Lydkunst og performance var valgt som et hovedtema på Nordiske Musikkdager i København. Det beste var godt, men festivalen var for tolerant overfor uforpliktende prosjekter.

Tekst: Bodil Maroni Jensen   Foto: Bodil Maroni Jensen, der ikke annet er oppgitt.

Flermediale, genreoverskridende prosjekter er for lengst blitt en del av kunstscenen. Festivalen selv brukte begrepet tidsbaserte formater om alt som kan skapes i samspillet mellom lyd, musikk, dans, film, video og andre elementer. Vi ville vise en lydmessig genrebredde, forteller daglig leder i Dansk komponistforening, Sine Tofte Hannibal:

– Lydkunst er en kunstgenre hvor det skjer mye og hvor det er stor publikumsinteresse, men samtidig en genre som har trange kår når det gjelder fremføring og støtte. Den faller mellom flere stoler, i kraft av sin kompleksitet. Er det billedkunst eller er det musikk? Passer den på galleriet eller i konsertsalen?

Hannibal snakker naturlig nok for medlemmene. Dansk komponistforening er en interesse- og en fagforening. For publikum spiller det ikke samme rolle om kunsten faller mellom stoler. Jeg må minnes Arne Nordheims ord: Den eneste verdige plass for en kunstner er mellom to stoler. Utsagnet hadde han fra poeten Dylan Thomas. Det er altså ikke noen ny posisjon vi snakker om, men om nyskaping og ny etablering av uttrykk og presentasjonsformer. Her bidro Nordiske Musikkdager til refleksjon rundt både mening og kvalitet og minnet om at dette også er formbare størrelser, som utvikler seg i takt med kunsten.

Det er begynt å låte ganske hult av konseptkunst-floskelen «undersøke forholdet mellom ditt og datt».

Kongernes Lapidarium, København.

Visningssted

Valget av scene for de to lydkunst-dagene, var et fascinerende kuratorgrep. Kongernes Lapidarium er en samling århundregamle steinskulpturer, stilt ut i en av Københavns eldste bygninger og er en hemmelighet, selv for mange dansker. Omgivelsene pirret en barnslig utforskertrang og fikk oss ganske sikkert til å åpne oss på en annen måte enn om vi hadde vært på et mer ordinært sted.

For hva gav ikke stedet? Først og fremst rom. Gulvflaten i de tre loftene var enorm. Seks lydinstallasjoner kunne plasseres under samme tak uten at de forstyrret hverandre. Så en historisk dimensjon. Gammelt treverk, grovt tilhuggete stokker, høye terskler og lave bjelker. Dette har vært lager for forsyninger til konger og øvrighet. Her har det vært skyflet og stablet på sekker og kasser, og så er det – bråstopp – blitt ryddet. Det tomme, øverste loftet minnet om fravær. Dørgende stille, bortsett fra to dype sinustoner som prøvde å nå hverandre. I disse loftene har det vært et helt annet liv, i en helt annen tid. Og så steinskulpturene, de som nå bebor disse rommene. Mange av dem har fått selskap av nylagete gips-kopier, og de sto overalt, menneske- og gude-skikkelser, høyere enn oss.

Publikumsinteresse

Rommene huset en lydutstilling som sto i flere dager, en vandrekonsert og en Performance Night. Interessen var stor, og køen utenfor var for lang til at alle kunne komme inn på åpningskonserten. Billetter gikk på svartebørs, kunne formann i dansk komponistforening, Bent Sørensen, fortelle. Han stilte et par spørsmål i talen sin. Hvorfor nordisk musikk – i 2015? Hvorfor skal vi feire nordisk musikk i dag? Spørsmålene hadde sin virkning, selv om de ikke ble besvart. De ble hengende som en lydinstallasjon i den steinstøvete, fargebelyste luften, like åpne som mange av de verkene vi fikk se og høre.

Kuratorer

Åpningskonserten var kuratert av representanter fra tre komponistforeninger som sammenlagt representerer hele bredden av eksperimentell og ny musikk i Danmark. Ledetråden var å skape uvanlige møter mellom forskjellige genre og kunstnere. Det viste seg å åpne for noen fruktbare konstellasjoner.

Svært vellykket var seansen som oppsto i møtet mellom det norsk-dansk-finsk-ungarske vokalensemblet IKI og International Contemporary Ensemble fra USA. I dårlig leselys og med et ganske sparsomt program i hånden, var det vanskelig å orientere seg på forhånd om hva vi skulle oppleve. Bare en fordel!

«De ble hengende som en lydinstallasjon i den steinstøvete, fargebelyste luften, like åpne som mange av de verkene vi fikk se og høre.»

IKI-ensemblet kalte oss til konsert med lokkende og manende improvisasjon. Vi fulgte etter til et hjørne av kjellerhvelvet der fløytist, klarinettist og slagverker overtok med musikk av Minna Leinonen (FI). En raffinert komposisjon av plystre-, puste- og klaffelyder, en kontrast til de vokale ur-lydene vi nettopp hadde hørt.

