En av vår tids fremste komponister har levert nok et storverk, fiolinkonserten Dialog: Ich und Du, tilegnet fiolinisten Vadim Repin og dirigenten Andres Mustonen.

Tekst og øverste foto: Bodil Maroni Jensen. Bildet viser fiolinisten Vadim Repin

Den russisk-tatariske komponisten Sofia Gubaidulina har dermed skrevet tre fiolinkonserter.
Den første og den tredje omrammer en av de mest bemerkelsesverdige og betydningsfulle internasjonale komponistkarrierer i vår tid.

Offertorium, den første fiolinkonserten, er tilegnet den latviske fiolinisten Gidon Kremer, som også var solist ved urfremføringen i Wien i 1981. Uten komponisten tilstede. Hun hadde ikke fått innvilget reisetillatelse fra sovjetiske myndigheter. Fremføringen ble hennes internasjonale gjennombrudd.

Før dette var Sofia Gubaidulinas navn nærmest ukjent i Vesten, og heller ikke kjent for et alminnelig publikum i Sovjetunionen. Hun var stemplet som eksperimentell og avantgardistisk av de sovjetiske kulturmyndighetene, og kun et fåtall av verkene hennes ble godkjent for offentlig fremføring.

I 1991, året Sofia Gubaidulina fylte 60, fikk hun hjelp av venner til å etablere seg i Tyskland. En omfattende karriere tok form, med bestillinger fra orkestre og institusjoner i Europa, USA og Asia. Hvis vi bare ser på hvilke nye verker som er kommet til de siste årene, får vi et inntrykk av hvilken posisjon og arbeidskapasitet Sofia Gubaidulina har.

Komponisten Sofia Gubaidulina. Bildet ble tatt i forbindelse med urfremføringen av oratoriet Über Liebe und Hass i Tallinn i 2016. Foto: Bodil Maroni Jensen

Gubaidulinas nyeste verker

 I 2016, i forbindelse med 85-års feiringen, ble oratoriet Über Liebe und Hass (ni satser, femti minutter) urfremført i Tallinn. I 2017 ble Trippelkonserten for fiolin, cello, akkordeon og orkester urfremført i Boston. I 2018 ble fiolinkonserten Dialog: Ich und Du førstegangsfremført i Novosibirsk og en utvidet versjon av Über Liebe und Hass (femten satser, sytti minutter) ble urfremført i Rotterdam.

Sofia Gubaidulina har uttalt at hun ikke tar imot flere bestillinger nå. Det hun har av krefter fremover, vil hun bruke på verk hun selv ønsker å skrive, på helt fritt grunnlag.

Fiolinkonsert nummer to, In Tempus Praesens, ble skrevet til Anne-Sophie Mutter i 2007. Ved gjenhør av innspillingen på Deutsche Grammophon, med London symfoniorkester og dirigenten Valerij Gergijev, fremstår verket som en sterkt formet, gnistrende skjønnhetsåpenbaring, som vil bli stående som en like verdifull konsert som den første, men naturlig nok uten den biografiske og kulturhistoriske betydningen Offertorium har.

Novosibirsk – Tallinn

– Hun arbeider hele tiden. Skaperkraften hos eldre mennesker følger ofte en kurve nedover, men hos Sofia fortsetter det bare oppover, for hvert verk. Musikken blir mer og mer åndelig, sier dirigenten og estlenderen Andres Mustonen, en av Gubaidulinas nære samarbeidsmusikere. Begge versjonene av oratoriet Über Liebe und Hass er tilegnet ham. Nå også den tredje fiolinkonserten; dedisert til ham og solisten sammen.

Førstegangsfremføringen av Dialog: Ich und Du fant sted i Novosibirsk i Russland i april 2018, på solisten Vadim Repins Trans-Sibirian Art Festival. Begivenheten fikk lite oppmerksomhet her lenger vest i verden, så når konserten nylig ble framført i Tallinn, med samme solist og dirigent, gav det en kjærkommen anledning til å få høre verket.

Fiolinkonserten var åpningsverket på Andres Mustonens egen festival, MustonenFest 1. februar i år. Konserten med Estlands nasjonale symfoniorkester fant sted i Estonia konsertsal i det staselige opera- og konserthuset innviet i 1913 – en tid da Estland kjempet for nasjonal selvstendighet og frigjøring fra det russiske imperiet.

