Toppfoto: Knut Bry

Ruth Wilhelmine Meyer kanaliserer det hun vil, dit hun vil, i et klangrom som skapes der og da.

Med solskinnet over Oslofjorden i ryggen, går vi inn i det som er landets lengste bindingsverkshus, Lavetthuset på Hovedøya, bygget for snart tohundre år siden som lager for militært utstyr, blant annet kanoner. Lyset avtar innover i det femti meter lange bygget. Halvveis skimter vi stolene som er satt opp vendt mot det vi antar er scenen, foreløpig et stummende mørke foran oss.

De første lydene smeller til som lysglimt. De triller uregelmessig frem, i forskjellig størrelse. De er som objekter i rommet, og snart er de rundt oss på flere kanter.

ONE VOICES

Alt materialet er hennes eget, stemmelyder og andre lyder som produseres i munnhulen. Gulvmikrofoner står i bue rundt henne. I tillegg bruker hun en håndholdt mikrofon. Noe av materialet er preprodusert og spilles av fra miksebord. Det hele panoreres fra høyttalere plassert rundt oss. Hvilken lydkilde vi hører og hvordan de forskjellige kildene mikses, er ikke godt å si. I en samtale etter konserten blir det fortalt at det ikke skjer noen manipulasjon av materialet underveis, annet enn klang som legges på. Og justering av volum, timing for de forskjellige innsatsene og varigheten på de forskjellige sekvensene, vil jeg tro. Men hva vet jeg? Det jeg ser, og hører, er en utøver som lytter, til seg selv i øyeblikket og til innspilt materiale som hun responderer på, imiterer og samsynger med. Bindingsverket i det gamle bygget forsvinner, og et nytt rom tar form og endrer seg plastisk og ustoppelig, et fremkalt lydrom som ganske sikkert får en annen form og et annet klanginnhold en annen gang, et annet sted.

En egen vei til publikum

Ruth Wilhelmine Meyer har skapt sin egen fremføringsstil, en måte å gi oss musikken på. Hun henvender seg innover i seg selv og fremover til et sikte langt borte, til siden, til krokene, til mørket, bakover til rommet bak rommet, med en utstrålende forventning til hva hun kan finne. Hvilke forunderlige lyder var det her som dukket opp, hvilke susende vinder, hvilke flagrende lydtepper, hvilke morsomme, drivende rytmer, hvilke overraskelser i lydskogen? Hun lytter med øynene, skotter troskyldig rundt seg, oppdager lydene sammen med oss.

Bare en moden kunstner kan slippe barnet til så sikkert og bevisst som hun gjør det.

Så er hun brått voksen igjen, konsentrert, inderlig, henter frem sine dypeste hemmeligheter og ikler dem lydlige gevanter vi aldri før har sett.

Flytende reisverk

Fremføringen har en eiendommelig blanding av letthet og tyngde. Pondus, autoritet, kraft i den ene enden av uttrykksregisteret. Lyd som krakelerer og slipper lyset igjennom i den andre.

Mange vil kalle Ruth Wilhelmine Meyers lydkunst for ekseperimentell musikk. Gjerne det, hvis man ønsker å peke på at hun tar i bruk nye og utradisjonelle virkemidler. Men jeg vil ikke kalle hennes stemmekunst for eksperimentell musikk. Materialet hun arbeider med, er så utforsket, så utprøvet, så velvalgt, så bevisst komponert og formet gjennom år med lytting og vurdering, at dette er musikk forbi eksperimentstadiet. Dette er Ruth Wilhelmines musikk, rett fra hjertet og med hele kroppen. Komponert fra grunnen. Ja, slik jeg ser det, har det først vært lydene, så bruken av lydene, så oppbyggingen, sammensetningen, utformingen, så fremføringen, hele tiden inspirert og næret av ideer og visjoner om tredimensjonale lydkonstruksjoner og musikalske forløp. Men jeg kan jo ikke si det sikkert.

Men at hun har diktet nye språk, er sikkert. Vi forstår dem forbløffende godt fordi vi kjenner igjen betoninger, fraser, intensjoner, spenninger, følelser. Hva skal vi med semantikken? Frydefulle eventyr fortalt på eventyrsk.

Hele tiden med en medspillende høyre hånd og arm, en koreografi der hånden krummer seg og gjemmer noe i sin hule, eller den åpner seg med sprikende fingre som gestikulerer og danser, eller hånden hviler på magen, under brystet, som var det en fattet melding hun hadde å komme med. En trosbekjennelse var det kanskje. Hun får oss til å tro på det samme, på kunsten som hun deler med oss.

Video- og lydkunstner Øystein Kjørstad Fjeldbo har skapt foranderlige omgivelser. Seks paneler med meterbredt ullstoff henger ned fra bjelkene i taket. Videobilder beveger seg over feltene, av og til over bilder som står stille – som lys og skygge gjennom glassmalerier.

Ved miksebordet satt medmusiker Bent Gjersvik.

Denne gang fant konsertforestillingen ONE VOICES sted på Hovedøya i Oslo, 18. juni 2025. En ny versjon blir å høre i Trondheim 15. november.