Det er et spørsmål om ikke både dette, og også andre lydkunstinnslag på festivalen, var unødvendig kryptiske for publikum.

Så var de der igjen, vokalensemblet, og fikk oss til å vende oppmerksomheten mot en annen del av rommet der det allerede var montert et kanskje 10 meter langt rør og nok et slagverksoppsett. Noteark var montert langsetter røret, og mens klarinettist og fløytist spilte seg bortover det lange notestativet, bidro slagverkeren bl.a. med å sende baller gjennom røret, baller som endte med et herlig smell i en metallbøtte. Bråk og lek (men presist utført!) og noteskrevet modernisme i ett. At det var Ingi Garðar Erlandsson (IS) som var komponisten, måtte vi lese oss til etterpå. Og så var vokalgruppen der igjen, overtok før vi visste at det forrige var slutt, fikk forsamlingen med seg videre, under røret og rundt søyler, til et sted i rommet der musikerne nå så ut som puslinger, ved siden av en enorm rytterstatue.

Omringet av improvisasjon

Komponisten Agnes Ida Pettersen. Foto: Lars Igesund.

I overgangen her til den norske komponisten Agnes Ida Pettersens stykke In b, improviserte IKI-ensemblet en stor decrescendo som en følsom inngang til en lavmælt, poetisk, mikrotonal flerstemmighet for klarinett og fløyte. At sangen var IKI-ensemblets selvstendige innslag, kan komponisten bekrefte:

– IKI fikk en beskrivelse av musikken min og hørte på en prøve, men ellers opererte de helt fritt. De er lydhøre musikere, så de fant overgangen fra det forrige stykket til mitt på egen hånd. Det var veldig gøy, vi hadde flaks.

Ja, hellet overstyrer det meste. Men kuratorene gjorde også en god jobb, lot de komponerte verkene bli brukt i en improvisatorisk sammenheng, og fordi det lyktes, oppsto et helt nytt verk, der og da.

Stein-sang

Komponisten Signe Lidén.

Som eksempel på en mer konseptuell forestilling, kan nevnes den norsk komponisten Signe Lidéns Malmklang. Hun er opptatt av resonansen fra massivt materiale. Med kobbertråd surret rundt jernmalmsteiner fra gruver i Sør-Varanger, fikk hun frem en sitrende lyd da hun koblet tråden til høyttalere. Og lyden ble ytterligere forsterket da hun la steinene oppå metallspann. Hun beveget seg konsentrert fra stein til stein i performance-oppsettet, hadde publikum på alle kanter og maktet å skape en undrende lytting til steinens lyder. Men undringen rommet også spørsmål om hva dette egentlig gikk ut på. Under en prøve på forhånd fortalte Signe Lidén meg at forestillingen hennes «kommer ut av et arbeid som handler om gruveområder, om gruver som nå ligger brakk og om hva skjer etterpå, med kulturen, med forurensingen, osv.». Dette klang med da jeg så henne i aksjon lokke lyd ut av steinene. Det er et spørsmål om ikke både dette, og også andre lydkunstinnslag på festivalen, var unødvendig kryptiske for publikum.

Uforpliktende

Men at en av kunstnergruppene danset med steinskulpturene, føltes helt riktig. Danset rundt dem, til dem, og med manende, spastiske bevegelser prøvde å riste liv i dem. En fin idé, men strukket for langt ut i tid. Det var som om publikum skulle miste interessen etter hvert. En slags naturlig utfade.

Dette var en av fremføringene som fikk meg til å stusse over følelsen av idéer som ble satt i gang uten at noen riktig tok ansvar for dem, for utvikling, varighet, helhet. Om dette var villet eller om det var mangel på kunstnerisk styring, er ikke godt å si. Lydkunsten skaper sine egne begreper, og helhet og verk trenger ikke å være de mest relevante. Men så etablert som lydkunsten nå er, skal man ikke se bort fra at publikum begynner stiller de samme krav og forventninger her som på andre områder innen kunsten. Og skulle man ikke det? Det er begynt å låte ganske hult av konseptkunst-floskelen «undersøke forholdet mellom ditt og datt». Selv om det er aldri så relevant for kunstneren selv, er det også noe uforpliktende ved det. Undersøke, ja, men hva fant du, er det etter hvert så undertrykte spørsmålet.

Men Nordiske Musikkdager viste samtidig at lydkunst-scenen tiltrekker seg kunstnere som ønsker å si noe, ønsker en uttrykksmåte som er mer konkret og direkte enn det den abstrakte, klassiske samtidsmusikken inviterer til. Det er kanskje noe av den samme beveggrunnen som får mange partiturkomponister til å skrive musikkdramatiske verk, for tiden. Har man noe å si, vil man gjerne si det med de virkemidlene man kan rå over.

Publisert i Ballade 12. oktober 2015