Store krefter i sving i nyskrevet opera på Finlands nasjonalopera, der regi, lys, bilder og video støtter opp om librettoen, men der de sanglige linjene gir lite rom for nyansert rolletolkning.

Tekst: Bodil Maroni Jensen   Foto: Stefan Bremer

Forelegget

Operaen er basert på romanen Is av den svenskspråklige, finske forfatteren Ulla-Lena Lundberg, en bok som kan minne om De usynlige av Roy Jacobsen. Om tilværelsen i et øyrike, der menneskene er underlagt naturen og hverdagens krav, og hvor havet gir og tar, og skiller og binder sammen øyboerne.

Romanen Is ble utgitt på svensk og finsk i 2012, og er oversatt til i alt åtte språk. En beretning om presten Petter og hans kone Mona, som søker til et lite sogn på en øy i Ålands skjærgård i årene like etter andre verdenskrig. Her finner de sitt livs oppgave, glede og mening med livet. Fortellerperspektivet er omskiftelig som været. En allvitende forfatter veksler stadig med blikket fra de enkelte i et stort persongalleri, fra dyr og trær og blomster. Det handler om gudstro og overtro og livet som alltid går videre.

Scenebilde fra Is: scenografi Kati Lukka, kostymer Marja Uusitalo, lys og video, Thomas Hase

Før havet skyller over

Librettoen er derfor et lite kunststykke, når Juhani Koivisto har klart å plukke ut vesentlige biter fra dette mylderet av hverdagshendelser til en betagende fortelling om hvor kort den tiden er, som menneskene har å streve, før havet igjen skyller over det hele. Handlingen er fordelt på i alt atten roller, et krevende utgangspunkt for å gi karakterene farge og personlighet.

Men Jaakko Kuusisto (bror av fiolinisten Pekka Kuusisto, som vant Nordisk råds musikkpris i 2013), som også er fiolinist og dirigent, er en erfaren komponist. Han har en stor produksjon bak seg av kammer-, orkester-, scene- og filmmusikk. I Is, som er hans første storskala-opera, kommer komponisthåndverket godt frem. Også arrangøren hører vi, når han fletter inn tradisjonelle salmer og folketoner.

Musikken

Operaen begynner med en klang som av is som sprekker, av is som synger. En poesi som gjerne skulle vært med videre, men orkesteret spiller raskt ut sine store krefter og sluker de vare varslene. Vi forstår at orkesteret illuderer naturkreftene, og at sangerne derfor må ta i for å stå opp imot været, så å si. En musikalsk dramatisering som fungerer en stund, men idéen blir for endimensjonal og intensiteten for monoton i lengden. Solistene får ikke det klangrommet de trenger for å prege rollene.

Det er først når vi er kommet et godt stykke inn i operaen, kommet innendørs – når presten står på talerstolen og har hele menighetens oppmerksomhet rettet mot seg – at stemmebruken blir en annen, og vi kommer nær teksten og kan begynne å leve oss inn i forløpet. Her får vi endelig det vi strilytter etter: operaens handling formidlet gjennom stemmeklang.

Mona, Marjukka Tepponen, Sanna, Sointu Vestman

Den sentrale rollen til Mona, den unge prestekonen, kan ha forledet komponisten. Hun er fra første stund travel, aldri fornøyd med sin egen innsats, streng mot seg selv og andre og viser sjelden følelser. Hvordan formidle dette uten at musikken selv blir travel og mister kontakt med angsten og uroen bak all hektisk aktivitet? En musikkdramatisk utfordring, som ikke trenger å bli lettere ved at komponisten selv er dirigent. Han kjenner musikken ut og inn. For oss tar det tid å komme til innsikt om operaens karakterer. Vi må bli fortalt og forført. Vi må beveges av musikken. Vi trenger rett og slett mer følelser i formidlingen. Det kan godt tenkes at det ligger mer i partituret enn vi fikk på premieren, men da må volumet ned flere steder. Det må lyttes mer, vi må få følelsen av at handlingen utspiller seg der og da. Sårbarheten hos karakterene må frem.

Linjer og klanger

Orkesterkoloritten er rik. Et stort klanglig lerret spennes ut mellom lyse strykere og røff, dyp messing. Klokker og orgel illustrerer kirke og gudstjeneste. Klangen har fremdrift og løftes av filmmusikkaktige store sveip. Korsatsene er fargerike, med en harmonikk og syngemåte inspirert av menighetssang eller folkemusikk, alt etter hva koret skal forestille.

Men den samme uttrykkskraften finner vi ikke i sangernes melodiske linjer. De får for lite karakter, særlig i hurtigere partier, og er vanskeligere å bli betatt av. Det sanglige uttrykket får likevel et større gjennomslag i roligere partier, fordi det personlige preget i stemmen kommer mer frem her.

I Petters prekenarier viser Ville Rusanen en sympatisk prest, som ikke vinner sjelene på grunn av karisma, men på grunn av sin medmenneskelighet – og sin sangstemme. Den lange arien i tredje akt, hvor presten uttrykker takknemlighet over å ha funnet sitt sted i tilværelsen, er et høydepunkt. Likeledes Monas arie etter at Petter er død. Her røres vi av Marjukka Tepponens lyse klokkeklang. Den kommer også frem i duettene med Petter, men uttrykket der er likevel litt beskjedent og tilbakeholdt. Det er som om rolletolkningen begrenser klangutfoldelsen.

Jenny Carlstedt som legen Irina Gyllen, som martres av å ha etterlate sitt barn i Russland under krigen og til slutt får høre at barnet lever, formidler sin historie i historien med inderlighet og troverdighet.

