– Dette er noe i nærheten av en verdensrekord for et ledende operahus i moderne tid, sier Kasper Holten om de åtte helaftens operaene Royal Opera House har bestilt for oppføring frem til og med 2020
Tekst: Bodil Maroni Jensen
– Det er ekstraordinært risky når man bestiller et helt nytt verk, fordi man ikke vet hva det blir, og man er nødt til å investere en hel del tillit i noen kunstnere. Samtidig synes jeg det er desto viktigere at vi gjør det.
Kasper Holten utstråler entusiasme og besluttsomhet. Han har en av de høyeste posisjonene i operaverdenen og fremstår med en ujålethet og direkthet man knapt vil forvente. Etter bare få minutters venting et sted i den ærverdig bygningen i Covent Garden, kommer han småløpende. Høy, lys og gutteaktig, kledd i mørke jeans og sort skjorte, fokusert og opplagt og ved nærmere øyesyn heller ikke stresset. Operasjefens kontor viser seg også å være noe av det minst pompøse man kan tenke seg. En bærbar PC på en vegghylle i ståhøyde, et møtebord med noen stoler rundt midt på gulvet, that’s it.
Kasper Holten, operasjef ved Royal Opera House.
Foto: Bodil Maroni Jensen
– Jeg har lyst til å være med på å skape nye operaer, jeg har lyst til å se komponister og librettister bruke denne fantastiske kunstarten som jeg elsker så høyt. Jeg har lyst til at det skal være noen verker igjen etter oss som handler om vår tid, om vår følsomhet og våre temaer.
Kasper Holten ble ansatt som kunstnerisk sjef ved Royal Opera House i London i 2011. Da kom han fra operasjefstillingen ved Det kongelige teater i København, der han hadde vært i 11 år – fra han som 27 åring ble ansatt som den yngste operasjefen i et større operahus noen gang. Som regissør er han opptatt av teateret i operaen, noe som har gitt ham både begeistret applaus og buing. Nå har han meldt at han ønsker å fratre stillingen i London for at barna hans skal få vokse opp nærmere familie i København. Men det er ikke før i mars 2017.
Hvordan er det mulig å satse så sterkt på risikoprosjekter som nye operaer er, i det som er økonomisk vanskelige tider for alle operahus?
– Det er vanskelig, men i en tid hvor pengene er knappe og kunsten er under press, er det viktig å tenke seg om og finne balansen. Hvis du kikker på vårt program, kan du se hvor vi er fornuftige. Traviata, Carmen og Tosca spiller vi hvert eneste år. Jeg elsker Traviata, men hvis jeg kunne velge, ville jeg ikke spilt den hvert år. Men det gjør vi. Vi gjør det som er nødvendig. Men i en tid som denne er det viktig at man også tør å være offensiv. Hvis man kun blir defensiv og kun spiller Traviata og Boheme, så slår man langsomt operakunsten i hjel.
Engasjementet er like stort enten han snakker om repertoir eller økonomi, publikum eller kunstnere, Traviata eller bestillingsverk. Og han trekker raskt forbindelseslinjer.
– Vi fastsetter for eksempel ikke billettpriser ut ifra hva det koster å produsere en opera, men ut fra etterspørsel. Det vil si at de som kjøper billett til Traviata og andre verk med store stjerner, er med på å finansiere andre oppsetninger. Nye operaer spiller vi færre ganger og må legger ned mer arbeid i å selge. Det må vi være ærlige på, realistiske, endog kyniske når vi programsetter. Men når det gjelder de titler vi vil ha, så må vi til gjengjeld være idealister og holde den kunstneriske fane høyt.
Når Kasper Holten etter hvert er kommet til at det nå kun er rundt fem operaer som er «sikre» overfor et publikum, Traviata, Tosca, Boheme, Carmen og Butterfly, så forstår man at «differensiering og intelligente løsninger», som han sier, kan være påkrevet.
