– Stemmen er det ultimate instrument, det alle andre instrumenter prøver å etterligne. Og med tekst oppå, hva mer kan man ønske seg? Når det klaffer, kan alle andre bare go home, altså, sier coach, pianist, konsert-akkompagnatør og operaworkshopgründer John Lidal.
Toppfoto viser sopranen Elisabeth Teige og John Lidal.
Tekst: Bodil Maroni Jensen Foto: Péter Madai
John Lidal har coachet sangere til oppsetninger på Metropolitan i New York, La Scala i Milano og Royal Opera House i London. Han gir mesterklasser i Paris og Berlin, han har drevet LidalNorth, en internasjonal workshop for unge sangere, i 11 år, har coachet ved Den Norske Opera og Ballett siden 2010 og startet i fjor Oslo City Opera, en arena for profesjonelle sangere. En enmannsbedrift av de sjeldne her til lands. Hvordan ble veien slik for førtiåringen som begynte som pianoelev og guttesopran ved den kommunale musikkskolen i Trondheim?
– Det var en smooth overgang. I Trondheim ligger musikkskolen og konservatoriet i samme bygg, i Olavskvartalet, så det var bare å gå én trapp lenger opp, sier han blidt og vennlig.
Valgets kvaler
Sang og klaver har hele tiden vært like viktig for John Lidal. Etter bachelor-eksamen i klaver fra Musikkonservatoriet, ble det Guildhall School of Music & Drama i London, der han studerte sang-akkompagnement, samtidig som han fortsatte med soliststudier på klaver. Han hadde ennå ikke bestemt seg for hva han ville satse på og lot seg på ingen måte avskrekke av arbeidsmengden til en akkompagnatør.
– Hvis man skal leve av det, er det en konkurranse som er ganske nådeløs. Man må være på topp. Man må hele tiden lære seg nytt materiale mens man forbedrer det man allerede kan. Et enormt repertoar. Og det er det det kommer ned til: hvor mye klarer man å lære – og hvor godt.
Full innsats
Etter to år i London fortsatte han i Oslo, der han tok han en master i klaverakkompagnement og kammermusikk på Norges musikkhøgskole.
Underveis var det en medstudent som hadde nevnt at hun trodde John ville trives med studier i USA. Innspill som dette, som han «umiddelbart har følt positiv energi ved», er noe han ofte har tatt hensyn til, forteller han. «Jeg har vært redd mange ganger for å gjøre det, men jeg har gjort det.»
Denne gang førte det ham ut på en audition-runde i USA, også til skoler i New York, der han kom inn på en av de beste, Manhattan School of Music. Etter to år hadde han «Professional Studies Certificate» i vokal-akkompagnement og vokal-coaching. Dermed var avgjørelsen falt på plass.
– I New York må man gå 110% inn for sin spesialisering, for det er et så enormt nivå og så mye folk og kjør til enhver tid, at det ikke er rom for så mye annet.
Blant de beste
Veien videre gikk igjen smooth for John Lidal. Denne gang rett inn i coach-teamet på Manhattan School of Music, der han fikk store muligheter de 11 årene han bodde i New York. Han spilte til sangtimer med noen av «de mest fremstående og prominente lærerne» og for noen av «de beste coachene».
– Og man må jobbe med de beste. Ikke for å være snobbete, men det er bare sånn. For å lære av dem. Bare å observere sparer deg for 100 privattimer med en eller annen lærer.
Han spilte også til auditions «og fikk se hele det sirkuset», sier han, etterfulgt av en lang, hørbar pust og en mildt oppgitt gestikulering gjør det innlysende hvordan «én time fort går over til å bli fire-fem» når sangere står i panisk kø for veiledning og forberedelse. Det sto snart klart for ham at det er samarbeidet med sangere som er det viktigste for ham, selv om han understreker at han i dag har en karriere både som konsertakkompagnatør, pianist og coach.
– Jeg innså at det er dette jeg brenner for, mer enn noe annet. Og det jeg kan mest om. Det er noe jeg føler jeg kan … dypt. Jeg trenger ikke å overanstrenge meg for å gjøre det. Og sånn tror jeg det må det være for alle som mestrer noe. Vi jobber livet av oss, men når det er sagt; det må være en viss flow i det, noe som føles organisk, noe man har en viss selvtillit med.