Den russiske legen Irina Gyllen, Jenny Carlstedt, med sin egen historie i historien.

Talerolle

For Anton, postbåtføreren, som mer og mer får rollen av å være fergemannen til dødsriket, er valgt en talerolle (Pekka Strang). Det er et sterkt virkemiddel, som skiller ham ut fra de andre. I scenene med Anton og Petter bruker de begge talestemme. Jeg reagerer på stemmebruken, også fordi de bruker mikrofon og kunne valgt det stemmeleiet som passer, uten tanke på volum. Når selv presten åpner seg med respekt for skikkelsene Anton kommuniserer med, hvem de nå er, vardøger, personifiserte naturkrefter, de døde som snakker av urgammel erfaring, så ville hvisking, undring og skrekk fremfor store, teatrale stemmer være mer på sin plass.

Når Hilda, en ungdomssynd, dukker opp i form av en utagerende danser (Minja Koski), en god idé i seg selv, er det også lydmessig uheldig å høre talte replikker avspilt over høyttalere. Det minner oss på hvor vanskelig det er å få tale til å inngå i en sanglig sammenheng, uten at uttrykket faller.

Presten Petter, Ville Rusanen

Gjennom isen

Har vi sittet tålmodig og ventet på at operaen skal sige inn og engasjere, skjer det likevel mot slutten. Etter den sørgeligste barnebegravelse, der Petter har trøstet så godt han kan, tar han en uforsiktig snarvei hjem over isen. Petter, den selvoppofrende, som tjener alle andre, men som glemmer å ta hensyn til seg selv – hvilket også innebærer å glemme sine nærmeste. Drukningsscenen er det dramatiske høydepunktet det skal være, etterfulgt av Monas arie, der hun endelig gir utløp for følelser, før hun river seg løs fra sin døde mann for å sette i gang med begravelsesforberedelsene.

Mona, Marjukka Tepponen og Petter, Ville Rusanen

Regien

Alt dette blir formidlet med den mest understøttende og smidige regi, ved Anna Kelo. Det er en fryd å oppleve hennes tydelige og effektive fortellergrep. Som at forskjellige scener kan foregå samtidig, flettes i hverandre, som sjikt innover på scenen. Vi godtar fullt ut at presten og Mona står hjemme og diskuterer hva han skal si i sin første preken, mens menigheten langsomt finner sine plasser på kirkebenkene, nysgjerrig ventende på den nye presten. Og når, også rent musikalsk, menigheten synger En rose er utsprungen, og det er komponert inn en hissig replikkveksling mellom flere i kirkelyden. Herlig flerstemmighet.

Og når Petter forteller om utspørringen under presteeksamenen, og utspørrerne plutselig er tilstede som innsmett i beretningen. Og når Petter bekjenner at Hilda oppsøkte ham kvelden før han skulle ta sin endelige eksamen, og et dansende vesen plutselig dukker opp og materialiserer Monas sjalusi og raseri.

Og når årstidene synges frem og skifter foran øynene på oss: Gyllent sommerbilde, glade mennesker på holmene, bladene faller, lyset endres til blågrå toner. Det er høst. Uhyre virkningsfullt. Så fort det går…

Og enkelt som dette: Mona går høygravid over scenen, og kommer tilbake med barnevogn sekunder senere.

Postmannen Anton, Pekka Strang, og «veiviserne»

De usynlige

Mye av dette er inspirert av en folkelig fortellerstil, der vi også ser mye av det forestilte og omtalte. Hjelperne, som Anton har kontakt med, blir således mer og mer synlige. De opptrer som dansere i hvitbleke kostymer. De blir flere og flere, og overtar mer og mer den ene øya i øyriket. Mot slutten av operaen ser vi at dette er blitt de dødes øy, synlig for dem som kan se slikt. Når Mona og barna til slutt forlater stedet, lever minnene om Mona og Petter videre hos de gjenværende, en stund, men minnene blekner, og alt føres bort av strømmen og dekkes av is. Naturen tar over.

Gjennomarbeidet produksjon

Scenografien, lyssettingen, oppstillingen av personene og bilder av himmel, hav og isflak er med på å gjøre forestillingen gripende og vakker. Glansbildeaktige tablåer får stå og lyse, før de blekner og forsvinner. Det er samspillet av musikk, libretto, regi, lys, foto, video og kostymer i forskjellige årstidsfarger, som hever uttrykket i operaen. Ingen er til slutt uberørt når havet skyller over det hele og skjuler alt vi har sett. Og musikken klinger ut med én tone.

Is synges på finsk, tekstet på finsk, svensk og engelsk.
Urpremiere på Finlands nasjonalopera 25. januar 2019. Tolv forestillinger. Alle utsolgt.

Musikk:  Jaakko Kuusisto
Dirigent:  Jaakko Kuusisto
Libretto:  Juhani Koivisto
Regi:  Anna Kelo
Scenografi:  Kati Lukka
Kostymer:  Marja Uusitalo
Lys og video:  Thomas Hase
Lyddesign:  Antti Murto
Koreografi:  Ari Numminen

Dobbel besetning i de fleste av de 16 sangrollene. Stumme roller og dansere.

De mest sentrale rollene på premieren:
Presten Petter:  Ville Rusanen
Mona:  Marjukka Tepponen
Anton, postbåtfører:  Pekka Strang
Legen Irina Gyllen:  Jenny Carlstedt

Finlands Nasjonaloperas kor og orkester

Publisert i KlassiskMusikk 2. februar 2019