Opera- og konserthuset i Tallinn huser Estlands nasjonalopera og Estlands nasjonale symfoniorkester.
Foto: Kaupo Kalda

En åpen dialog 

Salen, med plass til 990 publikummere, er full, også med en merkbar andel yngre mennesker. Til og med en del barn, antagelig søsken og venner av barnekoret, som deltar i Carmina Burana av Carl Orff etter pause. Konsertene i Tallinn kan være omfattende, det har jeg erfart før. Gubaidulinas fiolinkonsert på rundt tjuefem minutter og to virtuose Ravel-verk for fiolin og orkester utgjør første del av konserten.

Orkesteret er på plass. Solist og dirigent entrer scenen til stor applaus og begeistring. Selv har de to en påfallende ro, som om de allerede har påbegynt verket i en egen samforståelse og atmosfære. Mustonen løfter hendene inviterende.

Klangen begynner dypt der nede, mumlende, langsomt stigende, etter hvert talende. Paukene melder om slumrende krefter. Fiolinen får rommet alene, inderlig strebende, ett og ett skritt oppover. Så orkesteret alene. Dialogen er i gang.

Det merkes fort hvor harmonisk sikker hun er, Sofia Gubaidulina. Det er en retorisk fremdrift i orkesteret, hvor hun har noe nytt å melde for hver samklang. Solisten blir mer og mer insisterende, slynger ut melodiske fraser med store gester.

Sofia Gubaidulina, Semperoper, Dresden, 2017
Foto: Bodil Maroni Jensen

Jeg ser plutselig for meg en prøvesituasjon i Semperoper i Dresden for noen år siden – der Sofia Gubaidulina demonstrerer uttrykket i musikken sin til den norske akkordeonisten Geir Draugsvoll. Det direkte, utilgjorte i hennes egne bevegelser viste meg at musikken hennes springer ut av et intenst temperament og en vilje til å kommunisere.

Her ser jeg det samme. Det er alvor og nødvendighet i samspillet. De går hverandre på klingen, solist og orkester. De lytter, presser, overhører hverandre. Det er kamp og prøvelser. En paukesolo, kanskje i punktet for det gylne snitt, holder aktørene ufrivillig tilbake, før de kan gyve løs igjen. Pågående, påstående, spørrende, undrende. Musikkteater uten ord.

Hadde det vært nok med et grafisk partitur, hadde vi sett stigende og fallende linjer og felter. Seksjoner av strykere, messing, treblåsere og slagverk hadde hatt hver sine klare farger, som blander seg når klangflatene skyves i hverandre. Harper og celesta hadde gjort notebildet ekstra lekkert. Tettheten i klangmassen ville vært gjengitt med mørkere farger. Der klangmassen løses opp, ville fargene vært duse og gjennomskinnelige…

Mot slutten stiger solistens melodiske bestrebelser oppover mot en lang, utholdt tone, samtidig som orkesteret beveger seg nedover mot en klangbunn som rister av dype blåsere, tuba og tromboner. Det dundrer i slagverket. Slik formes og klinger korsets tegn, signert Sofia Gubaidulina.

Et apropos til uttrykket i den nye fiolinkonserten: Sofia Gubaidulina og Geir Draugsvoll i en prøvesituasjon på scenen
i Semperoper, Dresden, 2017. Foto: Bodil Maroni Jensen

Vadim Repin

I pausen er det lang kø av gratulanter bak scenen. Jeg gjenkjenner kun én av dem, en nær venn av Sofia Gubaidulina, den estiske komponisten Arvo Pärt. Åttifire år gammel, tynn, litt lut, eller kanskje bare ivrig fremoverbøyd, med en ung gutt, muligens et barnebarn, ved hånden. Pärt har i flere år vært regnet som verdens mest fremførte nålevende komponist. Han emigrerte til Berlin i 1980, den gang Estland var okkupert av Sovjetunionen, og flyttet tilbake til hjemlandet i 2010.

Vadim Repin tar smilende imot. Én time på podiet ser ikke ut til å ha tæret på kreftene. Som sistemann i køen, blir jeg bedt inn i det lille kunstnerværelset. Jeg får til og med lov til å støtte armen med opptakeren på den åpne fiolinkassen. Der ligger en Stradivarius fra 1733, har jeg lest på nettsidene hans. – Ja, ja, ja, den tåler det, sier Repin. – I promise.

