Bodil Maroni Jensen

Når klang setter avtrykk

Slik kan Kaija Saariahos musikk oppleves

Tekst og foto: Bodil Maroni Jensen

Operaen L’Amour de loin er skrevet for tre solister, kor, orkester og høyttalere. En elektronisk bearbeidet klangskygge ligger rundt lyden fra menneskestemmer og instrumenter på scenen. Og der, i ytterkanten av lydbildet, forsvinner vibrasjonene inn gjennom sprekker i de 300 år gamle steinveggene i den ombygde rideskolen die Felsenreitschule. Når jeg tenker på urfremførelsen i Salzburg i 2000, sitter noe av minnet igjen i håndflatene.

Noe lignende skjer i Amsterdam når jeg hører operaen Only the Sound Remains. Stemmen til kontratenoren Philippe Jaroussky bearbeides elektronisk mens han synger, og flerspors lyd panoreres ut i et foranderlig, forunderlig, flerdimensjonalt rom. Lydflatene treffer og vipper meg rundt, som satt jeg i en båt.

Slik kan Kaija Saariahos musikk oppleves. Taktilt, rett på huden, som lydlig scenografi.

Det første minnet om Kaija Saariahos musikk på 1980-tallet er fornemmelsen av splintret lyd, et vell av hørbare, lysende partikler, av klangstøv. Hun studerer ved IRCAM, et senter for musikkteknologi i Paris, og arbeider rent faktisk med lydens bestanddeler. Støyen er både forskningsobjekt og tegn på mainstream-modernisme. Men når hun overfører denne nærgående elektroniske lydbearbeidingen til instrumenter, da er det at Kaija Saariaho finner sin egen vei. Ingen tenkte på det den gang, heller ikke hun selv, at hun hadde funnet kimen til et operaspråk. Det vi hørte var cellobuen som presset mot strengene, gnisset, knirket, kjempet med motkrefter, fløytetonen som gikk i knas, ble spredd for alle vinder, forsvant, fikk ny pust og oppsto igjen som tradisjonell skjønnklang som snart skiftet karakter til skjør, gjennomskinnelig, utvisket … lyd. Teatrale monologer. Handling og agering i klang.

Hva skulle til for å utvide formatet? Menneskestemmen, melodiske linjer, en lengre fortelling, et litterært innhold.

Kaija Saariaho skrev flere verk som forstudier til sin første opera, blant annet Château de l’âme for sopran, kor og orkester og Lohn for sopran og elektronikk, som hun fikk Nordisk råds musikkpris for. Begge skrevet for sopranen Dawn Upshaw, en utøver hun kunne forestille seg i rollen. I kammerverket er solisten omgitt av elektronisk bearbeiding av sin egen stemme, mens det store verket er uten elektronikk. – Jeg bruker elektronikk kun når jeg trenger det, sier Kaija Saariaho. Men i begge komposisjonene hører vi teknikken som var blitt utviklet i lydstudioet: den gradvise endringen av lydmaterialet fra så vidt hørbare støyskyer og hvisking til fulltonende klanger. Og også det nye: langtspinnende melodilinjer som får de mest komplekse lydkonstruksjoner til å sveve.

Hennes fire operaer har gjort Kaija Saariaho til en av verdens mest fremførte nålevende musikkdramatikere. Oppsetninger i store operahus i Europa og i USA har gitt henne et publikum langt utover de spesielt ny musikk-interesserte.

– Det virker kanskje for andre som at jeg bare skriver operaer, men det er fordi det er et så langsomt arbeid. Jeg mener selv at operaskriving ikke er det sentrale i arbeidet mitt, men det tar mye av min tid, sier Kaija Saariaho.

Verklisten gir henne rett. Den teller rundt 120 solo-, kammer- og orkesterverk. Men fortellingen om Kaija Saariaho som musikkdramatiker gjelder for de fleste av disse. Det gjør også fornemmelsen av en søkende og undrende komponist som får oss til å oppleve musikken uten å skjelne mellom hvilke sanser vi tar i bruk.

Publisert av Oslo-Filharmonien 25. mai 2018

Artikkelen ble skrevet på forespørsel fra Oslo-Filharmonien i forbindelse med en konsert på Sentralen i Oslo 31. mai 2018, der fire verk av Kaija Saariaho ble fremført:
Neiges (cellogruppen)
Graal théâtre (fiolinkonsert), ny versjon med skuespiller, tekst og video, urfremførelse
Vers toi qui es si loin for fiolin og orkester, urfremførelse
Circle map

Kommentarer (1):

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.