Den eneste årlige festivalen for Dmitrij Sjostakovitsj, Sovjettidens store komponist, finner sted i Tyskland, på det lille kurstedet Gohrisch, en helg i slutten av juni.

Tekst: Bodil Maroni Jensen   Foto: Bodil Maroni Jensen, om ikke annet er angitt

Fra Dresden tar S-toget 50 minutter til Bad Schandau, ved Elben. Her blir jeg hentet av en av festivalens mange frivillige, kjørt oppover på svingete veier, gjennom en tunnel av skog, akkurat langt nok til å høre at kommunen grenser til Tsjekkia, og at Kurort Gohrisch har vært et rekreasjonssted siden slutten av 1800-tallet, på grunn av luften og naturen her i Sächsische Schweiz. Plutselig er det hus på begge sider av veien, og vi fortsetter opp en sidevei, forbi velholdte bygninger med rom til leie for vandrere og syklister, og er fremme; ved det som er en tidligere DDR-låve, satt opp på 1960-tallet og ennå i bruk. Men én gang i året blir den ryddet for å gi plass for 550 plaststoler og et oppbygget podium. Sjostakovitsj’s vaktsomme blikk, gjennom tykke brilleglass, skuer utover salen fra lettveggen bak scenen.

Kunstnerisk leder for Sjostakovitsj-dagene i Gohrisch og
plansjef for Staatskapelle Dresden, Tobias Niederschlag

– Festivalen startet på initiativ fra Staatskapelle Dresden, forteller Tobias Niederschlag, kunstnerisk plansjef i orkesteret og kunstnerisk leder for Sjostakovitsj-festivalen. – Vi visste at Sjostakovitsj hadde vært i Gohrisch, og vi dro for å se hvor han bodde, i DDR-ministeriets gjestehus like her borte. Der skrev han sin 8. strykekvartett, i 1960. Vi tenkte at vi ville ære ham med å fremføre musikken hans her, og satte alt inn på å åpne en festival i 2010 – 50 år etter. Dette er dermed den 8. festivalen.

Selvbiografisk verk

Hensikten med Sjostakovitsj’s Tysklandsbesøk i 1960, var å se Dresden. Han skulle skrive musikk til en film som handlet om ødeleggelsene etter de alliertes bombing i 1945. Inntrykkene han tok med seg til Gohrisch, der han skulle arbeide, gjorde at han i stedet skrev en kvartett, «til minne om meg selv», som han skrev til en venn. Han hadde nylig søkt medlemskap i Kommunistpartiet, frivillig eller under press, det er ennå et åpent spørsmål. Han følte seg i en fortvilet situasjon og antydet at kvartetten ville bli hans siste verk. Men Sjostakovitsj skulle få femten produktive år til. Han døde i 1975.

Dypdykk i få komponister

 – Sjostakovitsj har ikke nok kammermusikk for en årlig festival, sier Niederschlag. – Men Sjostakovitsj er alltid sentral i programmet. I tillegg velger vi ut noen få komponister hvert år, som enten var viktige for ham, eller som var eller er influert av ham.

I år ble programmet delt mellom Mieczyslaw Weinberg (1919-96), Sofia Gubaidulina (1931-) og hovedpersonen selv. Størst forventning knyttet det seg til et nytt verk av Sjostakovitsj.

Uroppføring av Sjostakovitsj

 Sjostakovitsj var 23 år gammel da han fikk fremført sin første opera, Nesen, i hjembyen Leningrad. Den var blitt promotert som et bidrag til å fornye den sovjetiske operaen, med tanke på å nå ut til de store masser. Sånn sett ble den en fiasko. Det gikk trettifire år før den igjen ble satt opp i Sovjetunionen. Da Gennadij Rozhdestvenskij ledet en fremføring i Moskva i 1974, ble operaen en suksess. Nesen er fremført mange ganger siden, i Vesten allerede fra 1960-tallet av.

Nylig ble det funnet «tre fragmenter» med instrumentalmusikk fra operaen. De er fullstendig orkestrert, forteller Thomas Sanderling, som ledet musikere fra Staatskapelle Dresden i urfremføringen. Men heller ikke han kunne si noe om hvorfor disse notene er blitt liggende i et arkiv.

Thomas Sanderling leder musikere fra Staatskapelle Dresden i «Tre fragmenter» av Sjostakovitsj. 
Foto: Mattias Claudi/ Staatskapelle Dresden

Ubehag og uforutsigbarhet

Operaen baserer seg på Gogols novelle Nesen, en satirisk fortelling fra tsartiden, der den selvhøytidelige tjenestemannen Kovaljov en dag våkner uten nese. Når han senere ser nesen spankulere rundt, i fulle pontifikalier, var det mange muligheter til å se en politisk harselas i dette. Fascinerende da å oppleve at tonespråket og formen i denne musikken, er musikkdramatikk nok. Det første fragmentet er fra scenen i kirken, der nesen går inn for å be. Orgel og mektig musikk blir snart kabaretaktig lystig, virvler rundt i en fortere og fortere villskap, men med stadige avbrudd av noe dystert, stillestående. I det neste stykket blir skrikende messingdissonanser overkjørt av jovial, taktfast hyggemusikk i hele orkesteret, før messingen igjen klarer å bryte igjennom. Det tredje stykket er et skjenende elegant karakterstykke, men kontrakten med lytteren er etablert. Det kan ikke vare. Uberegneligheten ligger hele tiden under.