 «En fiolinkonsert av Sofia Gubaidulina er et høydepunkt for meg.»

Vadim Repin var solist i Sofia Gubaidulinas nye
fiolinkonsert, Dialog: Ich und Du, i Tallinn 1. februar 2019
Foto: Bodil Maroni Jensen

Vadim Repin er født i Novosibirsk i 1971. Han vant Wieniawski-konkurransen elleve år gammel og Dronning Elisabeth-konkurransen som syttenåring. Siden har han vært en etterspurt fiolinist helt i toppen av det internasjonale musikklivet.

I 2014 startet han Trans-Sibirian Art Festival i sin fødeby, en prestisjefestival med avstikkere til flere russiske byer, blant annet til Moskva og St. Petersburg, og med enkelte konserter også i USA, Europa og Japan.

Til hver utgave av festivalen bestilles det nye verk, forteller han, og nevner spesielt fiolinkonserter av Benjamin Yusupov og Lera Auerbach, og en ny fiolinkonsert av Alexander Raskatov, som han gleder seg til å fremføre på årets festival.

For en del år siden ble også Sofia Gubaidulina spurt om hun ville skrive et verk til festivalen.

– Jeg visste ikke om det kom til å skje. Jeg håpet bare at slik en legendarisk komponist ville finne tid til å skrive noe for meg og festivalen, på noe tidspunkt. Det var en stor overraskelse da den kom, og det er fantastisk å være den første til å fremføre den. En fiolinkonsert av Sofia Gubaidulina er et høydepunkt for meg. Jeg er veldig glad for at denne konserten nå er født, og at jeg får anledning til å spille den flere steder.

«Sofia Gubaidulinas navn er skrevet inn i musikkhistorien. Jeg tror hun er svært verdsatt alle steder.»

Vadim Repin ble kjent med Sofia Gubaidulinas musikk for omkring tjue år siden, da han første gang spilte fiolinkonserten Offertorium i Amsterdam, med dirigenten Valerij Gergijev. Siden har han spilt konserten hundrevis av ganger, forteller han. Han har også vært solist i In Tempus Praesens noen ganger. Men å sammenligne disse tre konsertene er vanskelig, synes han.

– Men det som er sikkert, er at jeg umiddelbart forstår språket hennes. Det harmoniske og det formmessige språket. Det er perfekt. Du gjenkjenner henne umiddelbart. Det kan kun være henne. Der ligger noe av hennes genialitet.

Hva kan du si om tittelen, Dialog: Ich und Du?

– Det er en dialog som kan bli forstått på mange måter. Det er en dialog mellom musikerne på scenen, og det er som en bønn, en dialog med Gud. Det kan også være en dialog med vårt indre. Slik jeg forstår det, er det en rik formidling av tanker og følelser.

Verket er tilegnet deg og dirigenten Andres Mustonen. Hva synes du om det?

– Jeg er stolt og lykkelig, ekstatisk, fra en som Sofia Gubaidulina! Det gir meg en enorm glede å fremføre musikken, som i dag. Jeg var lykkelig på scenen, men også nervøs. Det er et krevende stykke, fordi det er som om… jeg ikke er den eneste. Jeg må virkelig være del av dialogen. Jeg behandler musikk vanligvis som om jeg er i dialog, men i denne konserten er det enda mer, fordi jeg er del av noe større enn meg selv.

Hva var du mest nervøs for?

– Du har bare en sjanse. Bare det tynger. Du kan ikke gjøre det to ganger. Og for orkesteret er det et nytt stykke. Jeg er spent på hva musikerne vil føle for musikken. Og så er jeg nervøs for om konserten vil lykkes overfor publikum. Om de vil like musikken. Så jeg er mer enn vanlig nervøs for moderne konserter og ønsker at musikken vil bli likt av alle.

En samtidsklassiker

Sofia Gubaidulina regnes av mange i dag som en klassisk komponist, og musikken hennes fremføres på konserter sammen med standardverkene. Vedim Repins erfaring er at Gubaidulinas musikk blir mottatt med åpenhet av publikum.

– Jeg opplever at publikum forstår meg og er medfølende når jeg spiller musikken hennes. At musikken hennes gir dem tillit til meg. Enten det gjelder Offertorium eller denne nye fiolinkonserten, gjelder det å glemme virkeligheten for et øyeblikk og prøve å finne fred inni seg selv, og samtidig å være åpen nok til å bli med på denne musikalske reisen.