– Jeg kommer jo fra en bakgrunn av bankfolk. Min mor var nasjonalbankdirektør og min far var også økonom. Derfor har jeg kanskje alltid hatt den pragmatisme at jeg sier det er bedre å ta de ubehagelige økonomiske avgjørelser selv, ellers kommer det noen andre og tar dem for deg. Derfor er vi nødt til å ha et repertoar vi for en stor del vet at vi kan selge, for så å få råd til det vi vet blir vanskeligere å selge. Det er en del av gamet og det skammer jeg meg ikke over.
Royal Opera House. Foto: ROH 2012
Publikum
Hvilken fordel har Royal Opera House av sitt gode navn og rykte når det gjelder å trekke publikum uansett hva dere setter opp?
– Sånn tror jeg dessverre ikke det fungerer mer. For kanskje bare 20 år siden fantes det institusjoner som hadde en automatisk legitimitet, institusjoner man hadde tillit til og som man oppsøkte som del av sin allmenne dannelse. Sånn opplever jeg det er for færre og færre mennesker i dag. Det betyr at vi må ut og slåss mer for vårt publikum, og legitimiteten oppstår kun hvis vi kan begrunne hvorfor det vi gjør er spennende.
Kasper Holten trenger ikke spørsmål for å snakke. Men når han får dem, stopper han og lytter for så å være på pletten igjen, for eksempel med tanker om hvilke muligheter operaens langsomme fortellermåte har overfor et moderne publikum.
– Vår tid er hurtig. Men samtidig med de hurtige skiftningene er det noen tektoniske plater nede i menneskesinnet som bare langsom flytter på seg. Der trenger vi en kunstart som kan – og det er opera i særdeleshet god til – komme ned til de riktig store bevegelsene i menneskesjelen.
Hvorfor nye operaer? De gamle trekker tross alt stadig flest publikummere.
– Operahusene ligner hverandre mer og mer. Det er de samme sangerne, dirigentene og regissørene som reiser rundt. Derfor blir de usedvanlige prosjektene, herunder især bestillingsverk, viktige for å gi et operahus profil. Det er klart det er en risiko, men vi oppnår i det minste en viss synlighet når vi bestiller åtte store operaer. Også fordi vi sier at det kan godt være at noen av dem blir fiasko. Det ble de også på Mozarts tid, på Verdis tid og på Wagners. Derfor er det viktig at vi spiller nok nye operaer til at noen av dem blir verk som vi skulle ønske kunne overleve.
Operaøkologi
Hvor er operahusene om 20 år?
–Når man snakker om krise, er det operaens forretningsmodell som er i krise. Vi er vant til at det er staten som betaler i Europa, og det er på hastig retur. Men operakunsten er ikke i krise.
Kasper Holten mener at det aldri har vært så mange som lytter til opera, skriver opera og utdanner seg innen opera, som i dag. Men «operaøkologien», som han kaller det, er i endring. De helt store husene vil klare seg, mener han. De har internasjonal oppmerksomhet og tilgang til rike mennesker. De små operainstitusjonene kan også klare seg, fordi de har lokal forankring og kan tillate seg å gjøre «nyskapende og edgy prosjekter» som andre ikke kan. Men «mellomlaget kan virkelig bli presset de neste årene», sier han.
– Og det kan jeg være bekymret for, for det er der hele økologien bor, det er der vi alle sammen som regissører, sangere, dirigenter, er blitt trenet, har lært vårt metier. Det er der rikdommen i operaverden kommer fra.
Bestillingstradisjon
Royal Opera House «har alltid hatt en flott tradisjon for å bestille verker, ganske mange sammenlignet med andre førende operahus. Men komponistene har nesten alltid vært fra Storbritannia», sier Holten. Den tradisjonen har han satt seg «fore å bryte».