Høye idealer
John Lidal er kjent for å bygge opp sangere uten å gjøre dem usikre, med et finstilt øre både for det musikalske og det psykologiske.
– Jeg prøver å instruere på en måte som gjør at hun eller han kan absorbere det jeg sier på kortest mulig tid, for tid er noe det ikke finnes mye av i vår hverdag. Jeg prøver å få studenten eller den etablerte artisten til å forstå at det må skje en forbedring nå, for de kan få beskjed i morgen om å gjøre det og det, og hva gjør de da, når de ikke har det klart? De må være forberedt som om de skal ha prøvesang på La Scala eller Metropolitan. Til enhver tid må de være så godt forberedt. Det setter det litt i perspektiv hos vedkommende sanger.
Selv om idealene er store, er det ikke noe mystisk her, påstår coachen.
Skjult rolle
– Det er tre essensielle ting jeg hører etter. Det er pitch, rhythm, word. Det må være rent, med et stort overtonespekter, og det må være rytmisk. Det må være slik det står på papiret. Og ikke bare det; sangerne må integrere musikken som del av fysikken sin, av energien sin. Og teksten, forstår jeg hva vedkommende sier? Man må ha de tre tingene i balanse. Veldig få har det. Da må man ha noen verktøy å benytte seg av for å få til et resultat som kanskje kan være interessant for andre å høre på.
Og dette arbeidet utfører han ved å være så ærlig han kan, sier han.
– Det kan svare seg i det lange løp. Det går seg sikkert til, sier mange. Nei, det gjør faktisk ikke det. Mest sannsynlig ikke. Mest sannsynlig blir det ti ganger verre. Det er fullt mulig å gjenta samme feil gang på gang på gang. Så jeg er ikke bestandig bæreren av de gode nyheter, altså.
Coachen har en skjult rolle i operaen. «That’s the name of the game. Det er ikke vi som får applausen», sier Lidal. «Men det gjør seg ikke selv», legger han raskt til.
– Jeg nullstiller meg før hver coaching, jeg. Flere av sangerne kjenner jeg godt fra før, men prøver å ikke la det influere for mye. Det bor så utrolig mye i mennesker, som kan overraske positivt. Det er den største gaven å få.
Egne prosjekter
Allerede for 11 år siden startet John Lidal en internasjonal sommer-workshop for unge sangere i Oslo, LidalNorth. Her får deltagerne auditiontrening, instruksjon i vokalteknikk og musikalsk coaching, pluss at de får innstudert en rolle, de siste fem årene i fulle produksjoner på Operaens Scene 2.
– Når jeg setter meg noe fore, så prøver jeg å gjennomføre det, sier han uoppfordret. – Jeg liker å se resultater av ting. Og da å kunne se 50-60 sangere på slutten av en workshopperiode på 15 dager klare å fremføre en hel opera, det synes jeg er gøy. Og ikke bare gøy. Det har en faglig mening for folk.
De siste seks årene har John Lidal vært tilknyttet Den Norske Opera og Ballett, samtidig som han har fortsatt med mesterklasser både i Norge og utenlands. Hans foreløpig siste utspill er intet mindre enn Oslo City Opera, der nåværende og tidligere solister fra Bjørvika-operaen, samt frilansere, fremførte Wagners «Siegfried», en fire og en halv timers opera der Lidal selv spilte hele orkesterstemmen på klaver.
– Det er enormt imponerende og er egentlig ikke mulig, kommenterte operasanger Anne Gjevang fra scenen før det begynte.
Ser vi her starten på et nytt operaselskap?
– I første omgang er det en ny arena, en ny plattform for sangere, sier John Lidal. – Hvorvidt det utvikler seg til noe mer? Jeg vil ikke utelukke det. Med alt det talentet vi har, burde det være flere muligheter til å eksponere seg i Oslo for folk som har studert i så lang tid og brukt så mye av livet sitt på denne kunstarten. Det er ikke for mye forlangt.
Publisert i Klassisk Musikkmagasin (papirutgave) nr. 2/ 2016, nåværende KlassiskMusikk.