Vedim Repin har truffet Sofia Gubaidulina fire-fem ganger, forteller han. Blant annet da hun var tilstede ved urfremføringen i Novosibirsk. De arbeidet seg gjennom partituret og han fikk stor hjelp av henne.

– Det er en aura omkring henne, som det også er omkring denne musikken. Hun er veldig glad i mennesker, og hun er åpen og trofast. Det er som om hun omfavner alle i en slags superklem. Men å si at jeg kjenner henne, vil ikke være riktig. Hun er ikke komplisert, men hun er først og fremst så multibegavet at det ville ta mye lenger tid å bli ordentlig kjent med henne. Men så langt som jeg kan vurdere ut ifra musikken, er den veldig forbundet med hvordan jeg oppfatter henne som person.

Neste gang Vadim Repin fremfører Dialog: Ich und Du, blir i Wien i juni, med Østerriksk radios symfoniorkester, og igjen med Andres Mustonen som dirigent.

Andres Mustonen ledet fremføringen av Sofia Gubaidulinas fiolinkonsert Dialog: Ich und Du i Tallinn 1. februar 2019. Foto: Bodil Maroni Jensen

Andres Mustonen

Dagen etter fremføringen av Dialog: Ich und Du, går jeg gjennom gamlebyen i Tallinn, til Frihetsplassen. Her rager et monument til minne om de falne i selvstendighetskampene mot Russland i årene 1918-1920. Friheten varte bare i tjue år, til Estland ble okkupert av Sovjetunionen i 1940, i 1941 av Tyskland, og igjen av Sovjetunionen fra 1944 til 1991. Jeg treffer Andres Mustonen på Café Wabadus. Vabadus på estisk betyr frihet.

Dirigenten kommer hastende fra St. Johanneskirken på den andre siden av plassen, der han leder prøvene til neste konsert på festivalen sin. Han tar seg ikke tid til å bestille noe. Er alt i gang med å fortelle.

– I løpet av tjuefem år har jeg fremført mange av Sofia Gubaidulinas verk, blant annet takket være Estlands nasjonale symfoniorkester. Hvis ny musikk blir godt fremført, blir den satt pris på av publikum. Men ny musikk blir ikke alltid godt fremført. Mer som av plikt, støttet av myndigheter, og så videre. Da får ikke musikken den rette nærheten til folk, selv ikke til dem som liker musikk. Det er et spørsmål om nivå, både på komponisten og fremføringen.

Du er en nær venn av Gubaidulina. Hva gir det av ekstra innsikt i musikken?

– Hun skriver, og det er alt. Hun trenger ikke å si noe. Jeg forstår dette språket. Jeg forstår partituret, og Sofia Gubaidulina stoler på meg. Og jeg er heldig, for hun sender meg alltid det håndskrevne manuskriptet. Der ser jeg hvor viktig små ting er. Hun er en stor komponist som skriver store verk, men de er fulle av små detaljer og viktige forbindelser mellom dem.

Hva kan du si om tittelen, Dialog: Ich und Du?

– Det er en dialog, hvor jeg er orkesteret og fiolinen er solisten. Som en samtale mellom to personer. Vi kommer hele tiden med spørsmål, svar eller kommentarer. Vi prøver å snakke, forstå, forklare. Hele konserten prøver å spørre, men gir ikke klare svar. Det er en lang samtale. Alle må følge med på hva som sies. Til slutt står alt åpent. Det er ingen avslutning. Det fortsetter i den åndelige verden. De fleste konserter har en avslutning. Her er det omvendt.

Kan du sammenligne denne nye fiolinkonserten med de to andre?

– Denne er klarere. Ikke så mye materiale. Mindre informasjon. Mer refleksjon.

 «Jeg tar ny musikk på alvor, fordi jeg lever i denne verden. Hvem kan forstå dette språket, hvis ikke vi som lever nå?»

Å forstå musikken

Andres Mustonen nevner flere samtidskomponister han har arbeidet med, Arvo Pärt, Alexander Raskatov, John Taverner, Giya Kanchelli, Krzysztof Penderecki.