At vi fikk høre Sjostakovitsj’s samtlige preludier og fuger opus 87, fordelt på to konserter, var en sjelden opplevelse og en fremvisning av fantasi, teknikk, intrikate løsninger, både fra komponist og pianisten Alexander Melnikov. Og med Klaverkonsert nr. 1, i kammerversjon, med Viktoria Postnikova som solist, fikk vi Sjostakovitsj på sitt mest medgjørlige; sprudlende, oppfinnsom og underfundig.

Ny musikk fra 1900-tallet

Mieczyslaw Weinberg var en polsk-jødisk komponist som Sjostakovitsj hjalp til et bedre liv i Moskva, etter at Weinberg hadde måttet flykte fra Warszawa og hadde havnet i Tasjkent i Usbekistan. Sjostakovitsj anså Weinberg som en av de mest betydelige komponistene i samtiden.

Seks verk av Weinberg, for varierende besetning av klaver og strykere, viste seg å være fortellende og følsom musikk med stor gjennomslagskraft. Hans Kammersymfoni for strykeorkester og pauker avsluttet festivalen og etterlot en merkbar stillhet blant publikum. Musikk gir også anledning til å tenke. Skjebne, uttrykksbehov, utholdenhet og historiske omstendigheter.

– Vi kan ikke snakke om en revival, sier Tobias Niederschlag. – Weinberg er ny for oss.

Også her hjulpet frem av Sjostakovitsj.

Sjostakovitsj-prisen

Sofia Gubaidulina, Capell-Compositrice i Staatskapelle Dresden
og en hovedperson under Sjostakovitsj-dagene i Gohrisch

Den 85 år gamle russisk-tatariske komponisten Sofia Gubaidulina har for lengst fått en internasjonal posisjon, etter at hun forlot Sovjetunionen og etablerte seg i Tyskland i 1991. I to sesonger har hun vært Capell–Compositrice i Staatskapelle Dresden, og på festivalen ble hun tildelt festivalens Sjostakovitsj-pris – noe blant andre Gennadij Rozhdestvenskij, Kurt Sanderling og Gidon Kremer har fått tidligere. For Gubaidulina, som alltid har holdt Sjostakovitsj høyest blant komponister, i tillegg til Bach og Webern, var det som en ring ble sluttet i hennes komponistliv. Møtet hun hadde med Sjostakovitsj som student i 1959, har vært avgjørende for henne, forteller hun.

– Jeg var ikke student av Sjostakovitsj. Han var fjernet fra konservatoriet på den tiden jeg var der. Men han oppmuntret, støttet, og gav meg disse fantastiske ordene: Vær Dem selv, og fortsett videre på Deres gale veier. Disse ordene, på det tidspunktet, gjorde at jeg kunne fortsette.

Teater – ritual

Av Sofia Gubaidulinas fire verk på programmet, var tre av dem av det musikkteatrale slaget. Den musikalske samtalen mellom Raschèr saksofonkvartett og de seks slagverkerne i Slagwerk Den Haag viste at blåseinstrumenter og slaginstrumenter kan imitere hverandre, skjule seg i hverandres klang, kontrastere hverandre og konkurrere om plassen. Stykket heter Erwartung, forventning, men det handler like mye om møtet, sier Gubaidulina.

Enda mer teater var det i Verwandlung, til å begynne med for saksofonkvartett, cello, kontrabass og en urørlig person sittende på scenen. Etter at saksofonene har etablert seg med stor suverenitet, går låvedøren opp og åpner for flommende ettermiddagslys, og også for en trombonist, iført rød trikotdrakt, hatt og klovnenese. Han går straks til klanglig angrep på de samspilte på scenen, avbryter, henvender seg til publikum, ber om støtte, kjemper videre, bryter ut i hul, skremmende latter. Denne gjøglertypen er en russisk figur, forteller programmet; en som beveger seg mellom teater, underholdning og det kirkelige, og som kan få alt til å henge sammen. Etter 25 minutter reiser den urørlige seg, går langsomt over scenen, tar tak i en klubbe, hever armen, og slå det ene slaget på en gong. En flaggermus seiler over scenen i etterklangen. Stykket skapte den største begeistring, en invitasjon til et ritual man kunne la seg forundre av, eller gi den mening man selv ville. Gjøglertrombonisten var Frederic Belli – med den skumleste stemme og den vidunderligste instrumentklang man kan tenke seg.

En enkel bønn

Men det mest aktuelle stykket for Gubaidulina, fikk vi i den tyske førstegangsfremførelsen av Einfaches Gebet. Her bruker hun samme tekst som i oratoriet Über Liebe und Hass, som ble urfremført i høst, og som allerede 2. august skal fremføres i Nidarosdomen i Trondheim. I Gohrisch fikk vi kammerversjonen, for to celloer, kontrabass og slagverk, der den ene cellisten resiterer den religiøse teksten, på det språket som kan bli forstått av publikum. Kodaen i verket er Frans av Assisis fredsbønn.

For noen ble dette vel mye gudstjeneste, for andre var det festivalens høydepunkt; en enkel bønn i en enkel låve. Sofia Gubaidulina går ennå sine egne veier.

– Det er så mye konsentrasjon i dette rommet, og en sånn åpenhet for ny musikk, ikke bare for Sjostakovitsj, sier Tobias Niederschlag, som ganske sikkert vil ta den estiske komponisten Arvo Pärt, kommende sesongs Capell-Compositeur, med på låven til neste år.

Publisert på KlassiskMusikk 11. juni 2017