åpent og fritt, folk kunne komme med akkurat det de selv var interessert i og ta det inn som en del av studiet. At komposisjonsstudiet hjemme var anarkistisk i stilen, tenkte jeg ikke før jeg kom til London. Der var det sånn at vi fikk skrive solostykker frem til jul, så var det duetter frem til påske og trioer frem til sommeren. Og i 2. klasse var det strykekvartett. Det var helt som å være blitt sluppet ned på en annen planet. Det var veldig morsomt bare som en sånn utvekslingsopplevelse, å se at verden har mange sider. Systemet hjemme krevde mye mer at studentene hadde en egen drive og visste hva de selv ville. Det var en holdning som passet meg bedre.

Ikke bare meg selv

Etter eksamen på Norges musikkhøgskole i 2008, har Therese Birkelund Ulvo skrevet nærmere 40 verk, blant annet for Oslo-Filharmonien, Bergen Filharmoniske Orkester og Kringkastingsorkestret. Nettopp fordi hun engasjerer seg bredt i musikklivet, skjermer hun skrivingen som noe hellig, forteller hun.

– En av de tingene jeg gjør, er at jeg står opp klokken 05.20 hver dag. Da går jeg rett på kontoret og skriver til klokken 7. Så vekker jeg unger, og så begynner dagen. Det er ikke bare den halvannen timen der jeg skriver, men da vet jeg at uansett hva som skjer den dagen, så har jeg i hvert fall gjort det.

Kunne du ikke sittet med notene hele dagen? Hvorfor gjør du så mye i tillegg?

– Det er en ensom tilværelse å være komponist, og det kan det bli litt mye meg. Meg og partiturene, som også er meg. Og jeg er såpass interessert i musikk at jeg synes det er inspirerende og gøy, forfriskende, å jobbe med musikk som ikke er min egen. Jeg kjenner at jeg har mer å gi enn bare å holde på med meg selv.

For tiden har Ulvo en plass i juryen til Nordisk Råds Musikkpris, en av de mest prestisjefulle prisene for en komponist på våre kanter, å få. Alt i alt tyder ansvar og aktiviteter på god selvtillit. «Det føles ikke sånn», sier hun, når jeg spør.

– Jeg er full av tvil og selvforakt og katastrofetanker på vegne av egen musikk, spesielt, men jeg gjør det likevel, da.

Hvorfor gjør du det?

– Jeg har et sterkt uttrykksbehov, og det er musikken som er mitt språk. Det er det jeg kan. Det er der jeg får det ut. Hvis du ber meg om å tegne en hest, så vil ingen forstå at det er en hest. Men jeg kan skrive en hest. Det kan jeg godt gjøre – i musikk.

Hardanger Musikkfest arrangeres i 2021 fra 4. til 7. november.

En kortere versjon av dette intervjuet ble publisert på klassiskmusikk.com
3. november 2021.