– For meg er notebildet som et billedkunstverk. Partitur er kunst. Det mister du når partiturene blir skrevet av en datamaskin. Det er de samme tonene som er i bruk. Alt kan virke som det samme. Men når jeg har direktekontakt med en komponist, da blir alt individuelt. Da kan vi nå opp til et høyere åndelig nivå.

Føler du en særlig forpliktelse til å fremføre samtidsmusikk?

– Selvfølgelig. Jeg tar ny musikk på alvor, fordi jeg lever i denne verden. Hvem kan forstå dette språket, hvis ikke vi som lever nå? Å fremføre sytten-, atten-, nittenhundretalls musikk er flott, men tro meg, folk forstår ikke denne musikken så godt. Den er kun fin og teknisk storartet, men det er noe annet. Tenk på prosessen i de baltiske stater. Det er allerede tjueåtte år siden, og folk husker ikke hva som skjedde, egentlig. Hvordan kan vi forstå hva som skjedde for tohundre år siden?

«Ingen trenger CD-ene. Det folk trenger, er å komme på konsertene.»

Vi sitter like ved garderoben på Wabadus café, og kåper og jakker nærmest flagrer over hodet på oss. Det er bryllup i annen etasje, og klappsalver, latter og sang gjør det vanskelig å høre hverandre. Men Mustonen lar seg ikke distrahere. Han lener seg fremover og legger enda mer energi i samtalen.

– I vår verden hører vi mye musikk som musikere og publikum ikke forstår. Det er språket vi ikke forstår. De forskjellige komponistene har hver sine språk. Du må studere et slikt språk lenge. Hvor mange språk kan du lære?

Du forstår den samtidige musikken bedre enn den klassiske. Det er interessant, sier jeg.

– I den klassiske musikken er alt det samme. Bare hør på orkesterplatene. Det er ikke interessant for meg å lytte til klassisk musikk på CD. Det har også med opptaksteknikken å gjøre. Liveopptak er noe annet, men studioopptak er stort problem. Digitaliseringen gjør alt likere. Det er synd og grunnen til at jeg ikke gjør CD-opptak.

Som et prinsipp?

– Bare hvis det er svært nødvendig. Noen gjør det som del av karrieren. For meg er det omvendt. Ingen trenger CD-ene. Det folk trenger, er å komme på konsertene.

Hvordan vurderer du Sofia Gubaidulina blant samtidskomponistene i dag?

– Hun er som en Mahler, en Bach. Høyeste nivå. Hun berører en verden vi er i ferd med å miste. Hun ønsker å bringe åndeligheten tilbake. Jeg mener den verdenen er sann og viktig for mange mennesker, men problemet er at det kommersielle musikklivet ikke forstår dette. De er ikke ansvarlig for den åndelige delen, kun for den økonomiske. Det er krig mellom disse to. Det er en tragisk situasjon.

Hvorfor er det slik?

– Mange komponister skriver for å selge. Var også slik i barokken. Men Händel, for eksempel, som var en kommersiell komponist, hadde så mye inne i seg, at åndeligheten ikke ble ødelagt. Men hvis du ikke har nok indre kraft…  Sofia Gubaidulina, som er så liten, hvor får hun så stor musikk fra? Hvor får hun kraften fra? Hun er så sikker, så direkte. Hun vet. Dette er musikk med en ideologi. Hvor mange komponister snakker om ideologi?

Hva er ideologien hennes? Religion?

– Ja, religion, men også noe mer. Religion i vår tid kan være svært billig. Her er det mer. Det transcendentale, det åndelige. Det er ikke mulig å forklare med ord. Hvis en komponist kan skrive slik at andre, en fiolinist, en dirigent, kan føle og forstå dette, er det virkelig stort.

Gode venner og samarbeidspartnere. Dirigenten Andres Mustonen og komponisten Sofia Gubaidulina, Tallinn, oktober 2016, i forbindelse med urfremføringen av oratoriet Über Liebe und Hass. Foto: Bodil Maroni Jensen

I denne artikkelen fra Tran-Sibirian Art festival forteller Sofia Gubaidulina at hun fikk idéen til fiolinkonserten Dialog: Ich und Du da hun leste filosofen Martin Bubers verk Ich und Du.

Videointervju med komponisten Sofia Gubaidulina, da hun var festspillkomponist i Bergen i 2018.

Video produsert av Festspillene i Bergen i 2018: Om komponisten Sofia Gubaidulina