– Det er viktig i en by med en sånn internasjonal profil og et så stort utsyn som London har, at vi bestiller verk fra komponister vi synes er spennende uansett hva det står på deres pass.
Det Kasper Holten og hans team har lett etter til rekordsatsningen på
nye, store operaer, er komponister med «personlighet, mot, noe på hjertet som de ikke kan holde inne med og det at de på en eller annen måte har sans for at dette ikke bare er musikk, det er også teater».
De åtte store
Komponisten Georg Friedrich Haas
Foto: Bodil Maroni Jensen
Den første har allerede hatt premiere, i november i fjor. Morgen und Abend, med libretto av Jon Fosse (basert på romanen Morgon og kveld) og musikk av østerrikeren Georg Fr. Haas.
Den neste blir Exterminating Angel (basert på filmen av samme navn) av briten Thomas Adès. De to tidligere operaene hans, Powder her face (1995) og The tempest (2003) er noen av de mest fremførte samtidsoperaene i dag. Den nye operaen får premiere på Salzburg-festspillene i sommeren, går videre til Royal Opera House våren 2017, og deretter til New York og København.
Tredje mann, også brite, George Benjamin, skal nå følge opp suksessen Written on skin fra 2012. Londonpremiere blir i 2018, før operaen går videre til flere andre internasjonale operahus og til festspillene i Bergen i 2019.
Den fjerde er den koreanske komponisten Unsuk Chin, som hadde stor suksess i 2007 med operaen Alice in Wonderland ved Bayerische Staatsoper i München. Nå tar hun utgangspunkt i den andre av Lewis Carrolls kjente bøker, Through the Looking Glass, for bestillingen fra Royal Opera House våren 2019. – Ikke for å følge opp en suksess, sier Kasper Holten. – Det er Hollywood-modellen. Vi vet hvor sjelden nr. 2 blir bedre enn nr. 1. Det vesentlige er at komponisten sier at denne operaen må jeg skrive. Unsuk hadde lyst. Det er det som teller.
George Benjamin
Foto: Matthew Lloyd
Unsuk Chin
Foto: Priska Ketterer
Thomas Adès
Foto: Brian Voice
State-of-the world-operaer
Så skrur han forventningene enda noen hakk opp når han nærmer seg prosjektet i 2020, der hele fire operaer får premiere i løpet av året.
– Hvis opera skal ha noe å si for oss i dag, må det ha gjennomslagskraft. Det er ikke nok å bestille en opera og se hva det blir til. Vi som operahus må ta ledelsen og si at vi vil gjerne ha svar på hva som betyr noe for oss mennesker i dag. Hvilke håp og hvilken frykt har vi? Hva brenner vi for, hva er vi redd for?
De fire komponistene Kasper Holten har valgt ut til å svare på disse spørsmålene, i form av helaftens operaer, er:
Kaija Saariaho
Foto: Maarit Kytoharju
Den finske komponisten Kaija Saaraho, ellers kjent for sine operasamarbeid med librettisten Amin Maalouf. Her er det den finsk-estiske forfatteren Sofi Oksanen som skriver operateksten.
Den engelske komponister Mark-Anthony Turnage, som har suksessen Anna Nicole bak seg i Royal Opera House i 2011.
Den italienske komponisten Luca Francesconi, med fire operaer bak seg. Av dem er det Quartett, uroppført på La Scala i Milano i 2011, som har fått størst oppmerksomhet.
Den tyske komponisten Jörg Widmann, som har skrevet 6 mindre og større operatiske verk, det siste en helaftens opera, Babylon, på bestilling fra Bayerische Staatsoper, München, uroppført med suksess i 2012.
Joerg Widmann
Foto: Marco Borggreve
Mark Anthony Turnage
Foto: Philip Gatward
Luca Francesconi
Foto: Masotti Ricordi
Publisert i Klassisk Musikkmagasin (papirutgave) nr. 1/ 2016
Nåværende KlassiskMusikk
